Charles Darwin:
En stille og beskjeden mann

Det var ikke Darwin som fant ut at livet utvikler seg, men det var han som fant ut hvordan det skjer.

Publisert

Sent på høsten 1831 lå 90-foteren HMS Beagle ved kai i Plymouth, England. Det var yrende aktivitet, skuta ble gjort klar til en fem års reise jorda rundt. Reisen skulle være vitenskapelig: Oppdraget var å teste marinens klokker - hvis nøyaktighet var av største betydning for navigasjon - og tegne kart.

Men det er slett ikke dette skuta huskes for i dag.

Om bord på skipet var nemlig også Charles Darwin, 22 år - en tidligere mislykket medisinstudent, nåværende ikke særlig interessert teologistudent - men av god familie, med godt hode og med utferdstrang.

"Darwin - 7 år gammel."
"Darwin - 7 år gammel."

I 1831 var han totalt ukjent. 20 år senere hadde han orkestrert en av de største vitenskaps- og livssynsrevolusjoner verden noensinne har gått igjennom. I dag regnes han som verdenshistoriens kanskje viktigste vitenskapsmann.

Og turen med Beagle skulle komme til å spille en avgjørende rolle.

Oppvekst

Charles Darwin ble født den 12. februar 1809 i huset The Mount i Shrewsbury, Shropshire i England.

Charles’ bestefar var Erasmus Darwin (1731 - 1802), som skrev Zoonomia, en bok som på mange måter foregriper evolusjonsteorien. Erasmus var en god venn av fabrikkeieren Josiah Wedgewood (porselenet hans selges den dag i dag). Sammen dannet de det vitenskapelige selskapet The Lunar Society, hvor de grublet over livets og vitenskapens mysterier. De ble nok ansett som sære: De ga opphav til uttrykket “lunatic”.

Erasmus’ sønn Robert ble lege, etter hvert en temmelig velstående en. Han giftet seg med Wedgewoods datter Susannah, og fikk sønnen Charles - som også skulle komme til å gifte seg med en Wedgewood.

"The Mount."
"The Mount."

The Mount var et flott hus, i landlige omgivelser og med utsikt over elva Severn, så Charles fikk god anledning til å utvikle interesse for naturen. Sammen med storebroren Erasmus (som han hadde et meget nært forhold til) laget han et laboratorium og begynte å eksperimentere med ulike vitenskaper.

Edinburgh

I 1825, da Charles var 16 år gammel, begynte Erasmus å studere medisin ved universitetet i Edinburgh. Charles fulgte med som selskap. Senere begynte han på samme studium, uten særlig hell: Faget var kjedelig, disseksjonene grusomme og operasjonene (uten bedøvelse), enda verre. Medisin var kanskje ikke det rette for en mann som ikke tålte å se blod.

Likevel fortsatte Darwin, han ville ikke provosere faren. Dette var uttrykk for et personlighetstrekk som preget ham hele livet. Darwin stilte aldri selv opp til offentlige debatter (men hadde et kobbel av yngre støttespillere som tok seg av den saken), og vegret seg lenge for å publisere sine revolusjonerende ideer - av redsel for hvordan folk ville reagere.

Men alle har en grense, og Darwin nådde sin i 1827. Faren ble rasende som forventet, men roet seg raskt, og satte sønnen i gang med det andre respektable studiet han kunne komme på: teologi. Charles samtykket, selv om verken far eller sønn var nevneverdig religiøse, de var etter tidens standard nærmest for ateister å regne. (Men noe må man jo ha å drive med, mens man nyter livet og familieformuen.)

Darwin ble ingen iherdig teologistudent heller. Han brukte tiden stort sett til jakt og friluftsliv - han var en pasjonert billesamler - og til å besøke broren, som nå studerte i London. Her fikk han etterhvert sin porsjon kultur og kulturell sosietet.

Og hele tiden hadde han dagdrømmer.

En av dagdrømmene holdt på å bli virkelighet - en ekspedisjon til Kanariøyene. Sammen med sin venn Marmaduke Ramsay ville han undersøke Tenerifes vulkaner og jungler, altså en kombinasjon av geologi og biologi, to av Darwins største hobbyer. Ramsay døde rett før avreise, og det hele ble avlyst.

