Fusk i forskning får mye oppmerksomhet, og nye tilfeller sender bølger av skrekkblandet fryd gjennom den akademiske verden. Ikke minst bidrar uredelig forskning til å undergrave tilliten til forskning i samfunnet.

Samtidig gir det økende antallet dokumenterte tilfeller av forskningsfusk, eller vitenskapelig uredelighet, en mulighet til å studere særtrekk ved slik uredelig forskning. Skriver for eksempel forskere annerledes når de jukser?

Dette ville David M. Markowitz og Jeffrey T. Hancock ved Stanford University i USA finne ut av. Derfor tok de for seg 253 forskningsartikler som var trukket tilbake på grunn av forfalskede data.

Leter etter fuskespråk

I en analyse av over to millioner ord sammenliknet forskerne fuskeartiklene med like mange «hederlige» artikler, det vil si artikler som ikke var trukket tilbake. I tillegg sammenliknet de med ordbruken i 62 artikler som var trukket tilbake av andre grunner enn fusk (for eksempel andre etiske brudd).

Slik ville de avdekke hvordan endringer i skrivestil er knyttet til uredelig forskningsrapportering. Resultatene er publisert i Journal of Language and Social Psychology.

Tåkelegginsindeks

Markowitz og Hancock fant ut at artiklene som var trukket tilbake på grunn av vitenskapelig uredelighet, hadde betydelig høyere nivåer av det de kaller «språklig tåkelegging». Forskerne bruker det engelske begrepet obfuscation. Dette innebar blant annet lavere lesbarhet og høyere forekomst av fagsjargong.

Dessuten fant de en positiv sammenheng mellom graden av tåkelegging og hvor mange referanser en artikkel hadde. Altså, jo flere referanser, desto mer tåkelegging. Dette mener de tyder på at uredelige forskere forsøker å skjule sine bedrag ved å gjøre det mer ressurskrevende for lesere å skaffe til veie og vurdere eksterne kilder.

Kildehenvisninger som tåkelegging

Ole Bjørn Rekdal er professor ved Høgskolen i Bergen og forsker blant annet på akademisk siteringspraksis. Han mener artikkelen er interessant, men er ikke nødvendigvis enig i forfatternes konklusjoner om kildehenvisninger.

- Jeg heller mer mot en helt annen forklaring på denne positive sammenhengen. Enkelte studenter og forskere hiver på lange tirader av kildehenvisninger i et fortvilet forsøk på å gi et skinn av autoritet til et argument som egentlig er litt puslete eller tvilsomt, forklarer han.

Rekdal mener det er flere grunner til at kildehenvisninger som tåkelegging er et interessant tema.

- En lur måte å skjule strategisk kildeforvrengning og enkelte former for plagiat er å bevisst oppgi feilaktige eller ufullstendige kildehenvisninger, sier han.

Han mener forekomsten av denne typen tåkelegging skulle kunne studeres på en lignende måte som det Markowitz og Hancock gjorde i denne studien.

Stor feilmargin

Slik lingvistisk etterforskningsarbeid er likevel langt fra noen perfekt metode for å avdekke forskningsfusk, fremhever David M. Markovitz i et intervju med Science Insider. Bare i 57,2 prosent av tilfellene klarte metoden de brukte å avdekke at en artikkel var fusk, forklarer han.

I Norge har både Bjørn Hofmann og Matthias Kaiser forsket på fusk i forskning. Begge synes studien er interessant, men er usikre på hva den egentlig viser.

- Det er jo interessant at fuskere skriver mer “fuskete”, men det er ikke åpenbart hva dette kan brukes til, sier Hofmann.

Hofmann mener at selv om man som forskerne antyder kan bruke dette til å screene manuskripter for å avdekke fusk, må man her tenke på to viktige ting:

- For det første vil fuskere ganske sikkert tilpasse seg. For det andre gir metoden en falsk-positiv-rate på 55 prosent. Det vil si at over halvparten av de “hederlige” publikasjonene blir pekt ut som (potensielle) fuskere. Grunnen er ganske enkelt at det finnes mange hederlige forskere som skriver “fuskete”, mener Hofmann.

Kaiser er heller ikke sikker på om språklig tåkelegging og sjargong er forbeholdt uredelig forskning. Ofte er det «bare» et tegn på dårlig kvalitet, mener han.

- Selv om dårlig språkføring derved ikke kan brukes som god indikator på uredelighet, er det likevel et tegn på at noe er alvorlig galt med hva som går gjennom som vitenskapelig kunnskap, sier han.

- Metoden kan neppe erstatte gode fagfeller, men den kan kanskje vurderes som screening-verktøy i fagfellevurderingen. Problemet oppstår hvis man stoler for mye på denne screeningen. Det er det neppe grunnlag for ut fra denne studien, sier Hofmann.

Skeptisk

Enda mer kritisk er Paul Ginsparg ved Cornell University.

- Dette er knapt bedre enn å kaste kron og mynt, sier han til Science Insider. Ginsparg mener dessuten at en alternativ forklaring til at fuskeforskere med vilje bruker et «tåkeleggende» språk, kan være at de er like dårlige skribenter som forskere.

Referanse: David M. Markowitz og Jeffrey T. Hancock (2015) Linguistic Obfuscation in Fraudulent Science. Journal of Language and Social Psychology, 8. november, 2015. Sammendrag.