«Da jeg ga henne det første stikket, merket jeg skamfølelsen igjen, men nå hadde jeg krysset grensen og stakk henne to ganger til. Det var ingen vei tilbake, mente jeg, og det var en merkelig tankegang. Jeg hadde følt en fare som nå var helt borte.»

Slik beskriver 32 år gamle «Jens» – i boken «Forbrydelsens Sind» – hvordan han drepte kjæresten sin, Lene, med kniv, etter å ha hatt vrangforestillinger om at hun ville drepe ham.

Etter drapet fikk han diagnosen PTSD, angst og en personlighetsforstyrrelse.

«Forbrydelsens Sind» prøver å svare på det spørsmålet som alltid står igjen når et menneske har begått alvorlig kriminalitet: Hvorfor skjedde det?

I boken forteller åtte personer dømt for drap eller vold om sin vei til forbrytelsen. Historiene deres blir analysert av bokens forfattere, rettspsykolog Tine Wøbbe og rettspsykiater Mette Brandt-Christensen.

– Det finnes ingen gyllen formel. Man kan sitte igjen og tenke: «Hva skulle til for at Jens ikke hadde drept sin gravide kjæreste», men svaret er slett ikke entydig. Det er noe av det vi har prøvd å vise, fastslår Wøbbe, som er rettspsykolog ved Psykiatrisk Center Sct. Hans i Danmark.

Wøbbe og Brandt-Christensen mener man kan dele drap inn i tre kategorier. For man kan ikke forebygge drap uten å forstå hva som ligger bak.

1. Affektdrap – når følelsene får herje fritt

«Hvis jeg skal beskrive de følelsene jeg hadde i kroppen på det tidspunktet, var det desperasjon, avmakt, tomhet og ensomhet. [...] En kveld hadde jeg det vondt og fikk igjen den tanken at jeg skulle oppsøke ekskjæresten min. Jeg ville gi henne et ultimatum: Enten er du sammen med meg, eller så dreper jeg deg.»

Her er det «Morten» på 49 år som forteller hvordan han hadde det etter at kjæresten hans hadde slått opp med ham.

Han beskriver videre at han pakker en veske med gaffateip, strips og en kniv og bryter seg inn hjemme hos ekskjæresten sin. Her blir han arrestert av politiet og ender med å sone seks måneder i et lukket fengsel.

Morten har flere voldsdommer på vandelsattesten, men har ikke begått drap. Men det kunne gått mye verre, mener Wøbbe.

Blindt raseri eller sjalusi

Drap hvor sterke følelser som raseri og sjalusi skjer i forkant, er ganske vanlige. Vi kaller dem affektdrap.

Det gjelder mange partnerdrap. Det vanligste er at en mann dreper kjæresten eller kona i raseri, forteller Wøbbe.

– Når gjerningsmannen ikke lenger er i den tilstanden og blir klar over hva han har gjort, blir han ofte forferdet og angrer. Det unnskylder naturligvis ikke handlingen, men essensen er at han ikke ville ha gjort det hvis han ikke hadde vært i følelsenes vold, sier hun.

Man kan selvfølgelig være veldig sint på en annen person lenge, men i et klassisk affektdrap blir gjerningsmannen grepet av plutselige og sterke følelser – en voldsrus av blindt raseri eller sjalusi.

Følelser de fleste kan gjenkjenne

De følelsene som får drapsmenn til å drepe, kan de fleste kjenne igjen. Men det er sjelden noen lar dem ta helt over.

– De fleste av oss kjenner følelsen av raseri og lysten til å straffe noen vi føler har gjort oss urett. Men vi lar oss ikke styre av det, sier Mette Brandt-Christensen, som er rettspsykiater, overlege og nestleder i Retslægerådet.

Også konflikter der narkotika og alkohol er involvert, er affektdrap, forteller hun.

– Gjerningsmannen dreper gjerne et annet menneske mens han er påvirket av alkohol eller narkotika. Det kan for eksempel starte som en slåsskamp på byen eller venner som sitter og drikker sammen og så begynner å krangle, sier hun.

2. Planlagte drap – et drap uten følelser

Affektdrapets strake motsetning er det planlagte drapet. I hvert fall det klassiske eksempelet.