Beagle

Darwin reiste fortvilet hjem til familien og The Mount, og der fant han brevet som skulle forandre hans liv: Brevet var fra en av lærerne på Cambridge, John Stevens Henslow, som lurte på om Darwin hadde lyst på en reise rundt jorda.

Slik kan tilfeldigheter forandre verdenshistorien. Etter mye om og men fikk Darwin alle brikkene på plass, kom seg om bord på skipet - og den 7. desember 1831 var han på vei. Han ble sjøsyk omtrent med det samme, en tilstand som vedvarte nesten uavbrutt i fem år. Men dette hindret ham ikke i å utføre viktig vitenskapelig arbeid.

Alt Darwin opplevde på turen kan du lese om i hans egen beretning, “The Voyage of the Beagle”, som kom ut i 1839, men som stadig trykkes i nye opplag. Boka er spennende, velskrevet og gir et godt og populært innblikk i hvilken fabelaktig observatør og tenker Darwin var. Her finnes nedtegnelser over de minste og mest merksnodige småting han fikk se under veis - og Darwin funderer og resonnerer. Imponerende!

Ferden gikk først til Kapp Verde-øyene på Afrikas vestkyst, før den gikk over Atlanteren til Sør-Amerika. The Beagle seilte opp og ned og rundt dette kontinentet i tre år, og Darwin tilbragte (naturlig nok, med tanke på sjøsyken?) mesteparten av denne tiden på land. Han foretok en rekke spennende ekspedisjoner inn i landet (I The Voyage of the Beagle forteller han for eksempel om konfliktene mellom indianere og hvite på Argentinas pampas som likner sterkt på dem vi kjenner fra prærien i nord), og gjorde mange oppdagelser.

Darwin opplevde for eksempel både jordskjelv og vulkanutbrudd. Etter jordskjelvet oppdaget han at strandlinja hadde steget (hele 8 fot!). Områder som før hadde ligget under vann var nå tørt land - dekket av døde sjødyr.

Darwin la også merke til at dyrelivet var ulikt det han kjente fra Europa, men at artene liknet på hverandre. Hvis Gud skapte dyrene, hvorfor denne ulikheten mellom kontinentene - og likheten innad på kontinentet?

Han gjorde også interessante fossilfunn. Fossile pattedyr var så godt som ukjente før Darwin fant dem i store mengder. Først tolket ham dem på klassisk vis: Som rester etter dyr som levde før Syndefloden. Men det merkelige var, at mellom de utdøde kjempene, fant han rester etter arter som var sprell levende den dag i dag. Kjempene kunne altså ikke være så gamle. Tvilen var sådd.

Galapagos

De mest kjente ledetrådene (som kanskje ikke var de viktigste, i betydningen de som overbeviste Darwin) fant han imidlertid da skipet nådde Galapagosøyene i Stillehavet. Her fant han dyr, for eksempel skilpadder og fugler, som varierte i utseende og økologi fra øy til øy.

Men det var ikke slik at Darwin da øyeblikkelig utbrøt: “Aha! Evolusjon!” Darwin så ikke viktigheten av variasjonen før senere - og derfor tok han alt for dårlige notater nettopp fra Galapagos. Han samlet imidlertid pliktskyldigst og til alt hell med seg noen eksemplarer av de artene han fant. Det var først to år senere, etter at han kom tilbake til England, og etter at han og andre hadde analysert fangsten nærmere, at han forsto at for eksempel alle de ulike fugleartene måtte ha utviklet seg fra en opprinnelig art som en gang i fortiden hadde nådd Galapagos fra det søramerikanske kontinent.

Tidens verdensbilde

"Darwin i 1840, 31 år gammel - og vel hjemme fra reisen."
"Darwin i 1840, 31 år gammel - og vel hjemme fra reisen."

Da Darwin reiste ut, hadde han et verdensbilde i tråd med det som var gjeldende på den tiden: Den vanlige mann ville si at verden var skapt av Gud slik vi ser den i dag, statisk, uforanderlig. De mer opplyste ville legge til at endringer nok kunne skje - man kjente tross alt til fossiler og litt geologi. De trodde for eksempel ikke lenger at verden bare var noen få tusen år gammel, men snarere et ubestemmelig antall tusen år gammel. Og fossilene og geologien for øvrig talte sitt tydelige språk: Det hadde eksistert andre verdener før vår. (Disse tidligere verdenene fikk til og med navn - etter de steinformasjonene man forbant med dem - navn som brukes den dag i dag: Devon, kambrium osv.)

