- Det norske samfunnet hadde enorme forventninger til et afrikansk demokrati i Eritrea. Det var rene hallelujastemningen for eritreernes sak, noe som førte til at man i mange år lukket øynene for at ledelsen for frigjøringsbevegelsen, og senere den eritreiske regjeringen, utviklet despotiske trekk, sier doktorand Christine Smith-Simonsen.

Hun har i sin doktorgradsavhandling i historie forsket på årsakene til Norges langvarige kjærlighetsforhold til eritreernes frigjøringskamp.

- Den positive tiltroen til Eritrea har forsvunnet helt. Overgangsregjeringen dannet i 1993 sitter enda, de lovede valgene har ikke blitt holdt, den nye grunnloven har ikke blitt implementert, og all opposisjon blir slått hardt ned på. I stedet for å følge opp den demokratiske linjen fremstår landets ledelse i stedet som et autokrati med president Issayas Afwerki som eneveldig leder, sier Christine Smith-Simonsen.

Men hvorfor hadde vi så store forventninger til Eritrea i utgangspunktet?

Norge botet på dårlig samvittighet

Christine Smith-Simonsen fikk som så mange andre nordmenn kjennskap til Eritrea gjennom Operasjon Dagsverk i 1987. Dette vakte en interesse for afrikansk historie, som etter hvert førte til at hun skrev en hovedoppgave om italienernes utdanningspolitikk i det koloniale Eritrea.

- Noe av den norske entusiasmen for Eritrea bunnet i dårlig samvittighet. I 1950 deltok Norge i en FN-kommisjon som skulle utrede den tidligere italienske koloniens framtid. Den gangen stemte Norge for at Eritrea skulle gjenforenes med Etiopia. I 1952 ble Eritrea føderert med Etiopia, en ordning som la grunnlaget for den 30-årige borgerkrigen.

På den tiden mente faktisk flere eritreere at dette var den rette veien å gå. Det er i følge Smith-Simonsen slik at enkelte av de folkegruppene som lever i Eritrea deler kultur og språk med folkegrupper i Etiopia. En eritreisk nasjonalbevissthet kom som en følge av koloniseringen.

- I begynnelsen gjorde den italienske kolonimakten ikke så mye ut av seg i Eritrea. Men den fascistiske perioden medførte en merkbar tilflytning av italienere til kolonien. Italienerne innførte segregering på 30-tallet, noe som bidro til oppkomsten av en nasjonal bevissthet og søken etter en felles eritreisk identitet.

Det var noe eget med Eritrea

På midten av 80-tallet ble eritreernes sak en del av kaldkrigspolitikken. Etiopia gikk gjennom en revolusjon i 1974 hvor det nye regimet antok en marxistisk-leninistisk ideologi og knyttet seg til Sovjetunionen.

I tillegg førte radikaliseringen i Norge til at mange stilte seg bak frigjøringsbevegelser i Afrika, og bidro til å fremme deres sak overfor norske myndigheter.

- Eritreas frigjøringshær gjenspeilet dessuten verdier som vi anser som beundringsverdige. Særlig deres selvbergingsideologi imponerte oss, sier Smith-Simonsen.

- Det var noe eget med Eritrea. Frigjøringsbevegelsen tillot kvinnelige offiserer og la opp til likestilling i samfunnet. De var opptatt av å bygge opp et helsevesen på egen hånd. De hadde fult utdannede leger som gjorde mye ved hjelp av meget få ressurser. I tillegg var de opptatt av å danne partnerskap i stedet for et giver-mottaker forhold med sine støttespillere.

Talte Vestens språk

- Samtidig var eritreerne flinke til å bruke retorikk som vekket sympatier i Vesten. De behersket den vestlige formen for diskurs, og deres krav om rett til selvbestemmelse framstod som legitime i henhold til folkeretten, forteller Smith-Simonsen.

Eritreerne visste at de måtte rette sine krav til de rette organer. Derfor siktet de seg inn til en FN-resolusjon om selvbestemmelse, og argumenterte konsekvent mot dette mål helt siden 60- tallet.

- Men hvordan har det seg at eritreerne var flinkere til å tale vestens språk enn andre frigjøringsbevegelser i Afrika?

- Det er sikkert flere forklaringer på dette. En av de er den svenske misjonens betydning. Svenskene drev med omfattende misjonering i Eritrea. I tillegg er det slik at mange av frigjøringsheltene i Eritrea hadde sin utdanning fra vestlige institusjoner i Europa og USA. Dette gjorde det lettere for dem å komme i kontakt med norske myndigheter.

UDs forlengede arm

Det var via bistanden at den norske regjeringen kunne støtte frigjøringskrigen til Eritrea. Dette ble gjort ved å kanalisere midler til de norske humanitære og kristne hjelpeorganisasjoner som opererte i området.

- Det var umulig å støtte eritreernes sak uten å bryte etiopisk suverenitet. Derfor støttet norske myndigheter aldri frigjøringsbevegelsen offisielt, men ved hjelp av humanitære virkemidler gjorde de det mulig for eritreerne å fortsette krigen.

Kirkens nødhjelp virket ifølge Smith-Simonsen nærmest som Utenriksdepartementets forlengede arm i området. Generalsekretær i Kirkens nødhjelp Jan A. Eriksen påtok seg et meglingsansvar mellom Eritrea og Etiopia.

Et skudd for baugen

- Kirkens nødhjelp hadde troverdighet og fikk tillitt på begge sider. Dessuten kanaliserte de mye penger og hadde et stort politisk nettverk i området. Dessverre ble meklingsforsøket ikke en vellykket innsats. I siste innstans fordi eritreerne så at seieren var innen rekkevidde, sier Smith Simonsen.

Eritrea fikk sin uavhengighet i 1993. I 1996 ble Eritrea ett av Norges hovedsamarbeidsland innefor bistand. Kun to år etter mistet landet denne statusen på grunn av en ny grensekonflikt med Etiopia. Eritrea mottar fortsatt mye bistand, men det tidligere nære samarbeidet har fått seg et skudd for baugen.

Konfliktene blusser opp med jevne mellomrom i regionen, og Eritrea har fortsatt en overgangsregjering 14 år etter uavhengigheten. Flere kilder, som Human Rights Watch, Amnesty International og Reporters Without Borders påstår at det pågår utbredte overgrep mot religiøse minoriteter og presse i landet.

Selv om den eritreiske erfaringen var en skuffelse for Norge, viste den norske innsatsen i Eritrea-Etiopia konflikten seg nyttig i andre sammenhenger.

Den norske modellen

For det er ifølge Smith-Simonsen her grunnlaget ble lagt for det som senere fikk navnet “Den norske modellen” i forhandlinger mellom palestinere og israelere.

- Også i Osloprosessen var det norske solidaritetsarbeidet i de palestinske områdene som førte til at Norge kunne megle i fredsprosessen. Norge som stat ble betraktet som Israel-venn, mens det i den norske befolkningen var et visst engasjement for det palestinske folket.

- De mange årene med humanitært engasjement og nettverksbygging fra solidaritetsforeninger og frivillige organisasjoner var et viktig grunnlag for Osloprosessen, noe som gjerne blir underkommunisert når historien om det norske fredsinitiativet fortelles, sier Christine Smith-Simonsen.