De har oppdaget oss.

Skvatringen begynner så snart vi nærmer oss det store utendørsburet bak bygg 61, på en av Université de Strasbourgs åtte campuser.

Spredt rundt på innsida sitter åtte kornkråker og myser mot oss to menneskene. De synes ikke jeg ser særlig pålitelig ut. Hun jeg er sammen med, derimot, er en helt annen sak.

- Kråkefugler er neofobiske – de er redde for det som er nytt, sier etologen Valérie Dufour, som jobber ved Département Ecologie, Physiologie et Ethologie.

I motsetning til meg er hun en gammel kjenning for burbeboerne. Hun har kommet innom hver dag i flere måneder for å gi dem oppgaver og godsaker i belønning.

Når de er klare, skal kråkene være med i eksperimenter som kan gi oss mer innsikt i hva som foregår inne i knollen på de svarte fuglene. Etter tidligere forskning å dømme er det litt av hvert.

Ulike arter av kråkefugler er i stand til både å planlegge, bruke redskaper og huske ansikter over lang tid. Nylig viste Dufour og kollegaene hennes at ravner og svartkråker også har et godt begrep om tid.

Byttelek

Sett at du får en sånn passe god matbit mellom tenna. Hvor lenge orker du å beholde maten – uten å spise den – for å vente på muligheten til å bytte den inn i noe bedre?

Ravnene og svartkråkene som fikk et slikt tilbud kunne holde ut i opptil fem minutter, dersom de ventet på noe skikkelig godt. Pølse, for eksempel.

- Matbiten de fikk først, og som kunne byttes inn, var brød, forteller Dufour.

- Det får de uansett hver dag, så vi vet at de liker det, men at de ikke synes det er så veldig spennende.

- Druer er derimot litt bedre. Neste hakk er ost, og maten med aller høyest kvalitet er pølse. En bit kokt barbecue-minipølse, for å være helt nøyaktig. De elsker den, ler Dufour.

Hun forteller at fuglene alltid fikk se hva de kunne bytte inn brødet i. De visste også som oftest hvor lenge de måtte vente.

Vurderte om de gadd å vente

I begynnelsen var det bare snakk om et kort intervall på to sekunder. Da fuglene var blitt vant til dette, økte forskerne tida til fem, 10 og så 20 sekunder. Slik ble perioden etter hvert doblet til flere minutter.

Og ravnene og svartkråkene ventet. Hvis de klarte. Og gadd.

- Fuglene var mer villige til å vente på den beste maten. Men det ble stadig vanskeligere jo lenger intervallet var. Det var også stor forskjell mellom fuglene. Noen ventet bare fem sekunder, andre klarte opptil fem minutter.

(Video: V. Dufour et al.)

Men det som overrasket mest, var hvordan fuglene overveide hva de skulle gjøre.

- Det var snakk om en vurdering fra gang til gang, ikke en automatisk adferd. Kråkene bestemte seg tidlig for om de ville vente eller spise matbiten med en gang.

Resultatene viste at fuglene enten jafset i seg brødbiten temmelig umiddelbart, eller at de holdt tida ut. Eller nesten tida ut. Den samme fuglen kunne godt bestemme seg for å spise brødet i én runde, mens den ventet i neste runde.

De lengste intervallene krevde imidlertid spesielle teknikker.

Ventestrategier

- Kråkene har ikke hender, så de må holde maten i munnen. Dermed kan de jo også smaken den. Det gjør oppgaven ekstra vanskelig. Vi så at fuglene som klarte å vente lenger enn 40 sekunder brukte strategier for å gjøre venteperioden lettere.

Noen av kråkene gjemte maten og hentet den igjen når ventetida nærmet seg slutten. Andre la brødbiten fra seg på bakken. Det siste kan ikke være tilfeldig, mener Dufour.

- Å gjemme mat er naturlig for kråkefugler, men å legge den på bakken – der andre i flokken kan få tak i den – er ikke naturlig adferd. Det er mer kontrollert. De har prøvd ut strategien og oppdaget at den virker.

På høyde med apene

Bytteforsøket som ravnene og svartkråkene var med på, er det samme som forskerne bruker for å teste de mentale evnene til aper. Og fuglenes resultater er helt på høyde med primatenes, sier Dufour.

- De har en utviklet forståelse av tid. De kan skjønne at dette kommer til å vare en stund. Fuglene tar både dette og kvaliteten på maten med i beregninga når de treffer en beslutning om hva de skal gjøre.

Dufour mener dyr som lever lange liv i kompliserte sosiale grupper ofte har bruk for gode mentale evner for å klare seg bra. Kråkefuglene er nettopp slike skapninger. De kan leve i flere tiår og holder sammen i større eller mindre flokker.

- Men resultatene også overraskende. Vi forventet ikke at de skulle være så like primatene.

Likevel er det ingenting i veien for at de små kråkehodene skal være like kloke eller mer intelligente enn apehjernene. Den objektive størrelsen på hjernene trenger nemlig ikke ha noe å si for hvor lur du er.

Små og smarte

- Selve størrelsen på hjernen ser ut til å ha lite å si. Men det virker som om hjernens størrelse i forhold til kroppen har betydning.

