Denne artikkelen er produsert og finansiert av Veterinærinstituttet - les mer.

Revens dvergbendelorm er to til fire millimeter lang. Her ser du den i mikroskopet. Eggene inni bendelormen er usynlig for det blotte øyet.
Revens dvergbendelorm er to til fire millimeter lang. Her ser du den i mikroskopet. Eggene inni bendelormen er usynlig for det blotte øyet.

En skummel parasitt skjuler seg i en nedlagt gruveby på Svalbard

Mildere klima med mindre snø og is kan føre til at parasitten sprer seg.

Det lurer en mikroskopisk fare på Svalbard. En parasitt, som ingen ønsker at skal spre seg til tettsteder som Longyearbyen eller Barentsburg. For den bitte lille parasitten, revens dvergbendelorm, kan ha store helsemessige konsekvenser om mennesker blir smittet med parasittens egg.

– Om mennesker blir smittet kan parasitten, på fagspråket kalt Echinococcus multilocularis, forårsake cyster på indre organer som lever. På røntgenbilder kan bildene tolkes som ondartet leverkreft, forklarer veterinær og parasittforsker ved Veterinærinstituttet, Rebecca Davidson.

Hun og biolog Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt samarbeider om å kartlegge utbredelsen av revens dvergbendelorm på Svalbard.

Prøver fra østmarkmus, rev og hund skal undersøkes for å avgjøre om de er bærere av den potensielt dødelige bendelormen.

Veterinær og parasittforsker Rebecca Davidson ved Veterinærinstituttet.
Veterinær og parasittforsker Rebecca Davidson ved Veterinærinstituttet.

Parasittinfiserte mus kan spre seg

Reven regnes som hovedvert, men både hund, ulv og mårhund kan også være bærere av parasitten.

I naturen blir reven smittet gjennom å spise smågnagere som mus. Parasitten produserer egg inne i tarmen til reven som kommer ut med avføringen. Musene får i seg eggene som utvikler seg til larver inne i musens indre organer. De syke musene blir så et lett bytte for sultne rever.

Når infiserte mus blir spist av reven blir livssyklusen til parasitten gjentatt på ny.

– I utgangspunktet er ikke populasjonen av smågnagere på Svalbard stor. Smågnagerne som vi ser etter, er østmarkmus, som hovedsakelig er konsentrert i og rundt den nedlagte gruvebyen Grumant, forteller Fuglei.

Selv om bestanden av østmarkmus er liten, kan den i enkelte år bli så stor at den sprer seg til både Longyearbyen og Barentsburg. Klimaendringer med mildere vintre bidrar til gode vekstvilkår slik at parasittinfiserte mus kan spre seg til nye områder.

– Derfor er det viktig at vi kartlegger og tar prøver fra fanget mus i Longyearbyen og i Barentsburg, fortsetter biologen.

Det som er spennende, er at innsamlingen av mus er såkalt folkevitenskap. Det vil si at lokalbefolkningen i Longyearbyen fanger og legger mus i kassene til Fuglei, skyter parasittforsker Davidson inn.

Revens dvergbendelorm

Revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis) er en mikroskopisk parasitt som hovedsakelig lever i mus og rev. Reven eller andre hundedyr regnes som hovedvert, hvor parasitten legger egg som skilles ut i avføringen.

En voksen parasitt kan skille ut flere hundre egg i løpet av sitt livsløp. Rever har ofte mange parasitter i tarmen, noe som betyr at mange egg kommer ut og forurenser miljøet.

Mus eller andre smågnagere blir regnet som mellomvert for parasitten. Når mus spiser gress som har vært forurenset med egg, blir eggene tatt opp i tarmen og kommer ut i blodbanen hvor de blir fraktet til indre organer som lever.

I leveren utvikler eggene seg, og det kan gi en kraftig vekst i leveren hos mellomverten. Cystene som oppstår, gjør musene syke, og et lettere bytte for reven. Når infiserte mus blir spist av reven blir livssyklusen til parasitten gjentatt på ny.

Kartlegger spredning

Musene som lokalbefolkningen samler inn, blir lagt i en fryser og senere undersøkt om de er smittet av parasitten.

– I Barentsburg overvåker vi også spredningen av østmarkmus gjennom fotobokser. Der er musene til stede gjennom hele vinteren og der er tettheten av mus høy. Det er også høy tetthet av rev. Det er dette som må til for at syklusen til parasitten skal opprettholdes, sier Fuglei.

