Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.

I boken «Markens grøde» skildrer Knut Hamsun nybyggerbondens vanskelige kår i Nord-Norge.
I boken «Markens grøde» skildrer Knut Hamsun nybyggerbondens vanskelige kår i Nord-Norge.

Da Hamsun skrev «Markens grøde», var han inspirert av en samisk bok om samer

Det kommer fram i forskningen til Lisbeth P. Wærp.

Lisbeth P. Wærp, professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet, åpner med dette for en ny forståelse av Hamsuns omdiskuterte Nobelpris-roman, særlig når det kommer til framstillingen av samene, bøndene og forholdet mellom dem.

Da «Markens grøde» kom ut i 1917, ble den lest som en hyllest til naturen og det enkle liv.

Boken kan like gjerne leses som en fortelling om moderniseringen av Nord-Norge, spenningen mellom urfolk og nybygging, kvinnekamp, tidsånden og et bondesamfunn i overgangen fra naturalhusholdning til pengesamfunnet. Den er like mye et psykologisk og mellommenneskelig drama.

Mange lot seg fascinere av den tyske «Blut und boden»-ideologien. Tarjei Vesaas var en av disse, men hoppet av i tide. Knut Hamsun kjørte løpet ut, hevder Lisbeth P. Wærp.
Mange lot seg fascinere av den tyske «Blut und boden»-ideologien. Tarjei Vesaas var en av disse, men hoppet av i tide. Knut Hamsun kjørte løpet ut, hevder Lisbeth P. Wærp.

«Markens grøde» – en etnografisk fiksjonsfortelling

Knut Hamsun fikk Nobels litteraturpris for «Markens grøde» i 1920. Mange vil nok omtale den som en roman, men det er ikke Wærp enig i.

– «Markens grøde» har ikke sjangerbetegnelsen roman. Den har mye av romanen ved seg, men er åpenbart tenkt som noe mer og noe annet enn en roman. Slik jeg ser det, er det en forunderlig fascinerende fiksjonsfortelling om Isak, Inger og Sellanrå, sier Wærp.

Hun legger til at den samtidig, i likhet med Johan Turis bok «Muitalus sámiid birra – En bog om lappernes liv» fra 1910 er en bredt anlagt skildring av en kultur og levemåte, i Hamsuns tilfelle bondens.

– Fiksjonen er brutt opp av lange passasjer hvor vi får beskrevet sentrale sider ved nybyggerbondens arbeid og levemåte. Gjennom disse beskrivelsene framstår boken også som etnografisk, sier Wærp.

Hun forteller at man plutselig kan få en lang beskrivelse av potetens fortreffelighet, av landbruksmaskiner, av sinnrike vanningsanlegg som redder gården fra tørke et år det er uår. Det er mange slike beskrivelser som peker i retning at dette er noe mer enn en roman.

Et slags varsku

Det ligger ikke lite politisk sprengstoff mellom linjene i boka, men så skriver også Hamsun i et brev 31. januar 1918 til Harry Fett, riksantikvaren fra 1913 til 1946 og pioneren innen norsk kunsthistorisk forskning: – Det var litt mere enn Litteratur jeg vilde frembringe i den.

Selv kalte Hamsun «Markens grøde» et varsku til samtiden.

– Slik jeg ser det, er det blant annet insisteringen på at staten gjør feil i å ikke satse mer på jordbruket. Hamsun skrev også en rekke artikler om dette. At han tematiserer det så tydelig, tror jeg også har sammenheng med at han hadde lest Turis bok om samene og reagert på den politiske appellen i den. I 1911 skrev han en begeistret, men også kritisk, omtale av «Muitalus sámiid birra – En bog om Lappernes liv», forteller Wærp.

Her roser han Turis bok om samene i Nord-Sverige og viser stor forståelse for den vanskelige situasjonen de er i da de tradisjonelle reinbeiteområdene blir gjort om til jordbruksområder.

– Men han er også kritisk til Turis anmodning om at de svenske reindriftssamene, på grunn av den svenske statens kolonisering av reindriftsområder til jordbruk, må ha sommerbeite i Nord-Norge, legger Wærp til.

Knut Hamsun i dikterstuen på Nørholm i Grimstad.
Knut Hamsun i dikterstuen på Nørholm i Grimstad.

Konflikt mellom samer og bønder

Der Turi skriver om samene, reindriften og nomadelivet, skriver Hamsun om nybyggerbonden som bygger opp en tilværelse fra ingenting. Med store anstrengelser forsøker Isak og Inger å leve av jorda og dyreholdet. Slik representerer deres slit nybyggerbøndene som skal finne seg jord og bygge seg en fremtid.

