Jeg leser med stor interesse kronikken til Karen Synne Groven og Gro Rugseth på forskning.no og svaret fra Beate Benestad, Samira Lekhal og Jøran Hjelmesæth.

• Les begge innleggene:
  • Groven og Rugseth etterlyser barnas stemmer i fedmeforskningen.
  • Benestad, Lekhal og Hjelmesæth svarer på anklagene om at barnas stemmer forsvinner.

Det er noe veldig lett gjenkjennbart i disse innleggene, nemlig den gamle og utdaterte diskursen mellom kvantitativ og kvalitativ forskningsmetodikk. Sagt enkelt, så fanger kvalitativ metodikk opp folks unike følelser og erfaringer av sosiale fenomener, mens kvantitativ metodikk gjør statistiske analyser av data knyttet til grupper av mennesker.

La oss ta sakens kjerne først: fedme hos barn og unge. Jeg blir dessverre nødt til å skuffe Groven og Rugseth. Det finnes haugevis av studier – også kvalitative – som viser sammenheng mellom vekttap og følelser, erfaringer og livskvalitet. Vekttap er derfor en god og viktig indikator for effekt av et behandlingsopplegg for overvekt.

Når studiene gjøres kvantitative, med et representativt utvalg, randomiserte og med gode analyser, så kan vi faktisk kalkulere effekten av behandlingen. Alle som har tatt et metodekurs, vet dette.

Rehabiltering ga mer selvinnsikt og bedre selvfølelse

Som solide kunnskapsoppsummeringer har vist, så er sommerleirer for barn og ungdom lite effektive i forhold til å sikre vekttap. Det er imidlertid betimelig å peke på en fersk kvalitativ norsk studie av ungdommer som har vært på rehabiliteringsopphold for alvorlig overvekt, gjort av Anna Engstrøm, Eirik Abildsnes og Thomas Mildestvedt. Gjennom fokusgruppeintervjuer fant forskerne fire temaer knyttet til motivasjon, kroppsopplevelse, relasjoner og veien videre.

Ett av sitatene som beskriver hvor vanskelig disse ungdommene kan føle livet er følgende: “It’s tiring being like this. You can’t be a teenager one hundred percent. You miss out on most things.”

I artikkelen beskriver forskerne også at rehabiliteringsoppholdet har gitt ungdommene mer selvinnsikt og bedre selvfølelse, samt at de har fått et bedre grunnlag for å takle livet videre. Slike dybdeforhold kan ikke kvantitative studier avdekke.

Gullstandarden passer dårlig for fedmebehandling

Det ligger kanskje i den kvantitative medisinske forskningstradisjonen å være kjappe på avtrekkeren. Vi får en ny type behandling og da haster det med å få behandlingen vurdert, og behandlingen låses slik den var da den ble introdusert. På grunn av etisk godkjente rigide forskningsprotokoller kan man ikke forbedre opplegget underveis. Denne gullstandarden fra den farmakologiske forskningen passer dårlig for tverrfaglige, atferdsorienterte behandlingsopplegg, der nye erfaringer gjør det klinisk nødvendig å tilpasse og individualisere opplegget underveis.

Det er viktig med mer forskning på behandling av alvorlig overvekt hos barn og ungdommer. Jeg vil ta til orde for at framtidig forskning bør inkludere både kvalitativ og kvantitativ forskning, eller mixed methods.

På denne måten kan man få viktig kunnskap om målgruppen som kan brukes til å forbedre behandlingen og samtidig få kalkulert effekten av et forbedret behandlingsopplegg.