Slimsoppen er en fascinerende skapning. Det er ikke egentlig en sopp, heller ikke en plante eller et dyr. Den blir plassert i den løse kategorien «protister» sammen med en del amøber.

Slimsoppen har imponert med sine spesielle evner.

Den kan flytte seg og lage forgreininger på leting etter mat.

Den kan lære av tidligere erfaringer, reagere på lukt og lys uten å ha nese og øyne. Den kan «huske» hvor den har vært ved hjelp av slimet sitt og finner de korteste veiene gjennom en labyrint, ifølge en artikkel fra NOVA.

Forskere har til og med presentert dem for «kart» der havregryn skulle være byer og hindringer skulle være vann eller fjell. Da laget slimsoppen forgreininger som ligner effektive veinett mellom byer.

I en ny studie har forskere gjort nye undersøkelser av slimsoppens evner. Denne gangen uten at det var godbiter involvert.

Reagerer på omgivelsene

Forskerne gjorde eksperimenter med slimsopptypen Physarum polycephalum.

De ville finne ut om raringen kan bestemme seg for hvor den skal dra, bare basert på hva som finnes i omgivelsene.

- Folk er interessert i Physarum fordi den ikke har en hjerne, men den kan fremdeles utføre flere av handlingene vi forbinder med å tenke. Slik som å løse labyrinter, lære nye ting og forutsi hendelser, sier Nirosha Murugan, en av forskerne bak den nye studien og universitetslektor ved Algoma University i Ontario, Canada.

- Å finne ut hvordan proto-intelligent liv klarer å gjøre denne typen beregninger, gir oss mer innsikt i grunnlaget for dyrs kognisjon og atferd, inkludert våre egen, sier Murugan i en pressemelding fra Wyss Institute ved Harvard University.

Strakk seg dit hvor det var flest ting

Forskerne plasserte slimsopper i midten av petriskåler. Bunnen var dekket med agar-gelé. Det er et stoff som er vanlig å bruke når forskere skal dyrke ting i de små skålene.

Så ble små runde brikker av glass lagt i skålene: Tre på den ene siden og en på den andre. Dette ble slimsoppens omgivelser.

Forskerne lot slimsoppen vokse i vei i 24 timer. I begynnelsen strakk de seg langsomt ut alle veier. Men så bestemte de seg for å «sjekke ut» den siden av skålen med flest brikker. De strakk seg mot denne siden i 70 prosent av tilfellene, og aldri kun mot siden med en brikke.

Forskerne så at det var forskjell på hvordan slimsoppen vokste når det var ting i skåla og når det ikke var det.

Når Physarum var alene, vokste den raskt. Men når det var brikker i skåla endret den oppførsel.

Da vokste den saktere og likt ut i alle retninger de første 12-13 timene. Det tyder på at den «prosesserte» omgivelsene, skriver forskerne i studien. Så strakk den ut en gren direkte mot de tre brikkene. Da tok det bare et par timer før den nådde fram.

Hvordan klarte slimsoppen å finne fram til plassen med flest ting? De kunne ikke se dem og ikke hadde de vært der før.

Plasserte brikkene oppå hverandre

Styrte slimsoppene på en eller annen måte mot den siden som inneholdt mest masse?

Forskerne sjekket dette ved å plassere de tre brikkene oppå hverandre, istedenfor ved siden av hverandre.

Da mistet slimsoppen preferansen for siden med mest flest ting. Nå valgte den én brikke omtrent like ofte som tre brikker. Eller den spredde seg til begge sider.

Det hadde altså noe å si hvordan brikkene var fordelt.

Forskerne fant også ut at slimsoppen mistet evnen til å finne stedet med flest ting når skålen var større enn 25 centimeter.

Glassbitene trykket mot underlaget

For å prøve å finne ut hvordan slimsoppen kunne «sanse» omgivelsene sine, laget forskerne en datamodell av eksperimentet. De utforsket hvordan vekten av glassbrikkene trykket og deformerte den halvstive agar-geléen i bunnen av petriskåla.

Her lå løsningen, tror forskerne. Slimsoppen kunne kjenne forskjell på hvordan trykket fra glassbitene påvirket underlaget. De var mer interessert i plassen med flest ting ved siden av hverandre, heller enn der det var mest vekt.

Fant protein

Forskerne tror slimsoppen kan merke belastningsmønstrene fra glassbrikkene på grunn av måten de beveger seg. De beveger seg over underlaget ved å dytte cellevæske inni seg fram og tilbake i pulser.

Forskerne kom fram til en type protein som de mistenkte at var involvert i sansingen, kalt TRP-proteiner. Andre dyr har slike proteiner i cellemembranen som kan merke strekking, ifølge pressemeldingen.

Og sant nok, når forskerne laget et middel som blokkerte disse proteinene hos slimsoppene, så var de langt dårligere til å skille mellom hvor det var flest ting.

- Vår oppdagelse av slimsoppens bruk av biomekanikk for å undersøke og reagere på omgivelsene, understreker hvor tidlig denne evnen utviklet seg i levende organismer, og hvor nært sammenhengende intelligens, atferd og morfogenese er, sier Michael Levin, en av forskerne bak studien.

Morfogenese er utviklingen av form og struktur hos en organisme.

Lignende strategier finner man også hos andre celler i mer komplekse dyr, som hos nerveceller, stamceller og kreftceller, ifølge Levin.

Referanse:

Nirosha J. Murugan, m. fl.: «Mechanosensation Mediates Long-Range Spatial Decision-Making in an Aneural Organism», Advanced Materials, 15. juli 2021.