Mysteriet med de utro spurvene

Tilsynelatende monogame spurver viser seg å være svært så aktive i naboens reir. Så hvorfor danner de permanente par i det hele tatt?

Publisert
"Sangspurven er en av flere fuglearter som bedriver polyandri: de lever i monogame forhold, men har seg likevel med andre spurver på si. (Foto: Istockphoto)" (Foto: iStockphoto)
"Sangspurven er en av flere fuglearter som bedriver polyandri: de lever i monogame forhold, men har seg likevel med andre spurver på si. (Foto: Istockphoto)" (Foto: iStockphoto)

På øya Mandarte, utenfor vestkysten av Canada, lever en flokk sangspurver som har hatt gleden av å bli studert av biologer helt siden 1975. Disse spurvene, som mange andre fugler, danner par for livet: Én hann og én hunn oppdrar sine kyllinger sammen, år etter år.

Når dyr først velger en slik monogam livsstil, antar forskere at de også forsøker å velge den partneren som best vil sikre slektas overlevelse.

Problemet med de canadiske spurvene er at de viser seg å være tilbøyelige til å ligge rundt med naboen.

Over en fjerdedel av alle ungene har nemlig en annen far enn hunnens såkalte sosiale partner. Hvorfor i alle dager er hunnen utro, om hun allerede har valgt seg sin optimale partner?

– Disse fuglene har virkelig ødelagt hele vår forståelse av monogame arter, fortalte forsker Jane M. Reid fra University of Aberdeen på årets Darwin Day-arrangement ved Universitetet i Oslo.

Utroskap for én av fire spurver

Darwindagen er et årlig arrangement i regi av Centre for Ecological and Evolutionary Sythesis (CEES) ved UiO, der forskere presenterer aktuelle debatter innefor evolusjonsteorien. Årets foredrag handlet om seksuell seleksjon, og Reid var tilstede for å fortelle om sitt arbeid med spurvene på Mandarte.

Ved å merke og kartlegge samtlige individer i spurveflokken i nesten 40 år har forskerne på Mandarte fått et detaljkart over slektskapet mellom alle spurvene på øya.

Og da Rebecca Sardell, en av Reids doktorgradsstudenter, gjorde genetiske slektskapsanalyser på fuglene, viste det seg altså at den biologiske faren til 28 prosent av spurvungene er en annen enn morens sosiale partner, altså den hannen hun lever i par med.

Sjansen for at en av ungene ikke er avkommet etter morens partner er overraskende stor blant de "monogame" sangspurvene på Mandarte-øya. (Foto: Tony Alter/Wikimedia Creative Commons)
Sjansen for at en av ungene ikke er avkommet etter morens partner er overraskende stor blant de "monogame" sangspurvene på Mandarte-øya. (Foto: Tony Alter/Wikimedia Creative Commons)

En slik praksis, der individer lever i permanente par, men allikevel får unger på si, kalles polyandri.

Blir ikke bedre unger av sidesprangene

Det er ikke så vanskelig å se for seg at det er bra for spurvehannen å ha seg med så mange hunner som mulig – det gir automatisk større sjanse for å få massevis av barn og barnebarn.

For hunnen er det imidlertid mer problematisk: Partneren hennes har nemlig en egen evne til å oppdage at ungen ikke er hans, og han gir derfor ikke like mye mat til naboens sønn eller datter som han gir til sine egne unger i samme reir.

Så hvorfor gidder hunnene å pare seg med nabokonas utvalgte?

Én teori er at disse nabohannene har gener som gjør ungen bedre i stand til å overleve. Det originale valget av partner er i så fall ikke nødvendigvis optimalt, og hunnen velger derfor å maksimere sjansene til ungene sine med et sidesprang eller fem.

Men slik er det ikke, forklarte Reid for tilhørerne på Blindern:

– Gjennom veldig kompliserte statistiske analyser som jeg glatt skal hoppe over nå, var vi i stand til å følge hvordan en unge med far utenfor paret klarte seg i forhold til en unge der faren er hunnens sosiale partner – og dét over flere generasjoner, fortalte hun.

– Og det viser seg at ungen som hadde naboen til far faktisk hadde dårligere sjanser for å selv få barnebarn enn ungene med partneren som far. Det var altså det motsatte av det vi hadde forventet.

“Utroskapsgen” hjelper ikke

Reid og kollegene har vist at opptil 18 prosent av hunnspurvens løssluppenheten kan forklares av genene hennes – hun har rett og slett ”utroskapsgenet”.

Hunner med denne genetiske tilbøyeligheten får dessuten som regel flere unger enn hunner som holder seg trofaste.

Jane Reid vet fortsatt ikke hvorfor sangfugl-hannene parer seg med andre hunner enn sin utvalgte. (Foto: University of Aberdeen)
Jane Reid vet fortsatt ikke hvorfor sangfugl-hannene parer seg med andre hunner enn sin utvalgte. (Foto: University of Aberdeen)

Men det betyr ikke nødvendigvis at polyandri vil være den rådende samlivsformen:

Selv om utro spurvedamer får flere unger, hjelper det lite dersom disse ungene har dårligere sjanse for å overleve. Da vil utroskapet avles ut av populasjonen, fordi ungene med den arvelige utroskapen dør ut.

Foreløpig kan Reid og kollegene ikke annet enn å klø seg i hodet, for noe endelig svar på hvorfor tilsynelatende monogame hunnspurver ligger rundt har ikke dukket opp.

– Jeg har virkelig ikke noe endelig svar ennå, delvis fordi de analysene vi har gjort så langt har gitt motsatte svar av det vi hadde forventet, sa Reid til forskning.no etter foredraget.

– Det har rett og slett blitt vanskeligere å løse gåten, ikke lettere.

This is a man’s world?

Reid spekulerer likevel i om det ikke kan ligge en forklaring gjemt i James Browns udødelige klassiker ”It’s a Man’s Man’s Man’s World”:

– Hvis det pågår en evolusjon som favoriserer hanner som parer seg med masse damer – dersom fordelene for hannen ved å spre genene sine i flere reir er helt overveldende, slik man lett kan se for seg – så kan forklaringen rett og slett være at hunnspurven dras med i dragsuget, sier hun til forskning.no.

Det vil si at spurvedama faktisk klarer å finne frem til partneren som vil gi de mest robuste ungene, og ønsker å være monogam med ham, men hannen har så mange fordeler av å ikke være trofast at en mellomting – nemlig polyandri – uansett blir resultatet.

– Det er altså ikke optimalt for damene, men det hjelper ikke. Det er en hypotese vi ikke vet svaret på ennå, men jeg håper vi får mulighet til å teste dette i årene fremover, avsluttet hun.

Kilder:

Jane M. Reid: The deception of monogamy: the evolution of multiple mating in the wild. Foredrag på Darwin Day 2012: Sexual selection ved Universitetet i Oslo, 13. februar 2012

Planet Earth: Promiscuous birds can blame it on their genes (publisert 29. oktober 2010)

Les mer:

Jane Reids hjemmeside hos University of Aberdeen

––—

(Forsidebilde: John James Audubon/Wikimedia Creative Commons)