Ny forskning fra Senter for alders- og sykehjemsmedisin (SEFAS) ved Universitetet i Bergen beskriver de første to månedene av nedstengingen fra 12. mars til 15. mai 2020 som utfordrende for kommunehelsetjenestene, hjemmeboende personer med demens og deres pårørende.
Funnene er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet BMC Health Services Research.
PANdemic i DEMentia-studien ble satt i gang da den pågående LIVE@Home.Path-studien midlertidig ble stoppet på grunn av koronapandemien.
Målet var å undersøke konsekvensene av nedstengingen og tidsbelastningen blant de pårørende som enten bodde sammen med personer med demens eller som kom på besøk.
– Nærmere 70 prosent av de pårørende opplevde en enda større belastning under nedstengingen, sier Maarja Vislapuu.(Foto: UiB)
– Dagsentrene er et viktig tilbud
Forskerne hadde med 105 personer med demens og deres familiemedlemmer i studien.
Deltakerne hadde en gjennomsnittsalder på 82 år hvor 61 prosent var kvinner, og 46 prosent bodde alene. De fleste hadde en moderat grad av demens.
De som bodde sammen med egen familie, var mye yngre, i gjennomsnitt 78 år, sammenlignet med aleneboende personer med demens som hadde en gjennomsnittsalder på 85 år.
– Dagsentrene er et viktig tilbud for aleneboende personer med demens og avlastning for pårørende som er samboende. Varme måltider, godt selskap og felles aktiviteter bidrar til vedlikehold av fysisk, mental og sosial helse. Dette gjelder også regelmessige kontakter med hjemmesykepleien eller hjemmehjelp, sier doktorgradsstipendiat Maarja Vislapuu ved SEFAS.
Aleneboende var spesielt hardt rammet
Resultater viser at stengte dagsenter og reduksjon i hjemmetjenesten førte til at personer med demens mistet i gjennomsnitt 20,5 timer offentlig omsorg per måned.
Dette resulterte i 100 prosent økning av omsorg fra de pårørende. I tillegg kom en rekke udekkete behov i form av personlig pleie og kontinuerlig tilsyn.
Tilsyn fra pårørende doblet seg i begge gruppene. De som bodde sammen, økte også omsorgen med omtrent sju dager per måned med personlig pleie.
Hjemmesykepleien ble nærmest halvert i begge gruppene, men antall timer i reduksjon var større for aleneboende personer med demens.
22 prosent av deltakerne hadde selv avlyst tjenesten i frykt for infeksjon. Dette tyder på at pasienter og pårørende selv måtte ta en vanskelig risikovurdering.
Må lære for fremtidige kriser
– Situasjonen for pårørende til en person med demens var allerede krevende før pandemien. Vår studie viser at nærmere 70 prosent av de pårørende opplevde en enda større belastning under nedstengingen. Internasjonal forskning dokumenterer at denne belastningen også påvirker pårørendes egen helse og øker deres bruk av helsetjenester, sier Vislapu.
I dag bor det cirka 101.000 personer med demens i Norge. Av disse bor 70.000 hjemme og anslagsvis 30.000 bor alene.
Annonse
– For fremtidige kriser og den kommende perioden etter pandemien må helsemyndighetene planlegge bedre og identifisere de som ikke har en stemme for å bidra i denne viktige diskusjonen, sier Vislapuu.