– Min teori er altså at Hamsun ikke tar til motmæle mot Turis anmodning bare i omtalen av Turis bok, men også i «Markens grøde» hvor han skildrer nybyggerbøndenes vanskelige kår i Nord-Norge. Bare to år etter at boken kom ut, ble denne konflikten mellom reindriftssamer og bønder løst da norske myndigheter besluttet å stenge grensen for svenske reindriftssamer, og samene tvangsflyttet, sier Wærp.

Hun mener det er påfallende at Hamsun i «Markens grøde» ikke tar opp brukskonflikten.

Som regel blir samene positivt framstilt hos Hamsun i den grad de blir beskrevet.

I «Pan» får løytnant Glahn reinoster av samene. Det gjør også hovedpersonen i «Den siste Glæde». I «Markens grøde», derimot, tigger og stjeler samene. Her finner vi dessuten flere stygge, rasistiske beskrivelser, ikke bare av enkeltsamer, men av samene som folk.

Som leser får man derfor også ubehagelige leseropplevelser som kaster skygge over den språklige magien og de fantastiske skildringene. Og de kan ikke forklares bort.

– Hamsun var et barn av sin tid, det er det ene. Det andre er at miljøet han skildrer, var sånn. Det er en realistisk skildring av et nordnorsk bondesamfunn på den tiden. Dessuten veksler intoleranse med toleranse, sier Wærp.

Hun forklarer at når Hamsuns samer uten rein skal livnære seg, går det innimellom ut over bøndene som eventuelt mister et lam eller to, men det man skal legge merke til, er at Hamsun også lar fortelleren ta dem i forsvar.

– De trenger det de tar. Det gjør han blant annet med setninger som naturligvis kan Sellanrå tåle det, sier Wærp.

Selv om dette er en bok med samerasistiske beskrivelser, er den langt fra entydig, noe som kan ha sammenheng med Hamsuns forhold til samene, men også med Johan Turis bok som han ikke bare ble svært begeistret for, men også lærte mye av.

– Hamsun gjør det samme med bonden i sin bok som Turi gjør med samen i sin bok, fortsetter hun. – Han presenterer kulturen og levemåten.

Blut und boden-ideologi

På 1930-tallet ble oppblomstringen av nasjonalsosialismen tydeligere i Tyskland. Enkelte forfattere skrev såkalte vitalistiske bøker, altså bøker som dyrket livskraft, ungdom og naturnærhet.

Dette overlappet med den tyske «Blut und boden»-tradisjonen, og mange norske forfattere ble oversatt til tysk.

– Tarjei Vesaas var en disse, men da tegnene ble tydelige, tok han avstand fra Hitler og nasjonalsosialismen. Det gjorde ikke Hamsun, og det ble fort tydelig hvor han stod, sier Wærp.

Dette fører ifølge litteraturprofessoren til et stemningsskifte når det gjelder Hamsuns litterære produksjon.

– Forfatterskapet blir fra nå av ofte lest i lys av Hamsuns verdimessige ståsted og politiske holdninger. Og det er viktig å tematisere de problematiske sidene ved forfatterskapet som for eksempel samerasismen i «Markens grøde» og diskutere om det er eller ikke er, antisemittiske beskrivelser i den skjønnlitterære delen av forfatterskapet. Men Hamsuns forfatterskap er så mye mer enn dette, påpeker Wærp.

Hun stiller spørsmålet om «Markens grøde» må avskrives som en dårlig bok på grunn av samerasismen som kommer fram.

– Ikke nødvendigvis. Det fins god litteratur som har problematiske synspunkt, og vi må ha tillit til at folk kan lese det som regnes for god litteratur kritisk. Det burde være fullt mulig både å la seg fascinere av det som er den store fortellingen om Isak, Inger og Sellanraa, og reflektere kritisk når man kommer til de passasjene som er åpenbart rasistiske beskrivelser av samer.

Wærp sier at man ikke nødvendigvis trenger å avskrive en roman med at den er dårlig litteratur fordi den er problematisk.

– Å kansellere Hamsun på dette grunnlag, som enkelte har tatt til orde for, blir for enkelt.

Les mer om forskningen på The Hamsun/Ibsen Research Group (HIG).

Referanser:

Lisbeth P. Wærp: Hamsuns Markens grøde (1917) som sideskrift til Johan Turis Muitalus sámiid birra – En bog om lappernes liv (1910). Edda, 2021. Sammendrag. Doi.org/10.18261/issn.1500-1989-2021-04-02

Powered by Labrador CMS