To pussefisk samarbeider om å rense en klientfisk for rusk og parasitter. Men sniker den ene seg til en forbudt bit med slim mens den andre ikke ser?
To pussefisk samarbeider om å rense en klientfisk for rusk og parasitter. Men sniker den ene seg til en forbudt bit med slim mens den andre ikke ser?

Denne fisken venter med å jukse til partneren ikke ser det

Denne pussefisken kan trolig gjøre et mentalt triks som bare er påvist hos de mest intelligente dyra: Å skjønne hva andre oppfatter.

Det kalles theory of mind.

Altså evnen til å skjønne hvordan verden ser ut fra perspektivet til et annet individ.

Nettopp denne egenskapen er et av kjennetegnene ved menneskelig intelligens, og oppfattes som svært avansert.

Forskere har bare påvist tegn til theory of mind hos noen få arter. Typisk dyr med stor hjerne i forhold til kroppen, som papegøyer, kråkefugler og primater – altså aper og mennesker.

Men kan egenskapen likevel finnes hos arter med mye mindre hjerne?

Amerikanske og sveitsiske forskere har sjekket ut akkurat det.

Klarte speiltesten

Det er ikke tilfeldig at forskerne valgte seg ut pussefisken Labroides dimidiatus.

Den har nemlig gjort seg bemerket i en annen undersøkelse: Den berømte speiltesten.

Dette er en test for å finne ut om et individ er selvbevisst.

Undersøkelsen går ut på at dyret får malt en prikk i ansiktet, på et sted som ikke kan ses med øynene. Så blir dyret konfrontert med sitt eget speilbilde. Vil det skjønne at det ser seg selv, og forsøke å undersøke eller gni bort prikken?

Eller tror dyret bare at det ser et annet dyr?

I 2019 publiserte forskeren Masanori Kohda og kollegaene resultatene fra en studie der de hadde latt pussefisken prøve seg på en versjon av speiltesten. Og jammen hadde ikke den lille fisken bestått!

Dermed entret den en eksklusiv klubb av mulig selvbevisste dyr, sammen med elefanter, delfiner og kråker.

Og nå, to år etter, har pussefisken altså tatt enda en test. Nærmere bestemt en test som kan avsløre eventuelle evner i theory of mind.

Jukse, eller ikke jukse?

Pussefisken lever et temmelig avansert sosialt liv hvor den kunne ha god bruk for å skjønne hva andre oppfatter.

Arten holder til ved korallrev i tropiske strøk. Der lever den av å nappe død hud og parasitter av andre fiskearter som kommer for å få en rens. Men det pussefisken liker aller best, er å snike seg til munnfuller av slim fra disse klient-fiskene.

Dette er klientene imidlertid ikke særlig begeistret for. Blir det for mye snikspising av slim, stikker de.

Pussefiskene jobber ofte sammen i par av en hann og en hunn, hvor de renser den samme klient-fisken.

Dermed står de to partnerne i et dilemma:

Det lønner seg for hver av partene å være den som jukser mest. Da får denne parten mest slim før økta er over. Samtidig lønner det seg for begge parter at det ikke blir for mye juksing. Hvis klientfisken stikker for tidlig, må begge pussefiskene betale prisen for et forkortet måltid.

Må lønne seg å skjønne

Dette problemet takler hannfisken med et velbrukt virkemiddel i naturen:

Vold.

Dersom han oppdager at hun spiser slim, straffer han henne ved å bite eller jage henne rundt. Slik forsøker hannen å tvinge hunnen til ikke å jukse.

Men det betyr igjen følgende:

Det må lønne seg for hunnen å kunne snike seg til slim når hannen ikke ser. Særlig for hunner som er sammen med spesielt strenge og voldelige hanner.

Pussefiskhunnen trenger virkelig theory of mind for å skjønne når hannen kan se hva hun gjør og når han ikke ser det.

Men har hun det?

Tok det beste når hannen ikke så det

Katherine McAuliffe fra Boston College og kollegaene hennes satte opp flere finurlige tester for å sjekke nettopp dette.

De tilbød for eksempel pussefiskhunnen et matfat som minnet om klientfisken. Det bestod av en pleksiglassplate med mange halvinteressante flak av mat samt to veldig attraktive rekebiter. Bak en glassvegg i enden av akvariet svømte en hannfisk.

I noen forsøk var glassveggen gjennomsiktig, slik at hannen kunne se hva hunnen gjorde. I andre forsøk var glasset ugjennomsiktig. Umiddelbart etter forsøket ble veggen fjernet, slik at hannen kom inn til hunnen.