– Her kan være snakk om bestilte drap, begått av gjengmedlemmer, men vi ser dem også utenfor gjengmiljøene, hvor gjerningsmannen kan ha planlagt et drap en stund av ulike årsaker. Kjennetegnet er at de ikke er preget av akutt raseri eller sjalusi, sier Tine Wøbbe.

Det preger også åstedet.

– Forskjellen ligger mellom det spontane og det planlagte. Gjerningsmannen gjør typisk mye for å skjule forbrytelsen, og fordi handlingen er nøye planlagt, har han tenkt på hvordan han skal gjøre det, sier Wøbbe.

Som rettspsykolog gjennomfører Tine Wøbbe psykologiske vurderinger av kriminelle. Derfor har hun mindre erfaring med planlagte drap, for den typen gjerningsmenn blir sjelden sendt til vurdering.

3. Psykisk sykdom – når vrangforestillinger får fatale konsekvenser

En type drap som Wøbbe og Brandt-Christensen ofte møter i rettspsykiatrien, er utført av gjerningspersoner med psykiske lidelser.

– Mange er ikke tilregnelige i gjerningsøyeblikket, ser og hører ting som ikke finnes. De har vrangforestillinger og lever i en helt annen virkelighet, sier Wøbbe.

Når den typen gjerningsmenn blir psykotiske, og spesielt hvis de er paranoide og dermed føler seg forfulgt, kan det bli fatalt.

– Vrangforestillingene er helt ulogiske for resten av verden, men gir mening for gjerningsmannen der og da. For eksempel at offeret kommer fra det ytre rom og vil drepe dem. Dermed er man nødt til å forsvare seg, sier Wøbbe.

Gjerningsmannens ulogiske og fragmenterte tankegang setter ofte preg på gjerningsstedet, som ofte blir etterlatt uten forsøk på å skjule forbrytelsen. Gjerningsmannen vil ofte bare flykte, forteller hun.

Forstår konsekvensen av handlingene sine

Slike drap rammer ofte nære familiemedlemmer.

Og de fleste gjerningspersonene innser konsekvensene av handlingene sine når psykosen dempes.

– Noen er riktignok så psykotiske at det er uklart om de forstår hva de har gjort, men det gjelder en liten gruppe. De fleste innser at de har drept et annet menneske, så det er viktig at personalet vårt trøster dem og hjelpe dem med å bearbeide opplevelsen, sier Brandt-Christensen.

Mange av gjerningspersonene ender imidlertid med å komme ut i samfunnet igjen. Den rettspsykiatriske behandlingen jobber nemlig bevisst med rehabilitering.

– Mange av gjerningspersonene i denne kategorien har hatt en ubehandlet alvorlig psykisk lidelse. Når de får behandling, blir de ofte bedre, sier Brandt-Christensen.

Ingen entydig forklaring på drap

Affekt, psykiske lidelser og planlagte drap er bare tre av utallige veier til drap.

Vi har verken vært inne på seksualdrap eller drap begått i selvforsvar, og vi har heller ikke utforsket årsakene som kan ligge i gjerningsmennenes oppvekst og familiebakgrunn.

Dessuten kan de ulike årsakene til drap overlappe hverandre. Vi har sett på noen typiske scenarioer, men det vil alltid være unntak. Det er kort sagt ingen entydig forklaring på drap, poengterer Tine Wøbbe.

Det er mange veier til drap. De inngår i et komplisert veinett der veier skilles, krysser nye veier og løper sammen igjen, og det gjør dem umulige å kartlegge nøyaktig.

Kort sagt: Hvert drap har sin egen unike historie, og man kan ikke si noe generelt om hva som fører til et drap.

Men ved å kjenne de vanligste veiene forsøker rettsvesenet nærme seg en forståelse av hvorfor mennesker dreper.

I løpet av de siste 25 årene har antallet drap falt i Danmark – det viser forskning fra 2019. Men det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor. Det kan både ha noe å gjøre med at kriminaliteten i hele Europa har vært synkende – eller bedre forebyggende arbeid og sosiale forhold.

Det kan også skyldes at behandlingen av alvorlig skadde har blitt bedre, slik at man redder flere av dem som har blitt utsatt for vold.

Referanse:

Asser H. Thomsen mfl.: Synergy Homicide in Denmark 1992–2016. Forensic Science International, 2019. Doi.org/10.1016/j.fsisyn.2019.07.001

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Se også

Derfor dreper menn partneren sin