Men hvordan forandret verden seg? Gjennom endeløse sykler, hver og en avbrutt av en katastrofe og en ny skapelse, var svaret. Gud var med andre ord fremdeles den drivende kraft bak det hele. Det fantes en “Guds plan” - og det var vitenskapens plikt å finne den.

Gud hadde den samme status innen biologien: Livet på jorda må sees som et uttrykk for Guds godhet. Artene er skapt slik vi ser dem, og alle de fabelaktige tilpasninger vi kan se i naturen er et uttrykk for hans kløktighet.

Riktignok kunne alle og enhver se at livet var delt inn i ting som var mer eller mindre i slekt med hverandre. Det fantes planter og dyr, det fantes fugler og pattedyr. Noen dyregrupper var laverestående, andre høyerestående. Men slik var de skapt - av Gud. Intet kunne endres.

Men før Darwins tid var også dette begynt å bli myket opp. Blant annet av hans bestefar, Erasmus - “The lunatic” - som hevdet at alle de dyr og planter vi ser i dag var utviklet fra laverestående arter.

Hvordan dette hadde foregått, visste han dog ikke - han brukte heller ikke ordet “evolusjon” (Noe heller ikke Charles Darwin gjorde - før sent i livet.). Men forestillingen var der, og han delte den med mange.

De aller mest avanserte og frisinnede i Darwins samtid kjente for eksempel til Jean Baptiste de Lamarck (se artikkelen Mannen som tok feil), som utarbeidet en for sin tid svært avansert, men dessverre temmelig feilaktig evolusjonsteori.

Men slike tanker møtte selvsagt motstand, også blant samtidens mest betydningsfulle vitenskapsmenn. Det mest anerkjente vitenskapelige syn på livets utvikling var at livet nok kunne utvikle seg - innen visse grenser. Sjøstjerner var sjøstjerner, fisk var fisk og kattedyr var kattedyr, - og kunne aldri bli noe annet.

Darwins teorier

Det vi til daglig kaller Darwins evolusjonsteori er egentlig fem forskjellige teorier som Darwin utviklet:

1.
Den første, og mest grunnleggende, er det faktum at livet utvikler seg.

2.
Dernest kommer at alle organismer stammer fra samme opphav.

3.
Darwin antok videre at denne utviklingen har foregått gradvis,

4.
- og at det med tiden oppsto flere arter.

Så langt vet vi altså at det skjer en utvikling, og at den har skjedd som en gradvis forgrening fra en til to til tre osv, til millioner av arter. At det er slik, kan man se ved å studere livet rundt om på jorda i dag og i fortiden (fossiler).

5.
Darwins virkelige genistrek er hans siste teori: Det naturlige utvalg. Ved hjelp av det naturlige utvalg kan vi bevege oss fra å vise AT livet utvikler seg, til å forklare hvordan og hvorfor.
 

Et langt studium

Så kom Darwin hjem. Han hadde reist jorda rundt - med et klart, analytisk hode. Han hadde sett at verden ikke er uforanderlig, han hadde sett at geologien kunne forandre seg og at artene varierer fra sted til sted. Etter at fuglene fra Galapagos ble undersøkt nærmere, fant han ut at de var ulike arter - men nær beslektede! Så: Hvorfor var det så mange unike arter på disse ellers nokså like øyene? Kanskje de ikke var skapt slik, men snarere hadde utviklet seg? Men hvordan?

Nå fulgte en lang og monoton periode. I hvert fall på det ytre plan. Darwin giftet seg (med Emma Wedgewood), fikk barn og levde et respektabelt liv, slik det sømmet seg for en gentleman. Men inne i Darwins hode må det ha rast stormer.

Han forsto hvordan ting hang sammen - mer eller mindre. Han førte notatbøker og utviklet hypoteser. Til tider var han fristet til å publisere, men forsto at han ikke var klar. (Så tidlig som i 1838 begynte han å bruke ord som “fitness” og “descent” - men ordene var ikke godt forstått.)

