Kommentar: Om store dyr

Hvorfor tror vi på blåhval, men ikke på sjøormer?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Hvor mye hval fantes det i gamle dager?

Det er et viktig spørsmål i debatten om hvilke skader hvalfangst gjør på økosystemet i havet. Hvis det ikke var så veldig mye mer hval tidligere, enn det er i dag, betyr det selvsagt at hvalfangsten ikke var SÅ farlig.

En ny genetisk studie av vågehval viser nå at bestanden tidligere var adskillig større enn man hittil har trodd.

Studien ble foretatt på hvalkjøtt fra japanske kjøttforetninger, og konkluderte med at vågehvalen er den genetisk mest varierende av alle hvalartene, med en beregnet populasjonsstørrelse på mellom 500 000 og en million for ikke så veldig lenge siden.

Dette resultatet er viktig, ettersom den internasjonale hvalfangskommisjonen IWC har hevdet at vi for tiden ser en nærmest unik stigning i vågehvalpopulasjonen. Samtidig hevder japanske hvalfangstinteresser at dagens bestand, på cirka 760 000 dyr i antarktiske farvann er absurd høy, og hindrer andre store hvaler, som blåhval i å bygge seg opp.

På denne bakgrunn søkte Japan nylig om å få seksdoble sine “vitenskapelige” fangstkvoter.

Men, som sagt, mye tyder nå på at det var enda mer hval i havet for ikke så mange årene siden.

Nytt argument

De som leter etter enda flere argumenter mot hvalfangst, fant et nytt sist uke: Døde hval på havbunnen er en viktig biotop. Mange dyrearter, muslinger, skjell, leddormer osv, er avhengig av disse kadavrene for å overleve, og disse artene trues med utryddelse ettersom vi mennesker dreper så mye hval, og drar dem på land, skrive Science.

Det er ikke lett å overleve i dyphavet, det er ikke flust, verken med mat, lys eller varme. Så det lille som kommer dalende ned fra oven er nok et velkomment kosttilskudd. Faktisk er det så lite slik mat at de relativt få hvalene som årlig siger ned gjennom vannmassene, for så å ende som en 160 tonns kjøttklump ett eller annet sted nede i det evige mørke, har utviklet egne økosystemer rundt seg. Flere av artene som er avhengige av slike “whale falls” er unike, de finnes bare her.

Forskere som har foretatt økologiske analyser av dyresamfunnene rundt død hval konkluderte sist uke med at et sted mellom 30 og 50 prosent av alle arter som er avhengige av denne maten, er blitt utryddet som en følge av den moderne, kommersielle hvalfangst de siste 200 år. De konkluderer også med at dagens hvalfangst, den såkalte bærekraftige som IWC prediker, vil resulterer i utryddelsen av ytterligere 15 prosent av artene.

Et jubileum!

Jeg bare MÅ nevne det: Tyrannosaurus rex fyller år i år! Det er nøyaktig 100 år siden det første fossilet ble funnet, av dinosaurjegeren Henry Fairfield Osborn, i 1905. Mye mer om det funnet, kan du lese her.

For vår del, nøyer vi oss med å fortelle at Paleontologisk museum i Oslo feirer begivenheten med å rigge opp igjen det mildt sagt imponerende skjellettet de hadde oppe i anledning dinosaurutstillingen for et par år siden, kopien av den 65 millioner år gamle Stan fra Sør Dakota, USA.

De som ikke fikk ham med seg sist han ble vist fram, bør benytte anledningen denne gang. Jeg lover, Stan er større og mer skremmende enn du tror?

Pass opp! Sjøormen kommer!

La du forresten merke til noe, da du leste historiene over? Selv om du høyst sannsynlig aldri har sett verken en blåhval eller en dinosaur, så ser du ingen stor grunn til å betvile at de enten eksisterer eller har eksistert.

Du tror ikke at jeg ljuger, når jeg forteller at jorden en gang ristet, da flokker av tretti meter lange monstre dundret gjennom skogene i Hedemark. Du tror heller ikke at jeg forteller eventyr hvis jeg sier at det (på en god dag) kan skjule seg enda digrere uhyrer under de mørke, duvende bølgene utafor Lindesnes

Hvis jeg derimot forteller deg at det under den blanke sorte vannflaten i skogstjernet borti åsen skjuler seg ?, ja, da tenker du ditt.

Hvorfor?

Uansett hva du tror om sjøormer, drager eller avskyelige snømenn - ett eller annet sted inni deg forstår du at de har en noe annen status enn andre dyr. Du har ikke sett dem. Men du har heller aldri sett en blåhval. Så det kan ikke være det.

Mange hevder å ha sett dem. Mange hevder å ha sett blåhval også. Så det kan ikke være det, heller.

Det finnes bilder av dem. Og det finnes bilder av blåhval også. Men nå begynner vi å nærme oss. Hvordan skal vi tolke denne besynderlige “ut av fokus-effekten” som visse dyrearter synes å ha på all verdens optikk?

Og hvor går de når de dør? De havner i hvert fall ikke på museum. Kanskje har de leid en filial av elefantenes hemmelige gravplass. Eller kanskje underholder de sine egne “worm falls” på bunnen av Seljordsvannet, Mjøsa og Snåsavannet.

Noe sier meg at jeg kommer til å skrive en lengre artikkelserie om kryptozoologi innen sjøormsesongen tar av for alvor. I år er det nemlig tegn som tyder på at disse dyrene kommer til å bli alvorlige konkurrenter for mygg og klegg.

Mandag 21.02.05 hadde NRKs Austafjells et lengre innslag. “Sjøormen i Seljordsvannet er livsfarlig!”, var headen

Poenget er for så vidt gammelt. Jeg dro det sjøl for en ti, femten års tid siden, da jeg skrev om den slags: Hvis turistmyndighetene i Seljord virkelig tror på dette uhyret sitt, hvordan kan de forsvare å lage badepark for småunger helt nede i vannkanten? Rett og slett uforsvarlig, spør du meg!

Denne gang var det imidlertid den svenske sjøormeksperten Jan Ove Sundberg som var frampå. De siste årene har han gjort det til en levevei å lete etter sjøormen i dette vannet i Telemark. Og uten å ha sett snurten av noe som helst, kan han altså fortelle at sjøormen er ti meter lang og livsfarlig hvis den blir truet!

"Svømmer med ormer"
"Svømmer med ormer"

Men han møtte motstand. Forfatteren Tore Tveit ble intervjuet, og han kunne, også uten å ha sett noe som helst, fortelle at Sundberg tar helt feil. Selma er nemlig vegetarianer, vennlig og omsorgsfull! Så den svenske ekspertens utspill måtte, hvis det da ikke bare var rein pr-kåthet, høyst sannsynligvis tolkes som en eller annen form for sjalusi forbundet med 1905 og alt det der.

Kveldens høydepunkt kom da Tveit, som åpenbart ikke er en kompis av Sundberg, henvendte seg til kamera og sa:

- Til dere barn; Ikke vær redd. Det er tryggere å svømme med Selma, enn med Svensken?

Powered by Labrador CMS