Vanligvis stopper mus å få unger på høsten, men musene i Barentsburg reproduserer seg selv gjennom hele vinteren. Dette betyr at bendelormen kan spre seg lettere.

Redselen er at parasitten skal spre seg til tettsteder som Longyearbyen eller Barentsburg.
Redselen er at parasitten skal spre seg til tettsteder som Longyearbyen eller Barentsburg.

I Longyearbyen fikk forskerne inn i alt 71 mus.

– Heldigvis har vi ikke funnet noen tegn til parasitten i de musene som vi undersøkte, sier Davidson.

– Om revens dvergbendelorm sprer seg til Longyearbyen, vil saken få et helt annet og mer alvorlig aspekt, understreker Fuglei.

Årsaken er at folk i større grad vil bli utsatt for å få i seg parasitten, noe som kan ha stor betydning for folkehelsen. Spesielt siden fjellrever kan vandre inn i Longyearbyen hvor folk har hunder inne som kjæledyr og i hundegårder.

Polarforsker Eva Fuglei ved Norsk Polarinstitutt.
Polarforsker Eva Fuglei ved Norsk Polarinstitutt.

Høy parasittbelastning

Forskerne har også fått inn 190 rever som de har undersøkt for parasitten. Noen av revene er fra områder langt unna Grumant som er kjerneområdet for parasitten. Årsaken er at rever kan vandre over lange distanser.

I fem av revene fant forskerne den fryktede parasitten.

– Det som er spennende for meg, er å undersøke hvor mange parasitter som er i tarmen hos revene. Enkelte av dyrene hadde 80.000 voksne parasitter i tarmen som var klare til å skille ut egg. Det tilsvarer nesten en halv kilometer med parasitter, om en legger dem etter hverandre, sier Davidson.

I flere av de andre revene var det over 1.000 parasitter i tarmen. Så belastningen for revene er høy.

Undersøker avføring

Den høye parasittbelastningen hos revene er bekymringsfullt og viser at overvåking av spredningen til revens dvergbendelorm er nødvendig.

For selv om musene som forskerne undersøkte, var fri for parasitten, kan hunder i Longyearbyen og i Barentsburg likevel være smittet.

– Som en del av overvåkningen undersøker vi også avføringen til hunder både i Longyearbyen og i Barentsburg, forklarer Davidson.

Prøvene som er samlet inn i Longyearbyen, er gjort i samarbeid med Svalbard Dyresykehus AS. Totalt har forskerne fått inn rundt 315 prøver, hvorav 30 kommer fra Barentsburg.

Tidligere forskningsprosjekt har gjort det samme, da fant forskerne ingen tegn til den skumle bendelormen.

– Den gang kom de fleste prøvene fra Longyearbyen, sier Davidson.

– Jeg er veldig spent på resultatene fra Barentsburg, skyter Fuglei inn.

Utbredelse og overvåkning

Revens dvergbendelorm blir ansett for å være fraværende i Norge, med unntak av Svalbard. I 2011 ble det for første gang registrert flere smittede dyr i Sverige. Parasitten er vanlig i sentraleuropeiske land som Sveits, Frankrike. Den har i de siste årene spredt seg og er påvist i Polen, de baltiske statene og i Danmark og Sverige.

På Svalbard ble parasitten første gang påvist i 1999 i østmarkmus. Påvisningen skjedde i den russiske gruvebyen Grumant som ble forlatt på 1960-tallet. Det finnes i dag ikke noen offisielle overvåkningsprogram av revens dvergbendelorm på Svalbard, men Norsk Polarinstitutt overvåker smågnagerbestanden på Svalbard for parasitten.

Årlig gjennomfører Veterinærinstituttet et overvåkningsprogram for revens dvergbendelorm på fastlands-Norge. Dette gjøres på oppdrag fra Mattilsynet. Målet er å dokumentere at Norge er fri for eller i liten grad har forekomst av smitte.

Overvåkningsprogrammet er basert på analyser av avføringsprøver fra rødrev som er felt under ordinær jakt i Norge. Alle ulver og mårhunder som blir felt blir også undersøkt. Samtlige undersøkte dyr, siden oppstart av programmet i 2007, har vært negative.

Spiser mus

Hundegården i Barentsburg ligger nært et frodig og gresskledd område hvor det finnes mye mus.

