Den tasmanske tigeren, mammuter og vandreduer finnes ikke lenger.

De er borte. Men må det være sånn for alltid? Er det mulig å bruke teknologi for å bringe dem tilbake, i alle fall noe som ligner?

I en ny studie har forskere undersøkt hvor nært man eventuelt kunne gjenskapt rotta fra Christmasøya. Studien viser at man i teorien kunne gjenskapt en rotte som er 95 prosent lik Christmasøy-rotta.

Denne rotta levde bare på Christmasøya, en australsk øy i Indiahavet. Den siste ble sett i 1903. Ekspertene antar at de døde ut på grunn av sykdom som svartrotter tok med seg da europeere kom.

Tre metoder

Ifølge den nye studien er det tre måter å bringe utdødde dyr tilbake.

Det ene er å drive avl «i revers». Det forklares i en artikkel i tidsskriftet Functional Ecology fra 2016.

Tamme dyr stammer fra ville forfedre. En kan forsøke å avle tilbake et utseende og en oppførsel som ligner mer på tamdyrets forfedre.

Det er for eksempel forsøkt å avle kyr som ligner på den utdødde uroksen. Avls-metoden er også brukt for å forsøke å gjenskape noe som ligner kvaggaen, en utdødd underart av sebra.

Men selv om vi klarer å avle frem et dyr som ligner på det utdødde dyret, så er det jo ikke helt det samme.

Hva med kloning?

Kloning

Ved kloning kan vi gjenskape et utdødd dyr som har akkurat samme DNA som originalen.

Man tar en cellekjerne fra det utdødde dyret. Det settes inn i en eggcelle fra dyrets nærmeste slektning. Embryoet utvikles og fødes av en surrogatmor.

Men det er et problem. Kloning krever intakte celler. Det er ikke tilgjengelig for de fleste utdødde arter.

I 2003 ble en art for første gang brakt tilbake fra utryddelse ved hjelp av kloning. Men det varte ikke lenge.

Pyreneisk steinbukk døde ut i år 2000. Ved å bruke kloning ble en ny unge født i 2003. Dessverre døde den kort tid etterpå på grunn av en lungefeil.

Genredigering

Den tredje metoden er genredigering. Dette har større potensial for å fungere på arter som døde ut for lenge siden.

Genomet fra et utdødd dyr sammenlignes med arvematerialet til den nålevende arten som ligner mest. Forskjellene kartlegges.

I teorien kan vi også bruke DNA fra den nålevende arten og klippe ut og lime inn gener fra det utdødde dyret.

Det er denne metoden forskere har sett nærmere på i studien om rotta fra Christmasøya.

Matchet med brunrotte

Forskerne hentet ut DNA fra to hudprøver av Christmasøy-rotta.

Prøvene ble samlet inn mellom år 1900 og 1902 og oppbevares ved Oxford University Museum of Natural History. Forskerne klarte å hente ut nesten alle deler av rottas DNA.

De forsøkte å matche genomet med genomet til en brunrotte. Brunrotta er i nokså nær slekt med Christmasøy-rotta og er mye forsket på.

Forskerne klarte å matche 95 prosent av Christmasøy-rotta til brunrotta.

Dermed har de oversikt over hvilke gener som er like og hvilke som eventuelt må byttes ut dersom man skal gjenskape den utdødde rotta.

Som en gammel og moderne bok

Tom Gilbert er professor ved Københavns Universitet og har vært med på den nye studien. Han forklarer nærmere hva de fant ut på e-post til forskning.no.

Han gir oss en analogi: Si du har en bok på gammelengelsk og en veldig lik bok på moderne engelsk.

– Jeg ber deg fortelle om innholdet i den gammelengelske boka ved å bruke den moderne som en guide. Noen deler vil være enkle å forstå siden språket ikke har endret seg mye. Andre deler vil være mye vanskeligere ettersom ordene avviker mye mer.

Gammelt DNA er ofte fragmentert og finnes i mange små biter. Så la oss si at boka på gammelengelsk var makulert.