Han begynte dermed å samle ytterligere beviser. Han hentet informasjon over hele verden - sendte brev og stilte spørsmål - til vitenskapsmenn, oppdagelsesreisende, til bønder og ikke minst til dueavlere.

De sistnevnte kunne fortelle at de ofte avlet fram egenskaper hos duene som ikke forekom fritt i naturen - flotte farger, strålende halefjær osv. Men hvorfor - og ikke minst hvordan - ble disse samme egenskapene luket ut ute i naturen?

Darwin begynte nå å se en dynamisk sammenheng mellom artene og miljøet de levde i. Artene formes av naturen. Når naturen forandrer seg, forandrer artene seg også. De er med andre ord ikke perfekt tilpasset, ikke et uttrykk for Guds perfekte design.

Lamarck

Evolusjonsbiologen Lamarck hadde foreslått en mekanisme for livets utvikling: Artene hadde en indre trang til å forandre seg i retning av noe høyerestående, og egenskaper et individ klarte å erverve i løpet av livet, kunne det videreføre til neste generasjon.

Men lite av det Darwin hadde sett i naturen tydet på at Lamarck hadde rett. Darwin trengte en mekanisme.

Av det som er skrevet over, ser vi at han var på sporet av den, begrepene og problemstillingene var på plass. Men den avgjørende aha-opplevelsen kom fra en bok av Thomas Malthus; “An Essay on the Principle of Population” (1798).

Her legger Malthus fram en økonomisk teori som sier at fordi befolkningen øker samtidig som ressursene er og blir begrensede, vil de svake bukke under og dø i kampen for å overleve. Dette var akkurat det samme som Darwin hadde sett i naturen - og det ga ham ideen om det naturlige utvalg - Darwins viktigste enkeltbidrag til evolusjonslæren. (Fantastisk nok: Alfred Russel Wallace leste samme essay og fikk samme idé mange år senere, og publiserte evolusjonsteorien sammen med Darwin!)

Down House

"Down house."
"Down house."

I juni 1842 flyttet Darwin og familien et lite stykke ut av London, til landsbyen Downe i Kent. Her, i det som ble hetende Down House, ble han boende resten av sitt liv, tilbaketrukket og til tider plaget av sykdom. Sykdommen var antagelig virkelig nok, men ble til tider benyttet som unnskyldning for å kunne si nei til invitasjoner og besøk. Darwin var en stille og beskjeden mann.

Det skulle ennå gå nesten tjue år før Darwin publiserte sin revolusjonerende teori. Teorien var ennå ikke ferdigformulert, og han brukte årene til intense studier - blant annet et imponerende, mangeårig dypdykk i andeskjellenes biologi og systematikk. Boka, som kom i 1854, var på 1 000 sider, og ble mottatt med ovasjoner i den vitenskapelige verden. Åtte års studier av fastsittende krepsdyr ga Darwin med andre ord den status og respekt han trengte som biolog, for i det hele tatt å bli tatt på alvor, når han senere skulle publisere sine dristige teorier.

Men den som sier at han studerte litt vel intenst, har antagelig rett. Allerede i 1839 og senere i 1844 hadde Darwin skrevet utkast til sin teori, utkast som viser at han var svært nær sitt mål, og kanskje kunne ha publisert allerede da, og ikke i 1858/1859, slik det skulle bli. (Til alt hell tok han vare på utkastene.) Men hvorfor publiserte han ikke? Kanskje fordi han var redd. Og kanskje fordi han var sliten. Han var sliten etter lange reiser, sykdom og intense studier - og han var redd for hva folk ville si!

"Darwin levde tilbaketrukket med sin familie. Her med sønnen William."
"Darwin levde tilbaketrukket med sin familie. Her med sønnen William."

Og ikke minst: Kanskje fordi Darwin var ødelagt av sorg. Yndlingsdatteren Anne døde i 1851, 10 år gammel og etter mye lidelse. Det ble slutten på Darwins forhold til Gud.

