Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
– De frivillige deltar ikke som faglig skolerte, de ønsker avklaringer på hva de kan og ikke kan gjøre, sier forsker Aud Moe ved Nord universitet.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Kommunen risikerer at frivillige hjelpere i demensomsorgen går lei og slutter
De vil ikke påta seg omsorg de ikke er kvalifiserte for. De vil ha anerkjennelse for sin innsats og en klart definert rolle.
Tusenvis av mennesker stiller gratis opp i demensomsorgen rundt om i landets kommuner. De bidrar til at personer med demens får en mer innholdsrik og meningsfull hverdag. Nå ønsker de frivillige hjelperne en tydeligere rolle – og mer kunnskap om demenssykdommer.
Det går fram av en studie ved Senter for omsorgsforskning, midt, ved Nord universitet.
Forskerne bak studien anbefaler at hver enkelt frivillig får en egen kontaktperson i det offentlige hjelpeapparatet.
– Vår studie viser at de frivillige i demensomsorgen er motiverte for å gjøre en innsats for personer med demens. Men ikke alle kommuner har en plan for hvordan denne tjenesten skal utøves av frivillige og hvordan en skal følge dem opp, sier førsteamanuensis Aud Moe ved Nord universitet.
Hun er en av forskerne bak studien som er gjort ved senteret i samarbeid med forskere fra NTNU.
Bare 20 prosent av kommunene har en slik plan, viser tall fra 2018. Dette står i kontrast til at regjeringa i 2015 lanserte en nasjonal strategi for frivillig arbeid i helse- og omsorgstjenesten.
– De frivillige ønsker avklaringer på hva de kan og ikke kan gjøre, sier forsker Aud Moe.(Foto: Nord universitet)
Flere nordmenn får demens
En stadig større andel av befolkningen vil utvikle demens. Dermed vil behovet for frivillighet øke, går det fram av studien.
– Det gjelder altså både å rekruttere og å sørge for at frivillige ikke slutter på grunn av manglende motivasjon og støtte. Nettopp hva som motiverer til å starte som frivillig, og hva som skal til for at de skal forbli motiverte for å gjøre en innsats, var de sentrale temaene i denne studien, sier Aud Moe.
For å undersøke dette nærmere har forskerne intervjuet en gruppe frivillige aktører i demensomsorgen fra tre kommuner av ulik størrelse i Trøndelag og Møre og Romsdal.
Frivillige føler de er til nytte
Noen av de frivillige hadde omsorg for demente hver uke, andre sjeldnere.
Aud Moe forklarer at studien er gjort i form av fokusgruppeintervju med 15 frivillige i alderen 44–70 år. Intervjuene, med samtale og diskusjon, ble gjennomført i tre grupper med 4–6 frivillige aktører sammen med to forskere.
– Fordelen med fokusgrupper er at deltakerne kan inspirere hverandre og komme på ting de ellers kunne ha glemt, sier Moe.
Studien viser at de frivillige opplever glede og at de er til nytte når de deltar. Dette motiverer frivillige:
At de følte at de var viktige for personen med demens
At de delte felles interesser med pasienten og ble venner
At de gjorde en viktig jobb for kommunen ved å bidra til å oppfylle målet om at personen med demens kan bo hjemme lenger
At de ble anerkjent av kommunens hjelpeapparat og av slektningene
På den annen side var de usikre på hva som skulle være deres rolle og savnet kunnskap om demenssykdommer.
Sertifisering av frivillige
Annonse
Intervjuene og forskernes analyser viser hva som motiverer og demotivere frivillige hjelpere.
Og forskerne har rådet hjelpeapparatet til å lage planer for rekruttering og opplæring av de frivillige. Kommunene bør definere hvilke roller de frivillige skal ha.
– De frivillige deltar ikke som faglig skolerte. De ønsker avklaringer på hva de kan og ikke kan gjøre. For eksempel om de kan å hjelpe til med medisinering, og noen ganger med økonomiske spørsmål. Det kan føre dem inn i et vanskelig dilemma, sier Aud Moe.
Forskerne foreslår en form for sertifisering av de frivillige. Studien viser behov for mer opplæring, blant annet for å sikre at omsorgen de frivillige utøver er forsvarlig overfor pasientene. De frivillige bør ha basiskunnskaper om demens. De må føle trygghet for at de ikke gjør noe galt.
Forskerne foreslår også andre tiltak:
De frivillige må oppleve at deres innsats blir satt pris på av kommunene. Kommunene bidrar med koordinator og kontakt knyttet til frivillige
Rekruttering og opplæring som sikrer behov for grunnleggende kunnskap om demens.
Tydeliggjøring av rollen som frivillig aktør.
Kommunen må arrangere fellesmøter med de frivillige, der de kan dele kunnskap og erfaringer.