– Det du da vil gjøre, er å skanne alle fragmentene og be en datamaskin om å sammenligne dem med den moderne teksten. Noen deler vil du forstå. Men noen deler vil være korte fragmenter, der ordene er veldig forskjellige. Du kan rett og slett ikke finne ut hvor de skal i boka og dermed gir de ikke mening.

– Ender opp med en hybrid

Gilbert skriver at det blir litt det samme som når de sammenligner gammelt DNA med en nålevende art.

– Gammelt DNA er fragmentert, typisk, 30-60 basepar langt og i noen av delene ganske forskjellig fra den moderne referansen.

Forskerne klarte å matche 95 prosent av genomet til den utdødde rotta med brunrotta. Hvis vi vender tilbake til analogien: 5 prosent av ordene i den gamle boka vet de ikke hvor hører hjemme.

Da kan de heller ikke vite hvordan de siste 5 prosentene av brunrotte-DNA-et må redigeres for å skape et dyr som er identisk med christmasøy-rotta.

– Så hvis vi noen gang skulle prøve å fullstendig redigere den moderne rotta til den utdødde rotta kunne vi gjort det med 95 prosent av genomet, men ikke de siste 5 prosentene. Da ender vi opp med en hybrid. Noe som kan være greit, men det er kanskje ikke det folk vil ha.

Han legger til at det kan være måter å oppnå en noe høyere prosent.

Dyrt og tidkrevende

Gilbert sier at hvis du genredigerte hver eneste forskjell mellom de to artene, så ville du kunne bringe tilbake akkurat det samme dyret. Det er bortsett fra slikt som tarmfloraen.

– Men poenget med studien vår er at du bare kan endre det du vet. Så i beste fall kan vi få noe som er 95 prosent Christmasøy-rotte og 5 prosent brunrotte, forklarer Gilbert.

– Ville det vært mulig å skape en rotte som er 95 prosent lik christmasøy-rotta på ekte? Er teknologien god nok?

– Med nok penger og tid – i teorien, ja. Men det er etter mitt syn sannsynligvis ikke den beste bruken av tid og penger.

• Les også denne saken fra NTNU: Kan vi bringe mammuten tilbake?

Ikke helt lik

Hvordan ville en rotte som var 95 prosent Christmasøy-rotte og 5 prosent brunrotte blitt?

Rotta ville lignet på den utdødde. Men spesielt genene for lukt og immunsystemet ville vært annerledes enn hos den opprinnelige Christmasøy-rotta, fant forskerne ut.

– Den vil sannsynligvis se lik ut, men oppføre seg ganske annerledes. Jeg mistenker at den ikke ville vært i stand til å leve lykkelig i sitt naturlige miljø, hvor det sannsynligvis trenger luktesystemet sitt for å hjelpe til med å komme seg rundt og overleve.

Pengene kan brukes på å bevare arter som fortsatt lever

Forskerne har ikke tenkt til å forsøke å gjenreise arten med det første.

– Verden trenger sannsynligvis ikke flere rotter, og trolig kan pengene som trengs for å gjøre en best mulig jobb brukes på bedre ting, for eksempel å bevare levende ting, sier Gilbert til Gizmodo.

Forskerne skriver at samme type analyse kan gjøres for andre utdødde arter. Da for å sjekke hvor nært det i teorien er mulig å gjenskape for eksempel mammut eller vandredue.

Det er etisk problematiske sider ved å bringe utdødde dyr tilbake, ifølge en artikkel på The Conversation, skrevet av Corey Bradshaw, professor ved Flinders University.

En av dem er som Gilbert nevnte at pengene kunne vært brukt for å redde arter som trues av utryddelse i dag. Tro på at vi kan bringe artene tilbake igjen senere kan senke motivasjonen for å stoppe utryddelser, mener noen.

Videre er det er ikke sikkert at en utdødd art passer inn i miljøet den kom fra lenger, eller at det er ledig plass til den.

Referanser:

Jianqing Lin, m. fl.: «Probing the genomic limits of de-extinction in the Christmas Island rat», Current Biology, 9. mars 2022.

Beth Shapiro: «Pathways to de-extinction: how close can we get to resurrection of an extinct species?», Functional Ecology, 2016.