Det lurer en mikroskopisk fare på Svalbard. En parasitt, som ingen ønsker at skal spre seg til tettsteder som Longyearbyen eller Barentsburg. For den bitte lille parasitten, revens dvergbendelorm, kan ha store helsemessige konsekvenser om mennesker blir smittet med parasittens egg.

– Om mennesker blir smittet kan parasitten, på fagspråket kalt Echinococcus multilocularis, forårsake cyster på indre organer som lever. På røntgenbilder kan bildene tolkes som ondartet leverkreft, forklarer veterinær og parasittforsker ved Veterinærinstituttet, Rebecca Davidson.

Hun og biolog Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt samarbeider om å kartlegge utbredelsen av revens dvergbendelorm på Svalbard.

Prøver fra østmarkmus, rev og hund skal undersøkes for å avgjøre om de er bærere av den potensielt dødelige bendelormen.

Parasittinfiserte mus kan spre seg

Reven regnes som hovedvert, men både hund, ulv og mårhund kan også være bærere av parasitten.

I naturen blir reven smittet gjennom å spise smågnagere som mus. Parasitten produserer egg inne i tarmen til reven som kommer ut med avføringen. Musene får i seg eggene som utvikler seg til larver inne i musens indre organer. De syke musene blir så et lett bytte for sultne rever.

Når infiserte mus blir spist av reven blir livssyklusen til parasitten gjentatt på ny.

– I utgangspunktet er ikke populasjonen av smågnagere på Svalbard stor. Smågnagerne som vi ser etter, er østmarkmus, som hovedsakelig er konsentrert i og rundt den nedlagte gruvebyen Grumant, forteller Fuglei.

Selv om bestanden av østmarkmus er liten, kan den i enkelte år bli så stor at den sprer seg til både Longyearbyen og Barentsburg. Klimaendringer med mildere vintre bidrar til gode vekstvilkår slik at parasittinfiserte mus kan spre seg til nye områder.

– Derfor er det viktig at vi kartlegger og tar prøver fra fanget mus i Longyearbyen og i Barentsburg, fortsetter biologen.

Det som er spennende, er at innsamlingen av mus er såkalt folkevitenskap. Det vil si at lokalbefolkningen i Longyearbyen fanger og legger mus i kassene til Fuglei, skyter parasittforsker Davidson inn.

Kartlegger spredning

Musene som lokalbefolkningen samler inn, blir lagt i en fryser og senere undersøkt om de er smittet av parasitten.

– I Barentsburg overvåker vi også spredningen av østmarkmus gjennom fotobokser. Der er musene til stede gjennom hele vinteren og der er tettheten av mus høy. Det er også høy tetthet av rev. Det er dette som må til for at syklusen til parasitten skal opprettholdes, sier Fuglei.

Vanligvis stopper mus å få unger på høsten, men musene i Barentsburg reproduserer seg selv gjennom hele vinteren. Dette betyr at bendelormen kan spre seg lettere.

I Longyearbyen fikk forskerne inn i alt 71 mus.

– Heldigvis har vi ikke funnet noen tegn til parasitten i de musene som vi undersøkte, sier Davidson.

– Om revens dvergbendelorm sprer seg til Longyearbyen, vil saken få et helt annet og mer alvorlig aspekt, understreker Fuglei.

Årsaken er at folk i større grad vil bli utsatt for å få i seg parasitten, noe som kan ha stor betydning for folkehelsen. Spesielt siden fjellrever kan vandre inn i Longyearbyen hvor folk har hunder inne som kjæledyr og i hundegårder.

Høy parasittbelastning

Forskerne har også fått inn 190 rever som de har undersøkt for parasitten. Noen av revene er fra områder langt unna Grumant som er kjerneområdet for parasitten. Årsaken er at rever kan vandre over lange distanser.

I fem av revene fant forskerne den fryktede parasitten.

– Det som er spennende for meg, er å undersøke hvor mange parasitter som er i tarmen hos revene. Enkelte av dyrene hadde 80.000 voksne parasitter i tarmen som var klare til å skille ut egg. Det tilsvarer nesten en halv kilometer med parasitter, om en legger dem etter hverandre, sier Davidson.

I flere av de andre revene var det over 1.000 parasitter i tarmen. Så belastningen for revene er høy.

Undersøker avføring

Den høye parasittbelastningen hos revene er bekymringsfullt og viser at overvåking av spredningen til revens dvergbendelorm er nødvendig.

For selv om musene som forskerne undersøkte, var fri for parasitten, kan hunder i Longyearbyen og i Barentsburg likevel være smittet.

– Som en del av overvåkningen undersøker vi også avføringen til hunder både i Longyearbyen og i Barentsburg, forklarer Davidson.

Prøvene som er samlet inn i Longyearbyen, er gjort i samarbeid med Svalbard Dyresykehus AS. Totalt har forskerne fått inn rundt 315 prøver, hvorav 30 kommer fra Barentsburg.

Tidligere forskningsprosjekt har gjort det samme, da fant forskerne ingen tegn til den skumle bendelormen.

– Den gang kom de fleste prøvene fra Longyearbyen, sier Davidson.

– Jeg er veldig spent på resultatene fra Barentsburg, skyter Fuglei inn.

Spiser mus

Hundegården i Barentsburg ligger nært et frodig og gresskledd område hvor det finnes mye mus.

– Jeg er ganske sikker på at disse hundene får i seg mus. Fordi musene kommer seg forbi nettingen og inn i gjerdet. Da er det en mulighet for at hundene spiser mus, og at en ikke har noe særlig kontroll på dette, poengterer hun.

I Longyearbyen har forskerne spurt hundeeiere om de firbeinte spiste mus.

– Av 313 som svarte på undersøkelsen, var det bare seks hundeeiere som rapporterte at hunden har spist mus, forteller parasittforsker Davidson.

Samtidig så er det ikke sikkert at eierne ser hva den firbente vennen spiser. Og i hundegårder vil det finnes mus i år hvor bestanden øker kraftig.

– Vi har ennå ikke fått resultater fra avføringsprøvene, så vi kan ikke med sikkerhet si at parasitten ikke har spredt seg til tettbefolkede områder.

Kan endre anbefaling

Om man finner tegn til smitte i avføringsprøvene, kan rådene til behandling med ormekur bli endret. I dag er det vanlig å gi hundene ormekur to ganger i året.

– Det kan være at vi må gå ut med en anbefaling om at en behandler hundene oftere. Til og med hver 28. dag om en ikke ønsker at parasitten etablerer seg hos hundene, forklarer parasittforskeren.

Davidson understreker at for å bli smittet med parasitten, må hundene ha spist mus som er smittet.

Artikkelen er produsert og finansiert av Veterinærinstituttet

Veterinærinstituttet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Veterinærinstituttet?

Les flere saker fra Veterinærinstituttet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER