Det moralske dilemmaet som voldte feltet mest hodebry i stamcelleforskningen de første årene, handlet om forskning på overtallige befruktede egg fra assistert befruktning. Var det greit å bruke dem til å lage embryonale stamceller og dermed ødelegge det befruktede egget?

– På grunn av folks ulike verdisyn er dette et nesten uløselig problem, sier Jan Helge Solbakk.

Han er professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og leder av etikkomiteen i den internasjonale foreningen for stamcelleforskning.

En lovendring i 2008 gjorde forskning på overtallige befruktede egg tillatt i Norge under visse betingelser, og den etiske debatten rundt forskning på embryonale stamceller har til en viss grad stilnet her til lands.

– Ny teknologi har imidlertid ført til nye og mer aktuelle spørsmål, mener Solbakk.

Nye metoder gir nye etiske utfordringer

I 2006 endret stamcellevitenskapen seg drastisk. Da ble det klart at den japanske forskeren Shinya Yamanaka og hans kolleger hadde utviklet en metode for å lage induserte pluripotente stamceller (iPS).

Det innebærer at man i prinsippet kan ta hvilken som helst moden celle i kroppen, omdanne den til en umoden celle, for så å bruke den til å fremdyrke alle celletyper som finnes i menneskekroppen.

Det åpner for uante muligheter innenfor behandling og for at forskningen også kan dreies fra bruk av embryonale stamceller og i retning iPS-celler.

Yamanaka har likevel understreket at han ikke har løst de etiske utfordringene ved stamcelleforskning.

– Hvis man trekker Yamanakas forskning helt ut i det ekstreme, kan vi i teorien lage et embryo av en hvilken som helst celle i kroppen. Spørsmålet blir da om vi skal begynne å tenke som om hver celle potensielt sett er et embryo. Etikken har intet enkelt svar på et slikt spørsmål, sier Solbakk.

Reproduktiv kloning av høyere dyrearter og mennesker er forbudt i Norge, men her dreier det seg om hvordan man skal betrakte ulike typer celler fra et etisk ståsted.

Kan skade pasienten

Solbakk forklarer at iPS-celler har blitt til gjennom tilsetting av ulike genetiske faktorer.

– Før man med sikkerhet vet at disse faktorene ikke kan påføre pasienter skader eller man har klart å utvikle renere fremstillingsmetoder, ville det være hasardiøst å ta sjansen på å innføre dem i kroppen, sier han.

– Et annet spørsmål er om iPS-cellene er stabile, eller om de plutselig kan reversere eller omdannes til andre celletyper.

Solbakk mener dette er eksempler på at feltet står overfor enorme utfordringer som må løses før man kan starte de første kliniske forsøk med slike celler.

– Det er viktig at forskerne snakker åpent om dette, og ikke underslår at brorparten av stamcelleforskningen som foregår i dag, er for grunnforskning å regne.

Bare for de rikeste?

På enkelte sykdommer, som barneleukemi, har stamceller riktignok vært brukt som behandlingsterapi i mer enn 40 år. Solbakk mener det er stor sannsynlighet for at forskningen etter hvert vil lede til virksomme terapier også for andre sykdommer. Men han er redd for at desperate pasienter blir utnyttet i mellomtida.

Feltet preges nemlig ikke bare av en underselging av de utfordringene man står overfor for å bringe forskningen over til behandling. I flere land utenfor Norge overselges også nåværende behandlingsmuligheter, ifølge Solbakk.

Han understreker at stamcelleforskningen ikke bare er etisk og metodologisk utfordrende på mikroplanet, det vil si på individnivå, men også på makroplanet.

– Når vi i framtida får et behandlingsmessig gjennombrudd, vil behandlingen være ekstremt teknologisk avansert og dyr. Derfor vil bare de rikeste landene være i stand til å nyttiggjøre seg disse behandlingsformene. Det er i seg selv et kjempestort dilemma, mener Solbakk.

Stamceller

Forskningsrådets program for stamcelleforskning har som mål å utvikle kompetansen innenfor forskning på stamceller med sikte på behandling av alvorlig og kronisk syke pasienter.
Da programmet startet for 10 år siden gikk stamcelle-debatten høyt.

Saken er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - Les mer