Livets melodi

UNDER RADAREN: Ingen gammel søtromantisk schlager, derimot støy som har sex, får barn og utvikler seg til velklang: Melodier som komponerer seg selv gjennom evolusjon.

Publisert
 (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))
(Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))

Blipp som glapp


 

Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.

Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.

 

I begynnelsen var et urhav av støy. Rundt i dette støyhavet fløt små molekyler av tilfeldige tonebrokker.

Så – gjennom tilfeldighetenes spill – fant Det Store Øret velbehag i en av tonebrokkene. Og Det Store Øret sa: Vær fruktbar og oppfyll stillheten!

Og Det Store Øret lot de velklingende tonebrokkene forplante seg med andre tonebrokker. Og hør: Stillheten skal bære fram alle slags levende melodier!

Hør lydeksempler fra eksperimentet DarwinTunes til Robert MacCallum og kollegene hans!

Guden MacCallum

Denne improviserte skapelsesberetningen  er  en underlig blanding av blind evolusjon og intelligent design.

Og Gud i denne Genesis heter Robert M. MacCallum, forsker ved avdelingen for celle- og molekylærbiologi på Imperial College i London.

MacCallum har satt i gang sin egen evolusjon av levende organismer. Slik sett er han det som i teologien til Thomas Aquino kalles primus movens:

Gud er den første beveger, definerer spillereglene i form av naturlovene, og trekker seg så tilbake for å se universet og evolusjonens spill folde seg ut.

Lyder har sex

Men de levende organismene i MacCallums univers er ikke laget av organiske molekyler.  De er laget av tilfeldige lydbrokker.

I dataprogrammet DarwinTunes definerer MacCallum sine naturlover: Urhavet av lydbrokker beskrives av tilfeldig varierende gener.

De mest velklingende av lydbrokkene får lov til å ha sex. Den skjer på samme måte som i levende skapninger. Genene rekombineres, slik at barnesnutten får en tilfeldig blanding av foreldrenes egenskaper.

Dessuten innføres mutasjon, en tilfeldig variasjon i små deler av det klingende arvestoffet.

Bli ører!

 (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))
(Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))

MacCallum skapte også en verden som lydlivet kunne utvikle seg i. Slik som organisk liv trenger energi fra sola eller undersjøiske vulkaner for å leve, slik trenger lydene å kunne bli hørt og opplevd for å leve som vakre melodier.

Melodiene trengte altså noen ører. Og MacCallum sa: Bli ører! Og det ble ører – mange tusen av dem.

Han organiserte nemlig et eksperiment med 7000 frivillige deltakere på Internett. De rangerte lydsnuttene, slik at de beste kunne velges ut for å lage neste generasjon.

Det Store Øret

Disse 7000 deltakerne kan vi kalle Det Store Øret i vårt Genesis. Men her begynner de teologiske analogiene å floke seg til. For hvis MacCallum er den første, bevegende Gud, hva er da Det Store Øret?

Det går an å si at Det Store Øret bestemmer hvordan livet – det vil si melodiene – utvikler seg.  Men går det an å si at Det Store Øret er komponisten?

Det Store Øret har en mening om hvilke melodier som er gode og hvilke melodier som er dårlige. Denne meningen er bevisst for Det Store Øret.

To guder

Sagt teologisk: Det er to guder i det melodiske universet. MacCallum er den første beveger, primus movens, som starter spillet. Det Store Øret, alle deltakerne i forsøket, er med på å styre spillets gang, hvilke melodier som skal overleve og forplante seg videre.

Men Det Store Øret har ikke selv noen oversikt over evolusjonen. Det Store Øret kan ikke styre evolusjonen. Det Store Øret spiller bare rollen som sol og jordsmonn, ikke som gartner i melodihagen.

Kan da Det Store Øret betraktes som en Gud, en medskaper, en komponist? Det er et interessant spørsmål, ikke minst fordi jeg tror noen skapende mennesker vil svare ja.

Skulpturen i steinen

- Jeg har ikke et tema når jeg begynner å lage en skulptur. Steinen leder meg til den ferdige skulpturen. Jeg tror det er sant for mange skapende skulptører.

Sitatet tilhører ikke egentlig en skulptør, men trommeren og vokalisten Jimmy Carl Black i Frank Zappas backingband Mothers of Invention.

Black har Cheyenne-indianerblod i årene. Mange naturfolk opplever at sola og jorda, altså livsgrunnlaget, er guder, framfor en bevisst skapende, men fjern og opphøyet  primus movens.

Og hva opplever en jazzmusiker når en solo lever gjennom ham? Er det musikeren eller jazzsoloen som er sola og jorda for det musikalske livet? Hvor slutter den ene og hvor begynner det andre?

Musikalsk biologi

Evolusjonen i MacCallums lille univers DarwinTunes har etter bare noen hundre generasjoner skapt de første velklingende melodiene. Så flater evolusjonen ut.

I fagartikkelen i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences prøver MacCallum og kollegene hans å forklare hvorfor. De ender opp med at egenskapene til melodiene ikke blir overført nøyaktig nok fra en generasjon til den neste, av forskjellige grunner.

Teoriene de anvender, er hentet fra studiet av livets store evolusjon på jorda. Kan så den melodiøse evolusjonen i DarwinTunes kalles liv?

Mer liv i oss?

Mediet som det musikalske livet utfolder seg i, er et annet enn for det biologiske, men prinsippene er de samme. Med mindre vi insisterer på at liv bare er karbonbaserte organiske molekyler i kjemisk utfoldelse, åpner det seg nye muligheter for hvordan liv kan oppstå, og hva liv kan være.

Livet er selvkopierende, selvdefinerende mønstre. Hvis slike mønstre kan suge livskraft av lyttende ører, hvordan kan ellers slike selvkopierende, selvdefinerende mønstre utfolde seg?

Finnes det mønstre som bruker naturen og oss på måter vi ennå ikke er i stand til å oppdage?  Er det intelligens vi ikke fatter, ikke langt der ute i verdensrommet, men her, omkring oss? I oss?

Og hvordan har disse intelligensene i så fall oppstått? Av seg selv? Eller …hallo? Er det noen MacCallumer der ute? Eller her inne?

Referanse:

Robert M. MacCallum et.al: Evolution of music by public choice, Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS): http://www.pnas.org/cgi/doi/10.1073/pnas.1203182109