Støtteapparat

Rundt 1854 var Darwin på sporet igjen - nå var det bare evolusjon som gjaldt - og særlig mekanismen bak “det naturlige utvalg”. Men det gikk fremdeles tregt, til tross for at Darwin nå hadde fått flere støttespillere.

I 1843 hadde Darwin møtt den unge botanikeren Joseph Hooker, som delte mange av hans “kjetterske ideer”. I 1853 traff han en annen viktig mann: den unge zoologen Thomas Henry Huxley. Disse to unge rebeller påpekte svakheter, eller ting de trodde var svakheter, i mesterens tenkning, og Darwin var tvunget til å forbedre sin argumentasjon. Og like viktig: De utgjorde en viktig del av den gruppen unge forskere som støttet ham etter det rabalderet som fulgte “boka”, og som i årene som fulgte kjempet utrettelig, inntil evolusjonsteorien hadde seiret.

I 1856 skjedde det imidlertid noe som burde ha vekket den sovende kjempen: Et brev fra Malay-arkipelaget (datidens betegnelse på Sumatra, Borneo og øyene østover derfra). Brevet var fra den unge “frilansbiologen” Alfred Russel Wallace, og inneholdt blant annet en tjue siders artikkel med navn “On the Law which has Regulated the Introduction of New Species.”

Her fantes mange av de samme ideene som Darwin kjempet med - men Wallace klarte likevel ikke å fange hans interesse.

Et sjokk

Hvilket var trist for Darwin. I årene som fulgte brevvekslet de to, men Darwin var likevel ikke forberedt på sjokket som skulle komme. Våren 1858 var to tredjedeler av boka ferdig - uansett hvor nervøs Darwin måtte være - en konfrontasjon med omverdenen var snart uungåelige. Så, den 18. juni, kom enda et brev fra Wallace - vedlagt en artikkel (“On the Tendency of Varieties to Depart Indefinitely from the Original Type.”) som Wallace lurte på om mesteren kunne være så elskverdig å lese, og kanskje han til og med kunne være behjelpelig med å få artikkelen publisert?

Darwin ble sjokkert, verden raste sammen! Wallace hadde funnet ut akkurat det samme som ham! Han brukte uttrykk som “the struggle for existence,” og “the transmutation of species” - helt sentrale begreper i Darwins lære.

Og Wallace hadde til og med en idé om et naturlig utvalg - Darwins genistrek! (Ved nærmere ettersyn fant han imidlertid ut at de to ikke var fullstendig enige om alt: Wallace syntes å mene at det naturlige utvalg var styrt av en form for høyere makt. Darwins mekanismer klarte seg helt uten den slags.)

Var han altså slått på målstreken? Etter så mange år?

Det som følger er noe så sjeldent som et eksempel på to gentlemen i vitenskapelig kappestrid:

Darwin la seg først flat for Wallace, og var villig til å la ham publisere og få all ære. Wallace på sin side, bukket og skjøv Darwin foran seg. Etter noen dager, og hjelp fra gode venner og kloke hoder, endte det hele opp med en noe forhastet, felles publisering, den 30. juni 1858, i The Linnean Society i London.

Her ble det lest opp to utdrag fra Darwins manuskript fra 1839/44: “The Variation of Organic Beings under Domestication and in their Natural State,” og “On the Variation of Organic Beings in the State of Nature; on the Natural Means of Selection; on the Comparison of Domestic Races and true Species.”

Videre ble det lagt fram et brev Darwin skrev til den amerikanske taksonomen og botanikeren Asa Gray i september 1857, der han forteller om sine teorier.

På vegen av Wallace, som fremdeles var i det fjerne Østen, leste man opp essayet “On the Tendency of Varieties?”

Nå var det samfunnets tur til å bli sjokkert - trodde Darwin. Men reaksjonen utble, og han forsto at han måtte publisere i større detalj og i de rette akademiske former for å få anerkjennelse.

Artenes opprinnelse

Opp gjennom årene hadde Darwin skrevet mye. Det var blitt et bokmanus, et langt et, for å si det forsiktig. Dette manuset, “Natural Selection”, som han ofte kalte “den store boka” rakk han aldri å gi ut (det som ble skrevet er blitt utgitt senere, men ikke som en helhetlig bok). Høsten 1858 og nesten hele det påfølgende året, satt Darwin og svettet med å komprimere alt stoffet sitt ned til en vitenskapelig artikkel. Det var umulig. Han hadde alt for mange eksempler, alt for mange argumenter, alt for mye kunnskap.

