Kanskje tenker du at vi i Norge får barn i en relativt sen alder – mange er over tredve – og at folk i steinalderen garantert fikk barn så snart de var kjønnsmodne?

Men da må du tro om igjen. For nå har genforskere ved Aarhus Universitet, i samarbeid med tyske forskere, undersøkt saken.

Forskningen deres viser at gjennomsnittsalderen for nybakte foreldre i Eurasia varierte mye i de siste 40.000 årene:

– I Øst-Asia ventet folk minst 3 til 5 år lenger med å få barn enn i Europa og Amerika, forklarer professor Mikkel Heide Schierup fra Aarhus Universitet. Han leder studien, som er publisert i tidsskriftet Nature Communications.

Schierup anslår at mens gjennomsnittsalderen var omkring 32 år for asiatiske foreldre, var den 28 år for de europeiske. Men det er en forsiktig vurdering, påpeker han, siden de ikke kan finne den absolutte alderen før de har analysert mer data.

Foreldrenes alder avsløres av neandertal-DNA

Så hvordan i all verden kan forskere finne ut av dette?

Vi har alle bittesmå deler av gener i arvemassen som stammer fra neandertalerne. De levde på jorden for mer enn 40.000 år siden. Om lag 2 prosent av arvemassen vår kommer fram dem.

– En stor del av verdens befolkning har slike fragmenter av neandertalgener i DNA-et sitt. Og det er lengden av disse fragmentene vi nå har målt, og det gir oss overraskende ny viten, sier Schierup.

Forskerne har brukt de delene av neandertal-DNAet som er spredt i moderne menneskers arvemasse. Dermed kan de telle antallet generasjoner bakover i tid, noe forskerne kaller for en molekylær klokke.

– Det er en ny måte å bruke disse dataene på, og det gjør at vi kan hente opplysninger om menneskets levekår i en fjern fortid. Resultatene våre supplerer den kunnskapen arkeologene gir oss, sier Schierup.

Forskjellen i foreldrenes alder i henholdsvis Asia, Europa og Amerika kan også ha vært større enn 3–5 år:

– Hvis endringen har skjedd i løpet av en kortere periode enn 40.000 år, kan det være snakk om enda større forskjeller, sier doktorgradstudent Moisès Coll Macià fra Aarhus Universitet. Han er med på den nye studien.

Mutasjoner hoper seg opp

Forskerne har også analysert hvilke nye mutasjoner som har kommet til i de ulike delene av verden. Eldre foreldre gir nemlig andre typer mutasjoner videre til barna sine.

De to metodene gir samme resultat, ifølge Macià.

– For eksempel kan vi se at det i de østasiatiske befolkningene var en tendens til at fedrene var eldre enn mødrene, mens vi i de europeiske befolkningene kan se at faren og moren var noenlunde like gamle, sier Macià.

Hva skyldes forskjellen?

Forskjellene mellom regioner kan skyldes at levekårene har endret seg i historisk tid, tror forskerne. Det kan for eksempel være klimaforskjeller over tid og mellom ulike steder.

Men det kan også være teknologiske og kulturelle endringer som gjorde livsvilkårene mer eller mindre gunstige for å få barn.

– I et tøft miljø vokser barn saktere, veier mindre og blir dermed kjønnsmoden senere. Og i noen kulturer måtte menn vinne status, for eksempel vise seg som gode jegere eller sankere, før de var attraktive nok til å bli fedre, mener Mikkel Heide Schierup. Han fortsetter:

– Det gir derfor god mening at de først fikk barn i 30-årsalderen, selv om forventet levealder var kortere enn i dag.

Det kan også ha vært vanskelig å ha flere mindre barn av gangen når man var jeger eller sanker.

– På den måten ble det lenger mellom barnefødslene enn senere i historien. Det var antagelig først med landbruket – altså langt senere enn perioden vi undersøker – at folk begynte å få barn veldig tidlig. Landbruket bød på helt andre levekår, der de var fastboende med overskudd, utdyper Schierup.

Han spår at forskerne i framtiden vil kunne å bruke DNA-datene til å finne enda mer informasjon.

Det kan for eksempel brukes til å utarbeide et mye mer detaljert kart over hvordan barnefødsler henger sammen med miljø- og kulturendringer gjennom tidene.

– Helt fantastiske resultater

Peter C. Kjærgaard, museumsdirektør og professor i evolusjonshistorie ved Statens Naturhistoriske Museum ved Københavns Universitet, er ikke i tvil:

– Jeg er imponert over hva Mikkel Heide Schierup og gruppen hans har oppnådd. Metodene gir en dypere forståelse av kunnskapen vår fra arkeologi og paleoantropologi. At vi kan se forskjeller i generasjonslengde i ulike verdensdeler, virket umulig for bare noen år siden, sier Kjærgaard.

Tidligere opererte forskerne med mer generelle antakelser, forklarer Kjærgaard:

– Tidligere var det ikke mulig å se forskjellene som Schierups gruppe peker på. Den teknologiske utviklingen innen gensekvensering gjør at vi nå kan studere populasjoner, ikke bare enkeltindivider. Men de enorme datamengdene krever nye metoder.

En bedre forståelse av forfedrene våre og av oss selv

De store mengdene data kommer både fra nålevende mennesker og fra eldre skjeletter som har blitt gravd ut. Nye funn og metoder er imidlertid ikke nok:

– Vi trenger forskere som kan stille de riktige spørsmålene og har redskapene for å svare dem. Nå kan vi se på kulturelle forskjeller og tilpassing til ulike miljøer, og hvordan biologi og kultur har spilt sammen, sier Kjærgaard.

– Vi står nå overfor et gjennombrudd der genetiske studier hjelper oss til å forstå noen av de vanskelige spørsmålene om atferd for titusenvis og kanskje hundretusenvis av år siden, mener han.

– Vi får dermed en mye større forståelse for hvordan forfedrene våre levde. Dessuten er spørsmålet om når man får barn, noe vi kan relatere oss til. Dette vinduet til fortiden kan dermed hjelpe oss med å svare på spørsmålet om hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvorfor vi oppfører oss som vi gjør. sier Kjærgaard.

Referanse:

Moisès Coll Macià mfl.: Different historical generation intervals in human populations inferred from Neanderthal fragment lengths and mutation signatures. Nature Communications, 2021. DOI: 10.1038/s41467-021-25524-4

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.