Kalkun er nå populær på middagsbord over hele verden, men ble først temmet og avlet fram på det amerikanske kontinentet. Kombinasjonen av genforskning og arkeologi gir innblikk i to tusen års avl.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det fargeriket fjærkreet ble først temmet på det amerikanske kontinentet. Kalkunen som vi finner i frysedisken i dag stammer fra dagens Mexico.
På 1500-tallet tok europeerne fuglen med seg tilbake til Europa der ulike varianter ble avlet fram og brakt tilbake til Nord-Amerika.
Også i det som nå er det sørvestlige USA brukte man kalkun som en viktig proteinkilde før europeerne. Fjær og bein ble dessuten brukt i dagliglivet og i rituelle sammenhenger.
Arkeologiske funn
Det finnes arkeologiske spor av bruk av kalkun som husdyr fra så tidlig som i perioden som begynner 200 år før vår tidsregning i det som nå er Utah, Colorado, Arizona og New Mexico.
Folkene som bodde her var forløpere til puebloindianerne. De levde i landsbyer og drev jordbruk og er blant annet kjent for å bygge klippelandsbyer.
Kalkun som husdyr blant indianerne i det sørvestlige USA forsvant på 1700- og 1800-tallet, blant annet som følge av omveltningene som startet da spanjolene kom til området.
Kalkunen som ble tatt i bruk i Mellom-Amerika antas å stamme fra en underart som levde vilt i det sørlige Mexico, Meleagris gallopavo gallopavo.
Fra før er det antatt at folkeslag i dagens USA tok i bruk planteslag som mais, squash og bønner som først var avlet fram i Mellom-Amerika.
Kom fra øst
Noen har foreslått at kalkunen brukt i det sørvestlige USA var innført fra sør. En ny studie utført av forskere i USA og Canada og publisert i tidsskriftet PNAS indikerer imidlertid at kalkunen ikke fulgte med på lasset.
Forskerne har gjennomført analyser av arvestoffet i kalkunbein fra arkeologiske funnsteder i USA og funnet store genetiske forskjeller mellom disse og Mexico-kalkunen.
Det finnes flere ville underarter av kalkun i Mellom- og Nord-Amerika.
Den nye studien tyder på at kalkunen som ble brukt av puebloindianernes forfedre kom østfra, ikke sørfra, og stammer fra en eller flere underarter som fantes finnes i vill tilstand i det som i dag er den østlige delen av USA.
Domestisering er et begrep som brukes om temmingen og framavling av husdyr. Genanalysen konkluderer med at kalkunen kan ha blitt domestisert minst to ganger på det amerikanske kontinentet, én gang i dagens USA og én gang i Mexico.
Flere steder
Forskerne slår fast at dette er samme type mønster som man har sett når det gjelder domestisering av hudsyr som storfe, esel og gris på det eurasiatiske kontinentet. Også her har man sett at en og samme art kan ha blitt temmet i ulike kulturer.
Forskerne er ganske sikre på at forløperne til puebloindianerne drev tamdrift av kalkun og ikke bare jakt.
Annonse
De viser til blant annet til mengden av funn av kalkunrester, samt forekomst av egg og kalkunskitt i bosettingene.
Det genetiske materialet som er studert tyder på bevisst avl gjennom en periode på opp mot 1500 år, og utveksling av avlsdyr over store avstander i det som i dag er det sørvestlige USA. Dette genmaterialet antas å ha gått tapt på 1800-tallet.
Samtidig kan det også ha blitt drevet jakt. Forskerne har nemlig funnet et mindre antall bein med andre genetiske spor, som knyttes til Merriam’s wild turkey. Dette er en underart som finnes vill i det sørvestlige USA. Har kontroll
Moderne produksjon av kalkunkjøtt i Norge og de fleste andre land er basert på genetisk materiale som er foredlet videre fra kalkunene fra Mexico. I prinsippet er dette samme type virksomhet som kulturene i Amerika drev med før europeerne.
Siktemålet nå er å gi så like individer som mulig for å effektivisere produksjonen. Disse genressursene er innsatsfaktorer i det industrielle landbruket hos de store produsentene.
- Et lite antall internasjonale selskaper eier de genetiske ressursene som brukes i dag. Dette preger all moderne fjørfeproduksjon generelt, sier seniorrådgiver Benedicte Lund ved NordGen.
NordGen er en nordisk samarbeidsinstitusjon under Nordisk Ministerråd som arbeider for å ta vare på genetisk mangfold i landbruk og matproduksjon. Siden kalkun har en begrenset betydning her til lands, er fuglen ikke omfattet av genressursarbeidet i Norge.
Det finnes imidlertid belegg for oppdrett av kalkun i Norge så langt tilbake som på 1700-tallet, basert på etterkommere av kalkunene som europeerne hentet hjem fra Amerika.
Referanse:
Camilla F. Spellera, Brian M. Kemp, Scott D. Wyatt, Cara Monroe, William D. Lipe, Ursula M. Arndt og Dongya Y. Yanga: ”Ancient mitochondrial DNA analysis reveals complexity of indigenous North American turkey domestication,” Proceedings of the National Academy of the Sciences of the United States of America, publisert online 1. februar 2010.