Det ble til slutt en bok, om enn forkortet i forhold til “den store”: ” On the Origin of Species by means of Natural Selection.” ble publisert i november 1859, og slo ned som en bombe! Førsteopplaget ble raskt solgt ut, 3 000 nye eksemplarer ble trykket opp allerede i desember, samtidig som man startet arbeidet med en tysk oversettelse.

I dag, drøyt 140 år senere, er “Artenes opprinnelse” anerkjent som en av de viktigste bøkene, enkelte mener den viktigste boka, noensinne. Dette er boka som gjorde mennesket i stand til å se seg selv, på sin rette plass i naturen og i jordas historie.

Men fram til denne erkjennelsen var det ennå et stykke å gå.

Et langt argument

Darwin starter sin “Artenes opprinnelse..” i velkjente omgivelser: på den engelske landsbygda. Dueavlerne som Darwin hadde snakket mye med (han hadde prøvd seg med litt avl selv også) gjorde mye med duene sine. De kunne gi dem dobbelt så mange halefjær, og få dem til å likne små påfugler. Andre utviklet nakkefjær som liknet pelskrager, mens atter andre så ut som om de subbet rundt i kjempestore tøfler.

Darwin innrømmet at ingen riktig visste hvorfor dette gikk an, men at de nye egenskapene kunne arves fra foreldre til avkom - med en viss variasjon.

Darwin innrømmet videre, at selv om disse nye variantene så ut som nye arter (hadde vi sett dem i naturen, ville vi helt sikkert tatt dem for å være egne arter), så var de alle samme art.

Så hvordan kunne nye arter dannes?

Her trakk han inn det han hadde lært fra Malthus. Selv en så vidt langsomt formerende art som mennesket ville doble sitt antall i løpet av en 20 til 30 år - om ingen av avkommet døde. I løpet av noen få hundreår ville vi ha dekket hele jordas overflate!

Det samme gjelder selvsagt for alle andre arter også. Så hvorfor skjer det ikke? Fordi de aller fleste individene dør, svarte Darwin. Av kulde, av sult, av sykdommer, av å bli spist av andre. Det vi ser som en stille harmonisk natur, er egentlig en hard konkurranse for å overleve!

Og noen overlever. Av ren flaks - eller fordi de på ett eller annet vis er bedre tilpasset enn andre individer. De som overlever vil, naturlig nok, ha større sjanse til å få barn, og på den måten bringe sine egenskaper videre til neste generasjon.

Darwin innså altså at naturen avlet på sine dyr og planter, på samme måte som bonden. Men naturen var mye flinkere enn bonden: Mens bonden skaffer oss kuer med mer melk, eller hunder med lengre bein - avler naturen på dyret som helhet. Og mens bonden avler dyr for sitt eget beste - avler naturen for dyrets beste.

Og i tillegg: Naturen slutter aldri å jobbe. Utvalget av de beste foregår, i generasjon etter generasjon, i tusener av år. Hver minste egenskap settes på prøve - og, langsomt, langsomt, vil to varianter, for eksempel duer, bli til to arter.

Darwin hadde hele argumentasjonen klar (Ernst Mayrs bok om Darwin og hans lære fra 1992 heter nettopp “One long argument”). Han visste hva som ville komme av innsigelser - og svarte like godt på dem med en gang. Hvis dyr stammer fra hverandre, hvorfor er de da så ulike? Og hvor er alle fossilene som liksom skal bevise at livet har utviklet seg gradvis? Hvordan i all verden skal evolusjon ha klart å fremskaffe komplekse organer, som vinger og øyne?

Svarene sto i boka.

Det eneste han ikke svarte særlig mye på, men som senere skulle bli bokas kanskje viktigste resultat, var hva alt dette har å si for oss mennesker. Er vi også underlagt evolusjon? Hvor kommer vi egentlig fra? Dette var et spørsmål Darwin tok for seg i mye større detalj i 1871, i boka “Descent of Man”, “Menneskets avstamning”. “Artenes opprinnelse” holdt lenge foreløpig!

Adel? Eller en samfunnsfiende?

Ikke lenge etter at boka ble gitt ut, foreslo en av Darwins støttespillere, Lord Palmerston, at han skulle adles. Forslaget ble stoppet av en av hans argeste motstandere, biskop Wilberforce. En annen av Darwins motstandere, den tidligere gode kollega Richard Owen - Englands største biolog (ved siden av Darwin selv) var rasende: Boka var et overgrep mot samfunnet!

Nå fulgte noen år med åndelig kamp. Wilberforce, Owen og andre av samfunnets støtter raste mot Darwins kjetterske tanker. Men aldri mot Darwin selv - han satt tilbaketrukket på sitt gods, alltid for “syk” til å stille på møter og i debatter.

Et par som derimot var mer enn villige til å stille opp, var Joseph Hooker og Thomas Henry Huxley - sistnevnte skapte begrepet “darwinisme” allerede i 1860 (og begrepet “agnostisisme” noen år senere) og fikk oppnavn som Darwins bulldog og Djevelens disippel.

Uvennskapet, for det var det det etter hvert utviklet seg til å bli, mellom de to fløyene eksploderte allerede sommeren 1860, på møtet til The British Association for the Advancement of Science i Oxford: Første runde ble avslutningen på en opphetet debatt som lenge hadde rast mellom Owen og Huxley - hvor forskjellige er egentlig menneskeapenes og menneskenes hjerner. Huxley fornedret Owen i full offentlighet.

Andre runde er blitt stående i historien: Biskop Samuel Wilberforce hadde annonsert et frontalangrep på Darwin - Owen brukte natten før møtet til å drille biskopen i alle evolusjonsteoriens mangler og fadeser - Hooker og Huxley satt klar i salen. (Darwin, derimot, hadde for anledningen lagt seg inn på et behandlingshjem i Richmond, og fulgte begivenhetene per brev.)

Etter sitt lange, planlagte innlegg, avsluttet Wilberforce halvt spøkefullt med å henvende seg til Huxley, “Ville Huxley foretrekke å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?”

Man kan vel i ettertid si at Huxley burde ha latt denne uskyldige spøken passere, men han var definitivt ikke mannen til å slippe fisken av kroken. Myten vil ha det til at Huxley i dette øyeblikk henvendte seg til sin sidemann og sa: “The Lord has delivered him into my hands!” - hvorpå han reiste seg, inntok talerstolen og avlivet den stakkars biskopen.

Om det virkelig var slik det skjedde, vet vi ikke. Noe vi i hvertfall vet, er at Darwin og hans våpendragere vant fram i bemerkelsesverdig fart. Få år senere synes evolusjonsteorien å ha full kontroll, i hvertfall i den akademiske verden.

Darwin på sin side fortsatte sitt stille liv i Downe. Innenfor eiendommens hekker og gjerder foregår det imidlertid fortsatt store ting - eksperimenter utføres og bøker skrives. Opp gjennom årene kom bøker blant annet om menneskets avstamning, seksuell seleksjon, orkideer, meitemark, klatreplanter, insektetende planter, husdyrforedling, uttrykk for følelser hos dyr og mennesker, en biografi over bestefaren Erasmus Darwin - og en selvbiografi.

I 1881 synes gnisten å dø ut. Darwin har utført sitt livsverk, han finner ingen flere utfordringer. I september skriver han sitt testamente, og neste vår - den 19. april 1882, dør han, i sin egen seng og med familien rundt seg. (Alle historier om at mannen skulle ha omvendt seg til kristendommen på dødsleiet kan trygt avvises som oppspinn.)

Han begraves den 26. april, i Westminster Abbey - ikke langt fra graven til Isaac Newton.

Et lite utvalg bøker om Darwin:

Charles Darwin Vol 1: Voyaging av Janet Brown Vol 1 av denne biografien er på mer enn 600 sider.

Darwin av Adrian Desmond og James Moore. En av de grundigste og beste bøkene om Darwin. Paperbackutgaven på 832 sider kom i 1992, men er fremdeles lett tilgjengelig.

The Voyage of The Beagle av Charles Darwin, 496 sider