Siden Darwins banebrytende bok «Descent of Man, and Selection in Relation to Sex» har det vært klart at evolusjonens mekanismer spiller en rolle i de seksuelle preferansene våre.

De siste tiårene har forskere forsøkt å finne nøkkelen til menneskets seksualitet i genene, og flere studier viser at de spiller en rolle i valget av sexpartnere.

Det har imidlertid ikke vært klart hvilke gener det dreier seg om, siden studiene har vært basert på for få personer. Dessuten har de aller fleste fokusert på homoseksuelle menn – mens kvinner og heteroseksuelle har havnet i bakgrunnen.

Nå har den største studien av gener og seksualitet til nå blitt utgitt i tidsskriftet Science. Studien er basert på nesten en halv million hetero- og homoseksuelle menn og kvinner. Resultatet er: Det finnes ikke ett gen eller en håndfull gener som avgjør seksuell orientering.

Det er tusenvis av genvarianter (alleler, se faktaboks) som kan kobles statistisk til sex med samme kjønn. Variantene kan forklare mellom 8 og 25 prosent av forekomsten av homoseksualitet. Resten må tilskrives miljø, oppvekst og kultur, mener forskerne.

– De genetiske markørene vi fant, har en veldig liten effekt, noe som betyr at det er mange mennesker som har disse genetiske markørene, men ikke har sex med samme kjønn, skriver forsker Andrea Ganna i en e-post. Han er hovedforfatter av den nye forskningsartikkelen.

Kjønnshormoner kan spille en rolle

Det internasjonale teamet av forskere kan ikke avgjøre akkurat hvilke gener som spiller inn. Effekten fra det enkelte genet ikke er stor nok. De må se på det samlede bildet.

– Effekten fra hver genvariant er så liten at det er vanskelig å avgjøre hvilke gener som spiller inn, selv på en så stor gruppe, sier Søren Besenbacher, førsteamanuensis ved Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet. Han har ikke bidratt til studien, men har forsket på lignende genomanalyser selv.

Det er likevel fem genvarianter som ser ut til å skille seg ut.

To av disse er kjent for å være forbundet med biologiske mekanismer som ligger bak kjønnshormoner og luktesans. Derfor gir det god mening at de er involvert, mener forskerne bak studien.

– Funnene våre gir innsikt i det biologiske grunnlaget for seksuell atferd med samme kjønn, men mange har variantene uten å ha sex med samme kjønn, sier Andrea Ganna.

To av de fem genvariantene har effekt hos begge kjønn. De tre andre er kjønnsspesifikke. De fem genvariantene kan imidlertid bare forutsi omkring 1 prosent av tilfellene av folk som har hatt sex med samme kjønn.

Evolusjonen har ikke fjernet homoseksualitet

I studien har deltakerne svart på en rekke spørsmål om privatlivet sitt, blant annet om de har barn. Og svarene viser – ikke så overraskende – at de som bare har hatt partnere av samme kjønn, har færre barn enn andre. Det vil si at genene har blitt spredt i mindre grad.

Det leder oss til spørsmålet: Hvorfor har ikke de genvariantene som gir tilbøyelighet til homoseksualitet, forsvunnet gjennom evolusjonshistorien?

Forskerne som står bak studien, kommenterer ikke dette, men svaret er kanskje at genvariantene har en veldig liten effekt.

– Hvis det har vært genvarianter som har gjort at folk har fått lang færre barn, ville de sannsynligvis ha blitt sortert vekk. Derfor finner studiene bare genvarianter med en liten effekt på homoseksuell atferd, sier Søren Besenbacher.

Han påpeker at det er mulig at genvariantene også bidrar til positiv seleksjon. Det vil si at variantene kan bidra til egenskaper som har gjort at noen folk med variantene har fått flere barn.

Studien er solid, men med svakheter

Selv om Besenbacher roser den nye studien, har den også enkelte svakheter. Forskerne kan ikke avgjøre om deltakerne i studien i praksis er homoseksuelle eller ikke, for de har bare blitt bedt om å fylle ut et spørreskjema.

Selv om flere av deltakerne er homoseksuelle, kan det være at de ikke har levd ut seksualiteten, og selv om deltakerne i bunn og grunn er heteroseksuelle, kan de godt ha hatt sex med en av samme kjønn.

Det gjør det vanskelig for forskerne å trekke klare linjer i statistikken.

Likevel bidrar studien med klarhet på området, sier Besenbacher.

– Studien er solid og den største av sitt slag. Det er dessuten det første av denne typen som kan peke på enkelte varianter som påvirker ikke-heteroseksuell atferd, avslutter Besenbacher.

Referanse:

A. Ganna mfl: «Large-scale GWAS reveals insights into the genetic architecture of same-sex sexual behavior» DOI: 10.1126/science.aat7693

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.