Det er dermed ikke noe prinsipielt i veien for at et lite vesen skal kunne være like intelligent som mennesker. Men slikt kan være vanskelig å måle. Andre skapninger kan ha former for intelligens som ikke ligner vår egen.

Likevel kan bytteleker og andre forsøk altså gi oss små glimt inn i andre veseners tenkeevner.

Etter hvert skal kornkråkene i buret i Strasbourg også være med på et utvekslingsforsøk som ligner eksperimentet med ravner og svartkråker, forteller Dufour, mens hun kutter opp små biter av crabsticks og hundemat.

Men først må de nye forsøksobjektene igjennom en treningsperiode på mellom tre og seks måneder.

Stein og pinner

- Opplæringen er en komplisert prosess. Først må du venne fuglene til at du er der, og så til å trives med å få mat av hånden din. Først da kan vi begynne på de første skrittene av byttetrening.

Nå tar forskerne med seg små steiner, pinner eller andre kjente småting som kråkene ikke er redde for. Hvis fuglene plukker opp en stein eller pinne, får de en matbit. Etter hvert får de belønning for å legge gjenstanden stadig nærmere hånda til forskeren.

- Kråkene liker hundematen bedre enn crabsticks. Når de gjør noe i nærheten av det vi vil, får de en bit crabstick. Da vet de at de er på rett spor. Når de gjør et skikkelig framskritt, får de hundemat, forklarer Dufour.

Når fuglene begynner å skjønne tegninga, setter de i gang med å samle steiner eller pinner så snart de ser deg, smiler hun.

Da er det på tide å gi seg i kast med neste skritt: Bare det forskeren gir deg kan byttes inn i mat. Det er på dette trinnet kornkråkene er nå.

Bare hanner denne gangen

Dufour legger en knallrød legokloss inn i buret og roper lavt på fuglene. De har egne navn, alle sammen. Til å begynne med er de litt skeptiske siden det er fremmede på besøk. Men så er den modigste frampå.

(Video: Ingrid Spilde/forskning.no)

Kornkråka vet den skal flytte på den røde klossen, men ser ennå ikke ut til å være helt sikker på hvor den skal. Dufour oppmuntrer litt undervegs.

- Litt nærmere. Kom igjen. Litt nærmere. Flink gutt!

For øyeblikket er det bare gutta som er med på leken, forklarer hun. Selv om det er likt antall hunner og hanner i buret – fuglene er kjærestepar – er det kun hanner som tør å være med denne gangen.

- Jeg skulle gjerne gjort forsøkene med et tilfeldig utvalg av fugler, sier forskeren.

- Men vi må jobbe med de som ønsker å komme. Det er som oftest de yngre individene og de som er mest frampå. Dette betyr imidlertid ikke at dette er de mest intelligente fuglene.

- Det er også en hel masse følelsesmessige komponenter som henger sammen med intelligens. Men de er vanskelig å måle hos dyr. Dette er et stort forskningsfelt nå, sier Dufour.

Uttrykksløse fugler

- Har kråkefuglene følelser? Vi vet virkelig ikke. Hos primatene kan man kanskje få visse hint fordi de uttrykker mer igjennom stemmebruk og ansiktsuttrykk. Og så ligner de mer på oss.

- Fuglene har ingen uttrykk, så dette er mye mer subtilt. Og vi har bare forsket på fugler på denne måten i rundt ti år.

Dessuten gjelder det å ikke lure seg selv.

- Det er alltid fristende å tillegge dyra bevissthet, intensjoner og personlighet. Men man må ikke gjøre det sånn uten videre. Vi vet ikke hva som skjer i hodene deres.

Dufour hadde selv en a-ha-opplevelse da hun jobbet med aper (ikke menneskeaper) for noen år siden. I begynnelsen var hun overbevist om at de enkelte dyra hadde klare personlighetstrekk: En var aggressiv og frekk, en annen beskjeden og snill.

Men så skjedde en omveltning i rangordninga i flokken. Da endret apene personligheten fullstendig.

- Det er først når trekkene holder seg igjennom slike endringer at man kan begynne å snakke om personlighet, sier hun.

Likevel innrømmer hun at hun både kan bli kjent med og glad i forskningsobjektene sine.

Pensjonsplan

- Ideen er jo å være vennlig nøytral i oppførselen, men det er klart man blir glad i dem! Etter hvert kjenner man dem godt og vet hva slags oppgaver de liker.

For Dufour er ikke i tvil om at fuglene synes det er moro å være med.

- Ja, de liker å gjøre oppgaver. Det har jeg et sterkt inntrykk av. Treninga blir stadig mer utfordrende for dem, og de ser ut til å ha glede av disse nye utfordringene. Jeg tror nesten det er vanskeligere for dem etterpå.

Forskeren forsikrer imidlertid om at forsøksfuglene får god behandling etter at eksperimentene er over.

- Noen slippes fri etter hvert, andre blir værende på forskningsstasjonen og kan kanskje delta i nye forsøk. Hvis vi skal jobbe med dyr må vi også tenke på hvordan vi skal pensjonere dem. Dette må det finnes både planer for og finansiering til, sier hun.

Referanse:

V. Dufour, C.A.F. Wascher, A. Braun, R. Miller & T. Bugnyar, Corvids cn decide if a future exchange is worth waiting, Biology Letters 14. september 2011.