– Jeg er ganske sikker på at disse hundene får i seg mus. Fordi musene kommer seg forbi nettingen og inn i gjerdet. Da er det en mulighet for at hundene spiser mus, og at en ikke har noe særlig kontroll på dette, poengterer hun.

I Longyearbyen har forskerne spurt hundeeiere om de firbeinte spiste mus.

– Av 313 som svarte på undersøkelsen, var det bare seks hundeeiere som rapporterte at hunden har spist mus, forteller parasittforsker Davidson.

Samtidig så er det ikke sikkert at eierne ser hva den firbente vennen spiser. Og i hundegårder vil det finnes mus i år hvor bestanden øker kraftig.

– Vi har ennå ikke fått resultater fra avføringsprøvene, så vi kan ikke med sikkerhet si at parasitten ikke har spredt seg til tettbefolkede områder.

Smitte hos hunder

Hunder blir smittet av revens dvergbendelorm gjennom å spise smågnagere som mus som har parasitten i seg. De fleste smittede hunder viser ingen tegn til smitte eller sykdom. Men de kan ha parasittegg i avføring og i pels.

Om hunden spiser avføring, kan den også bli smittet av parasitten, men fungerer da som mellomvert og parasitten utvikles i leveren.

Det anbefales å vaske hender etter kontakt med hund og katt i områder hvor parasitten forekommer.

Det finnes innreisekrav for hund, katt og ilder til Norge. Et av kravene for hund er behandling mot revens dvergbendelorm 24 – 120 timer før innreise. Dette er for å unngå spredning av parasitten til Norge.

Se Mattilsynet for mer informasjon.

Kan endre anbefaling

Om man finner tegn til smitte i avføringsprøvene, kan rådene til behandling med ormekur bli endret. I dag er det vanlig å gi hundene ormekur to ganger i året.

– Det kan være at vi må gå ut med en anbefaling om at en behandler hundene oftere. Til og med hver 28. dag om en ikke ønsker at parasitten etablerer seg hos hundene, forklarer parasittforskeren.

Davidson understreker at for å bli smittet med parasitten, må hundene ha spist mus som er smittet.

Smitte til mennesker

Mennesker kan bli smittet av revens dvergbendelorm gjennom kontakt med avføring eller pelsen til dyr som er smittet. Smitte kan også skje via spising av bær, sopp, nedfallsfrukt og grønnsaker som er forurenset med egg fra rovdyravføring.

Om mennesker blir smittet med parasittegg kan det få alvorlige konsekvenser. Det kan ta fem til ti år fra man blir smittet til symptomer utvikles. Blir infeksjonen ikke behandlet kan den få et dødelig utfall.

Smittede mennesker kan ta musenes plass i systemet og kan oppleve at parasitten forårsaker cyster på indre organer, som lever, lunge og noen ganger i hjernen. På røntgen kan cystene bli tolket som for eksempel leverkreft. Det er ennå ikke kjent hvor mange parasittegg som må til for at mennesker utvikler infeksjon.

Enkelte varianter av revens dvergbendelorm ser ut til å være mer farlig for mennesker enn andre. Det ser ut som den arktiske varianten som vi har på Svalbard ikke er så sykdomsfremkallende hos mennesker enn den europeiske varianten.

I områder hvor parasitten er tilstede, kan man redusere risikoen for smitte gjennom vask av hendene etter kontakt med rev, hund (hundedyr) og katt. Det anbefales også å varmebehandle eller god skylling av næringsmidler som kan være forurenset.

På nettsidene til Folkehelseinstituttet finner du mer informasjon om hvordan man kan redusere risikoen for smitte.



Prosjekt og samarbeidspartnere

Kartleggingen av revens dvergbendelorm tilstedeværelse og utbredelse på Svalbard er en del at et felles europeisk prosjekt (European joint prosjekt eller EJP) kalt MEME.

Prosjektet har som mål å utvikle felles metoder for å undersøke om revens dvergbendelorm og hundens dvergbendelorm er tilstede i matkjeden, hos infiserte dyr og mennesker. For å kunne gjøre dette undersøker man blant annet avføringen til hunder for hundens eller revens dvergbendelorm i områder hvor parasitten er tilstede.

I Norge samarbeider Veterinærinstituttet og Norsk Polarinstitutt med Svalbard Dyresykehus AS og Rolf Ims ved UiT Norges arktiske universitet.

Powered by Labrador CMS