– Det er slik naturen rydder opp, sa hun – Når vi blir for mange, sørger den for at vi blir færre.

Det virket som om hun syntes det var en fin løsning: Vi forurenser, ødelegger, utrydder – og så kommer Moder Natur og rydder opp. Gjerne med en pandemi. koronaviruset vil nok gjøre susen.

– Tenk hva det ville gjøre for klimaet, hvis vi ikke var så mange, sa hun ettertenksomt.

Jeg for min del tenkte på en gammel artikkel som hadde dukket opp igjen de siste ukene: «Vi blir altfor mange mennesker».

– Nettopp – Endelig noen som snakker om elefanten i rommet, svarte hun.

Hvem melder seg frivillig til «Noen må ut»-oppgaven?

Den som snakket om elefanten var forfatteren Gert Nygårdshaug: «Det er på tide å bryte den store stillheten om hva som virkelig truer miljø og klima …».

Vi er for mange, vi bør ikke være mer enn to milliarder. «Alt over det vil uunngåelig føre til en global sultkatastrofe …» skrev han i Aftenposten i 2014.

Jeg så på min borddame. Var hun en av de som er «for mange»? Er jeg? Jeg tror hun tenkte på noen andre.

Det er mer enn 50 år siden biologen Paul Ehrlich skapte global panikk med The Population Bomb, boka der han påsto at vi sto overfor en befolkningskatastrofe, og følgelig måtte handle radikalt.

Det mest katastrofale som skjedde, var de radikale handlinger som rammet de som var «for mange». Ikke uventet var de også «noen andre» - de var millioner av fattige indere og kinesere. Og de ble tvangssterilisert.

Nygårdshaug advarte likevel – for blir vi ikke færre, kan vi forvente økologisk kollaps.

Med mindre noen da melder seg frivillig til «Noen må ut»-oppgaven?

Hvem er for mange?

Bare så det er klart – Både Nygårdshaug og min borddame har rett i noe. Verden hadde hatt et mindre miljøproblem, dersom vi var færre. Den irriterende sannhet er imidlertid at vi ikke er det. Vi er sju milliarder, og stigende. Likevel dukker overbefolkningen stadig opp i miljødebatten.

Jeg ser derfor en annen elefant, et annet spørsmål: Hvem er for mange?

Og enda et: Hvordan skal vi bli sånn passe mange?

Svaret på det første er som sagt «noen andre», svaret på det andre blir enda mer urovekkende: Hvordan reduserer vi sju milliarder til to milliarder så raskt at det påvirker vår tids miljøproblemer? For løsningen bør jo komme faderlig fort.

Er det noe alle «vet», så er det jo at vi står på vippepunktet, eller ytterst på et stup. Alt etter hvilken politiker du velger å sitere, har vi bare uker, måneder eller år på oss, før alt håp er ute.

Så den klimafiendtlige overbefolkningen bør vel helst forsvinne i morgen? Eller før?

Kan noen i så fall komme med et forslag som ikke vil ta seg dårlig ut i historiebøkene?

Sammenligner mennesker med kreft og skadedyr

Miljøverneren Paul Watson, han med hvalbåtene, gir oss en antydning av hva han tenker: «Curing a body of cancer requires radical and invasive therapy, and therefore, curing the biosphere of the human virus will also require a radical and invasive approach.»

Og befolkningsbomberen Paul Ehrlich, er fremdeles blant oss: «As I’ve said many times, ’perpetual growth is the creed of the cancer cell’».

Vi har hørt politikere sammenlikne mennesker med kreft og skadedyr tidligere, og vi har sett deres «radical and invasive approach». Watson, Ehrlich, Nygårdshaug og min borddame risikerer å havne i dårlig selskap.

For de kan vel ikke mene at vi skal bli færre ved hjelp av kondomer og p-piller? Eller økonomisk vekst? Disse faktorene er jo allerede inne i regnestykket, og er grunnen til at forskerne tror verdens befolkning kommer til å flate ut et sted rundt 11 milliarder i løpet av ikke alt for mange år.

Den ultimate årsaken – den egentlige og bakenforliggende grunnen til at de kan tro dette – er at den gjennomsnittlige levestandard for verdens sju milliarder går én vei – oppover.

For det gjør den. Ekstrem fattigdom er snart utryddet.

Og er det én sammenheng vi ser, så er det at velstand og utdanning gir færre barn.

Så befolkningen vokser ikke inn i himmelen, og den økologiske kollaps min borddame mener Moder Natur skal redde oss fra, trenger slett ikke å komme. Vi klarer å fø 11 milliarder. På verdensbasis hiver vi mer enn 30 prosent av all mat – nok for 2,5 milliarder ekstra munner.

Jeg tror dere forstår hvor jeg vil. Verden er som den er – deal with it. Vi er sju milliarder – og ingen av oss er «for mange». Det hjelper ingenting å påstå at noen er det – det åpner bare for misantropiske fantasier.

Verdens miljøproblemer løser vi ved å identifisere de av dem som virkelig er det – og deretter ta håndfaste grep på steder der det betyr noe. Befolkningsstørrelsen er et virkelig problem, men kan ikke endres på noen måte som betyr noe for pågående kriser.

Det tar seg fint ut på Facebook, men hjelper ikke

En bedre vei er kanskje å si at vi alle skal forbruke mindre? Det hadde sikkert ikke skadet – for de av oss som har for mye. Men dette blir som å plukke plast – det tar seg fint ut på Facebook, får deg til å føle deg som en av «De gode» – men hjelper ikke.

Det som hjelper, er å dra resten av verden oppover velstandsstigen. Det ville i tillegg være både rettferdig og etisk riktig.

Derfra får vi som sagt ta grep. Gjennom holdninger, lover og reguleringer. Vi må rett og slett ruste oss for virkeligheten. Vi ser hva som kan komme. Hvordan kan vi håndtere dette? Sånn rent praktisk?

Regnskogene forsvinner. Vi bygger ned norsk natur. Gjør noe med det!

Vi forurenser. Gjør noe med det!

Vi fisker havene tomme. Gjør noe med det!

Og slutt å fantasere om at vi skal reddes av koronavirus eller folkemord. Det vil som sagt ta seg dårlig ut i historiebøkene.