Marshmallow-testen slår sprekker

Spiser du skumputa di nå, eller venter du og får to senere? Da forskere forandret miljøet rundt barna i den kjente selvkontrolltesten, ble evnene til å vente dramatisk endret.

Forsøksperson Evelyn (4) lar skumputa ligge, mens hun venter på at forskeren skal komme tilbake med flere. (Foto: J. Adam Fenster / University of Rochester)
Forsøksperson Evelyn (4) lar skumputa ligge, mens hun venter på at forskeren skal komme tilbake med flere. (Foto: J. Adam Fenster / University of Rochester)

Eksperimentet er en skikkelig klassiker.

Et barn sitter og vrir seg ved et bord i et ellers tomt rom. På bordet står en liten tallerken med en deilig, myk, mumsete marshmallow. Den har ”spis meg” skrevet over hele seg. Men barnet biter seg i leppa og sitter på hendene.

Hvis skumputa fortsatt er intakt når de voksne kommer tilbake, vanker det nemlig TO deilige sukkerpuffer.

Tida barnet klarer å vente er et mål for selvkontroll. Et tegn på hvor stor evne jenta eller gutten har til å utsette noe godt for å få en enda større belønning senere. Og denne evnen ser ut til å være svært viktig.

De individuelle forskjellene i evnen til å vente er nemlig sterkt koblet til suksess senere i livet. Bedre utholdenhet ser ut til å henge sammen både med lavere risiko for rusmisbruk og bedre skoleresultater, oppførsel og sosiale ferdigheter.

Det er fristende å se på sukkertøystesten som et mål for medfødte anlegg for impulskontroll.

Men hold an et øyeblikk, sier et team av forskere fra University of Rochester.

Deres forsøk tyder nemlig på at andre faktorer kan ha vel så mye å si for utholdenheten. I noen tilfeller kan det å spise sukkerputa sporenstreks faktisk være en rasjonell beslutning.

Nytten av å vente

Det hele har å gjøre med stabilitet og pålitelighet, mener Celeste Kidd og kollegaene hennes, som altså har prøvd å finne ut hvorfor noen barn klarer å vente lenger enn andre.

I en situasjon der barnets tiltro til omgivelsene ble svekket, sank nemlig ventetiden dramatisk.

- Det å klare å utsette belønning – i dette tilfellet å vente 15 vanskelige minutter for å få en marshmallow til – reflekterer ikke bare barnets evne til selvkontroll, det reflekterer også deres antagelser om nytten av å vente, sier Kidd i en pressemelding.

- Å utsette belønningen er bare et rasjonelt valg dersom barnet tror at det er sannsynlig at en ny marshmallow blir levert etter en overkommelig utsettelse.

Fikk ikke flere fargeblyanter

For å finne ut hva forventningene hadde å si, startet forskerne forsøket med en liten oppvarmingsøvelse.

Barnet ved bordet fikk utdelt en kopp som de selv kunne dekorere. Sammen med koppen stod det et glass med noen få, brukte fargestifter i.

Men så fortalte forskeren at hun hadde et større sett av nye tegnesaker på lageret. Hvis barnet kunne vente litt, skulle hun gå og hente dem.

 (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

Og det er her Kidd og co gjorde forskjell på barna. Halvparten av de 28 små forsøkspersonene opplevde at forskeren kom tilbake med et kjempesett av flotte tusjer og farger.

Resten ble møtt med en tomhendt forsker.

- Unnskyld, jeg tok feil. Vi har ikke flere tegnesaker likevel. Men du kan jo bruke fargestiftene i glasset.

Etter to slike opplevelser var det klart for marshmallow-eksperimentet. Hva hadde erfaringene å si for ventetida?

- Forbløffende

Forskjellen på de to gruppene var dramatisk.

Barna som hadde opplevd upålitelighet ventet gjennomsnittlige tre minutter og to sekunder før skumputa gikk i gapet. Bare én av de 14 deltagerne holdt stand i 15 minutter til forskeren kom tilbake med søtsak nummer to.

I den andre gruppe var den gjennomsnittlige ventetida 12 minutter og to sekunder. Hele ni barn ventet til den andre marshmallowen dukket opp.

Forskerne sammenlignet også disse resultatene med ventetida i andre marshmallow-forsøk. De har vist at barn gjennomsnittlig venter rundt seks minutter. Det gir et bilde av hvor mye manipuleringa av miljøet hadde å si, mener forskerne.

Barna som opplevde pålitelighet doblet ventetida. Ungene som erfarte upålitelighet halverte sin.

- Jeg var forbløffet over at effekten var så stor, sier Richard Aslin, en av forskerne bak studien.

Arv og miljø

Resultatene viser at både arv og miljø spiller viktige roller, mener teamet. 

- Vi vet at til en viss grad så er temperament åpenbart arvet, fordi spedbarn har ulik oppførsel helt fra fødselen. Men dette eksperimentet gir sterke beviser for at små barns atferd også er basert på rasjonelle beslutninger om deres omgivelser, sier Aslin.

Hele ideen til forsøket stammet nettopp fra observasjoner av barn som levde i en upålitelig situasjon i virkeligheten.

Celeste Kidd gjorde på det tidspunktet frivillig arbeid i et senter for hjemløse familier i California. Alle beboerne delte de samme rommene, og det var vanskelig å holde personlige eiendeler for seg selv.

- Når et barn fikk en leke eller noe godt, var det en reell risiko for at en større, raskere unge skulle komme og ta det.

- Når du er vant til at ting blir tatt fra deg, er det rasjonelle valget å ikke vente. Da gikk det opp for meg at marshmallow-oppgaven kunne henge sammen med noe annet som barnet allerede kjente – som det å ha et stabilt miljø.

- Våre resultater demper definitivt den populære oppfatningen om at marshmallow-aktige tester er en veldig sterk diagnostikk for evnen til selvkontroll, konkluderer Kidd.

Referanse:

C. Kidda, H. Palmeri, R. N. Aslin, Rational snacking: Young children’s decision-making on the marshmallow task is moderated by beliefs about environmental reliability, Cognition, 11. oktober. 2012.

Powered by Labrador CMS