Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.

Forskeren Keno Ferter legger seien forsiktig ned på et bord, hvor den blir målt før merkingen går i gang. Havforskingsinstituttets ekspert på stangfiske, Jan Hinriksson, følger nøye med.
Forskeren Keno Ferter legger seien forsiktig ned på et bord, hvor den blir målt før merkingen går i gang. Havforskingsinstituttets ekspert på stangfiske, Jan Hinriksson, følger nøye med.

Ingen vet hvor storseien vandrer

Nå skal forskerne finne det ut.

Like før sommerferien tar forskerne Keno Ferter, Martin Wiech og Jan Hinriksson fra Havforskningsinstituttet med seg storstang og massive sluker til Å i Lofoten.

Størrelsen på utstyret levner ingen tvil om størrelsen på byttet.

Det er den aller største seien som skal dras opp for å merkes.

Alle mann på dekk, fra venstre: Keno Ferter, Jan Hinriksson og Martin Wiech. Hvem får den første merkeseien på kroken? Stemninga er full av forventning hver gang snøret kastes ut.
Alle mann på dekk, fra venstre: Keno Ferter, Jan Hinriksson og Martin Wiech. Hvem får den første merkeseien på kroken? Stemninga er full av forventning hver gang snøret kastes ut.

Lettfanget i Lofoten

Utpå kvelden er forholdene gunstige. Den lokalkjente fiskeguiden mener det er gode muligheter for å få stor sei på kroken, så forskerne gjør seg klare til avgang.

Omtrent en halvtime senere ligger båten i ro på åpent hav.

Sjøen beveger seg rundt oss, og bølgene får vannet til å kruse seg hvitt.

Vi er midt i Moskenstraumen mellom Lofoten og Værøy, en malstrøm hvor seien sies å trives godt. Store sluker festes til solide snører på kraftige fiskestenger.

– Det er ikke mange steder i Norge der det er mulig å fange såpass stor sei helt i overflaten, sier Ferter, som er merkeekspert.

Første sei som biter på er for liten til å merkes og slippes skånsomt ut i havet igjen. Seien som skal merkes skal være omtrent en meter lang, noe som betyr at seien er minst 14 år gammel.
Første sei som biter på er for liten til å merkes og slippes skånsomt ut i havet igjen. Seien som skal merkes skal være omtrent en meter lang, noe som betyr at seien er minst 14 år gammel.

Storsei på kroken

Etter noen kast skjer det noe med stemningen om bord. Forventningsfulle utrop avløser stillheten når vannflaten stadig brytes av hoppende sei som jakter på sluken.

De første som biter på er for små og slippes forsiktig ut igjen. Men snart koker havet av større sei, og de er tydelig sultne.

– For å fange sei i overflaten bruker vi såkalte stick baits eller popper, sluker som går helt i overflaten og ikke synker ned. Når man skal merke sei er det viktig at man ikke skader den, for eksempel ved å fiske den fra dypt vann som kan gi seien dykkersyke, forklarer Ferter.

Det tar ikke lang tid før første storsei løftes om bord og er klar for merking. Den legges forsiktig over på et bord og får et handkle over hodet. Mens de andre holder fisken i ro, jobber Ferter raskt og effektivt med merkingen.

Størrelsen - og utvalget - på utstyret levner ikke tvil om at disse gutta mener alvor. Seien skal fanges i overflaten. Derfor brukes såkalte stick baits eller popper, sluker som ikke synker ned.
Størrelsen - og utvalget - på utstyret levner ikke tvil om at disse gutta mener alvor. Seien skal fanges i overflaten. Derfor brukes såkalte stick baits eller popper, sluker som ikke synker ned.

Dyrevelferd i fokus

– Dyrevelferd er viktig for oss, så arbeidet med selve merkingen må foregå raskt før fisken slippes ut igjen. Seien får to forskjellige merker, en datalogger og et spagettimerke med ID-nummer, sier Ferter.

Spagettimerke er et enkelt plastmerke med identifikasjonsnummer som gir forskerne verdifull kunnskap om fisken blir fanget igjen senere. En datalogger har digitale sensorer som samler inn og registrerer data over tid.

Når selve merkingen er gjennomført, løftes seien forsiktig over ripa og slippes ned i vannet igjen. Et par sprell er alt man får med seg før den forsvinner ned i det mørke dypet.

Om alt går som det skal, vil vi om ett år få vite hvor den tok veien.

Den første vellykkede merkingen av storsei feires med jubel og neveklask, og det er lett og se at disse gutta trives på jobb i dag.

For at seien skal holde seg i ro og ikke bli skremt, får den en våt handduk over hodet mens merkingen pågår.
For at seien skal holde seg i ro og ikke bli skremt, får den en våt handduk over hodet mens merkingen pågår.

Dusør for returnerte merker

Seien merkes med et satellittmerke som festes under ryggfinnen. Etter ett år vil merke løsne og stige til overflaten. Informasjon om seiens ferd gjennom det siste året sendes automatisk til forskerne på e-post.

– Vi er likevel interessert i at folk melder fra og sender selve satellittmerket til oss, dersom de skulle komme over et slikt. Da kan vi laste ned ytterligere informasjon fra selve merket.

I tillegg ble 30 sei merket med DST-merker som logger dybde og temperatur over tid. DST står for Data Storage Tag. Disse merkene er forskerne avhengig av å få tilbake for å kunne laste ned dataene.

– Hvis man fanger en sei med merke, så ønsker vi å få tilbake selve merket med bilder og lengde av fisken. Dusøren er 1000 kroner for satellittmerker og 500 kroner for DST-merker, forteller Ferter.

Selve merkingen foregår kirurgisk. Dette er presisjonsarbeid, og det skal gå fort slik at fisken ikke tar skade av oppholdet over vann.
Selve merkingen foregår kirurgisk. Dette er presisjonsarbeid, og det skal gå fort slik at fisken ikke tar skade av oppholdet over vann.

Hvorfor merke?

Tidligere er det gjennomført merkeforsøk på mindre sei under 60 centimeter langs norskekysten. I tillegg har Havforskingsinstituttet årlige kysttokt hvor seibestanden overvåkes.

Forskerne observerer i liten grad stor sei på disse toktene. Derfor er det interessant å finne ut mer om hvordan den beveger seg og hvor den oppholder seg.

– Med merkeforsøk på stor sei er vi spesielt interessert i hvor denne seien oppholder seg mellom gyteperioder og hvor beiteområdene til fiskene er. Om vi ved hjelp av satelittmerkene får svar på hvor storseien oppholder seg, kan vi tilpasse toktene slik at vi dekker en større del av bestanden, forklarer Arved Staby som er bestandsansvarlig for nordøstarktisk sei.

Hører fra deg om ett år, ruggen!
Hører fra deg om ett år, ruggen!

Vellykket merkedag

Storseien har virkelig vist seg fra sin beste side denne sommernatta. Den har hopper etter sluken og biter på. Snart er fem av ti planlagte satelittmerkinger utført.

– Det kan kalles en bra første dag i felt, konstaterer Ferter.

Etter noen timer ute på havet senker stillheten seg på ny. Plaskene fra storsei som bryter vannflaten avtar. Det samme gjør den forventningsfulle stemningen som nylig rådet om bord. Det er langt på natt, snørene sveives inn og stengene festes langs rekka.

En lang arbeidsdag er over og seien får være i fred, hvert fall frem til i morgen.

Slik ser et DST-merke ut. Dersom du får fisk med et slikt merke på kroken eller garnet, vil HI gjerne at du gir oss beskjed og sender inn merket.
Slik ser et DST-merke ut. Dersom du får fisk med et slikt merke på kroken eller garnet, vil HI gjerne at du gir oss beskjed og sender inn merket.

Intet nytt er godt nytt

Det er gått noen måneder siden forskerne fra Havforskingsinstituttet og Keno var i Lofoten og merket storsei. En sei merket med DTS-merke har blitt fisket opp på Sortland og en storsei merket med satelittmerke ble dratt opp av fritidsfiskere på samme sted som den ble merket.

Begge merkene blir sendt til Bergen, der dataene lastes ned.

Utover det har det ikke vært aktivitet fra noen av de ni andre satellittmerkene som startet sin ferd før sommeren, noe som er lovende for prosjektet.

– Når det gjelder denne type merking, er intet nytt godt nytt. Det betyr at seien som er merket er i live, og at alt fungerer som det skal. Altså at storseien har tålt selve merkeprosessen. Dersom den hadde tatt skade av det, eller dødd som følge av merkingen – ville satellittmerket ha kommet til overflaten og gitt oss beskjed, forklarer Keno Ferter.

Om prosjektet «Seimerking»

  • Prosjektet er et underprosjekt av økokysttoktet og gjennomføres i 2021–2023.
  • Ti storsei er merket med satellittmerker. Disse hadde en gjennomsnittslengde på 108 centimeter, som betyr at fisken er minst 14 år gammel.
  • Satelittmerket fungerer som en ferdsskriver og logger data om lys, trykk, klokkeslett og temperatur.
  • Merket løsner etter ett år og sender informasjon til forskerne via satellitt.
  • Med et komplisert regnestykke kan forskerne rekonstruere fisken sin svømmerute.
  • Festene som brukes i satelittmerkingen er utviklet og laget av Finn Økland ved NINA, opprinnelig for merking av ål.
  • 30 sei ble også merket med DST-merker (Data Storage Tab) som logger dybde og temperatur

Om sei

Latinsk namn: Pollachius virens
Andre norske namn: Kod, seikod,mort, palemort, grønspor, pale

Familie: Torskefamilien

Maks størrelse: 20 kilo og 130 centimeter

Levetid: Opptil 30 år

Leveområde: Langs norskekysten fra Stad til Kolahalvøya

Hovedgyteområde: På kystbankane fra Lofoten til Nordsjøen

Gytetidspunkt: Om vinteren med topp i februar

Føde: Raudåte, krill og andre pelagiske krepsdyr, sild, brisling, kolmule, augepål og hyseyngel

Predatorer: Sel og hval

Særtrekk: Opptrer i tette konsentrasjoner, står ofte pelagisk der strømmen konsentrerer byttedyra

Les mer: Nordøstarktisk sei

Powered by Labrador CMS