Da viste det seg altså at hunnen tilpasset adferden. Når hannen kunne se henne, holdt hun seg mest til flakene. Når han ikke så, gikk hun oftere for de mye mer attraktive rekene.

Dette antyder nettopp at hunnen kan forestille seg hva hannen ser og oppfatter.

Gjør seg fine for klienten?

En annen del av forsøket ga imidlertid ikke like klare resultater.

Her kunne hunnene velge å enten spise bak en ugjennomsiktig vegg eller en gjennomsiktig vegg. I første runde av forsøket valgte flesteparten den ugjennomsiktige veggen når en hann i enden av akvariet kunne se dem.

Men i andre runde valgte de oftere den gjennomsiktige veggen.

Forskerne er usikre på hvorfor. Kanskje hadde det sammenheng med at hannene i det første forsøket faktisk hadde straffet hunnene mer etter at de hadde spist i skjul bak den ugjennomsiktige veggen.

Eller kanskje er det andre forhold som gjør hunnenes adferd mer komplisert?

Forskerne er ikke engang sikre på at det er de hevngjerrige hannene som har drevet fram evnen hos pussefiskene.

Tidligere studier har nemlig vist at disse fiskene også ser ut til å skjønne når andre typer fisk ser på dem.

Pussefisken har ikke bare et forhold til partneren. Den har også forhold til andre fisker som kommer for å få en rens, som denne murenen. Kan det kompliserte sosiale livet til pussefisken ha vært med på å drive fram avanserte kognitive evner?
Pussefisken har ikke bare et forhold til partneren. Den har også forhold til andre fisker som kommer for å få en rens, som denne murenen. Kan det kompliserte sosiale livet til pussefisken ha vært med på å drive fram avanserte kognitive evner?

Undersøkelser har vist at pussefiskene spiser mindre slim av en klientfisk når en annen klientfisk venter i nærheten. Er det fordi pussefiskene klarer å se verden fra klientfiskens perspektiv, og prøver å framstå som ærlige og attraktive pussefisker?

Store fordeler

Uansett årsak konkluderer McAuliffe og kollegaene med at resultatene antyder at pussefiskhunnene faktisk har en viss evne til å se verdens fra en annens perspektiv. Den ser ut til å skjønne hva en annen fisk kan se og ikke se. Det er et nøkkeltrekk ved menneskelignende theory of mind, skriver de.

Forskerne mener resultatene antyder at når fordelene ved å kunne lure andre blir tilstrekkelig store, kan evolusjonen drive fram forbløffende avanserte og menneskelignende evner. Selv i små fisk.

Hvorvidt andre forskere er enige i den tolkningen, er så klart en annen sak. Studier av dyrs kognitive evner fører ofte til debatt.

For hva sier egentlig testene? Er adferden virkelig bevis for avanserte sjelsevner, eller kan det være andre forklaringer?

– Ingen stige med menneskene på toppen

– Det er kontroversielt fordi i mange menneskers syn på naturen kan primater gjøre ting som er umulig for andre dyr, spesielt fisk, sier Alex Jordan fra Max Planck Institute of Animal Behavior til New Scientist.

Han har ikke vært med på denne studien, men er en av forskerne som lot pussefisken prøve seg på speiltesten. Jordan kommenterer den nye undersøkelsen av theory of mind.

– Den største lærdommen fra denne studien er at det ikke finnes noen stige der menneskene sitter på toppen og så er det primatene og så er det de andre, sier han til New Scientist.

Ikke svart-hvitt

Tradisjonelt har nok mange nettopp tenkt på denne typen egenskaper som alt-eller-ingenting:

Enten har en art kommet over et visst intelligensnivå, og har utviklet selvbevisst eller en menneskelignende form for theory of mind. Eller så har de det ikke.

Men kanskje kan slike egenskaper utvikle seg mer stykkevis langs et bredt spekter av livsformer. Kanskje kan arter vise elementer av selvbevissthet eller evne til å se verden igjennom andres øyne, uten at det nødvendigvis betyr at en pussefisk ligger på samme nivå som en sjimpanse eller en delfin.

I forbindelse med den tidligere studien av pussefisk og speiltesten, uttalte primatforsker Frans de Waal fra Emory University til Reuters:

– I stedet for det svart-hvite skillet vi har hatt så langt, at noen dyr har det og de fleste av dem ikke har det, trenger vi å utvikle et perspektiv med mer gradvise forandringer.

Referanse:

Katherine McAuliffe, m.fl., Cleaner fish are sensitive to what their partners can and cannot see, Communications Biology, september 2021. Sammendrag.

Masanori Kohda m. fl., If a fish can pass the mark test, what are the implications for consciousness and self-awareness testing in animals? PLOS Biology, februar 2019.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS