Vikingene spiste epler. Dronningen i Osebergskipet fikk med seg en bøtte epler i graven. Men det er ikke de små og sure villeplene fra vikingtid vi spiser i dag.

På 1700-tallet startet bøndene å dyrke epler. De hentet ulike eplesorter fra utlandet, prøvde seg fram med hvilke som fungerte best og krysset fram nye sorter.

Det førte til et mangfold av eplesorter her til lands. 417 totalt. Men disse sortene er nå i ferd med å gå i glemmeboka. Ingen bønder dyrker dem i dag, og du får ikke kjøpt dem i butikken.

– Om vi ikke bruker de norske sortene, kan de forsvinne, sier Linn Borgen Nilsen.

Eple-arkiver over hele landet

Nilsen jobber med planter på Genressurssenteret ved Nibio på Ås. De holder oversikt over de genetiske ressursene i norske husdyr, nytteplanter og skogstrær.

De gamle eplesortene finnes fortsatt i egne samlinger, for eksempel i hager tilknyttet prestegårder og museer.

– Vi har 27 små og store klonarkiver i Norge, som bevarer nasjonale sorter av frukt, bær, grønnsaker, poteter, krydderurter og prydplanter, forteller Nilsen.

Formålet er å ta vare på de gamle sortene, slik at de ikke blir borte for godt.

De norske sortene har fått sterk konkurranse fra utlandet.

Billigere sorter, moderne krav

I 2015 åpnet regjeringen for import av epletrær.

– Før det måtte eplebøndene kjøpe trær som var produsert i Norge, så mangfoldet av norske sorter var naturligvis større, sier Linn Borgen Nilsen.

Importerte trær fra Belgia og Nederland er billigere enn de norske. Det har ført til at norske eplesorter knapt er i salg i butikkene.

Når du kjøper epler fra Hardanger, er de mest sannsynlig nederlandske eller belgiske.

Knut Amund Surlien er fruktdyrker fra Svelvik. Han har også ansvaret for epler, pærer og plommer i Gartnerhallen, som er et samvirke av mer enn tusen grøntprodusenter.

Han forteller at dyrkerne vil ha epler som gir stabile avlinger, lagrer godt og med moderne smaksprofil.

– Jeg tviler på at vi finner eplesorter som er hundre år gamle, som møter disse kravene, sier Surlien til forskning.no.

Eplene må være røde

Surlien bekrefter at 95 prosent av alle eplesorter som dyrkes her i landet, er avlet fram andre steder enn i Norge. Og slik har det vært i mange år.

Å avle fram eplesorter tar lang tid, er dyrt og har mye usikkerhet, ifølge Surlien. Nye sorter skal være enkle å dyrke, være motstandsdyktige mot sykdommer, tåle frakt og lagring, og ikke minst: folk må like smaken.

– I Norge har vi ikke et apparat for det, derfor importerer vi særlig fra Belgia og Nederland, som er størst på dette i Europa, sier Surlien.

Nå er det røde epler som gjelder. De skal være sprø, syrlige, men også søte.

– Det er liten interesse for gule epler, både blant de som dyrker og de som kjøper. Gule epler blir fort flekkete, så jo rødere jo bedre. Rødfargen kamuflerer de små brune flekkene som kommer fra støt. Vi kjøper jo med øynene, sier Surlien.

Amerikanske, canadiske og svenske sorter

Discovery, som opprinnelig er en engelsk sort, blir dyrket mest i Norge nå. Deretter følger canadiske Summered og svenske Aroma. Disse gror altså på importerte trær fra Belgia og Nederland.

Rød Gravensten er en opprinnelig dansk sort, men har blitt dyrket i Norge i 200 år og er fortsatt vanlig, ifølge Surlien.

Åkerø er den eneste norske eplesorten som blir dyrket kommersielt.

– Men Åkerø er nærmest en kuriositet. Det blir ikke dyrket mye av det. Åkerø har svake avlinger, kort sesong og lagres ikke veldig godt, forklarer Surlien.

Mye tradisjonell norsk mat er tilbake igjen. Vi plukker ramsløk, griller kål, plukker sopp og serverer husmannskost. Neper og andre glemte grønnsaker er på nytt i bruk.

Noen slik trend ser ikke Knut Amund Surlien på eplefronten.

– Ingen tjente penger på gamle sorter

Han forteller at det på 1990-tallet ble forsøkt å introdusere norske eplesorter i markedet.

– De slo ikke an. Det var ingen som tjente penger på dem.

Men eplene på de europeiske trærne vokser jo i Norge. Derfor markedsføres de som norske epler, ifølge Surlien.

– Vi bruker for mye ressurser på de gamle eplesortene. Det er lav sannsynlighet for at de kan bli brukt i kommersiell epledyrking, sier Surlien.

Og spiller det egentlig noen rolle om de gamle eplesortene forsvinner? Trenger vi så mange sorter?

Om landbruket vårt har mangfold av sorter, senker det risikoen, mener Linn Borgen Nilsen på Genressurssenteret.

Mangfold bra for framtiden

Bøndene driver i dag i hovedsak monolandbruk, det vil si et stort område med samme plante.

– Det sparer kostnadene for bøndene, men det er ikke så bra økologisk. Et mangfoldig landbruk tiltrekker seg flere humler, insekter og mikroorganismer. Prisen er ofte at det er mer kostbart å drifte for produsentene, sier Nilsen.

Hun peker også på det nasjonale ansvaret Norge har for å ta vare på gamle sorter, både gjennom internasjonale traktater og FNs konvensjon om biologisk mangfold.

– Vi er internasjonalt forpliktet til å bevare genetisk mangfold som er viktig for landbruket og matproduksjon. Det er synd at det ikke legges mer til rette for at norske fruktprodusenter skal ha mulighet til å dyrke norske eplesorter, mener Linn Borgen Nilsen.

Hun er opptatt av beredskap og matsikkerhet.

Rips gror godt i norsk vær

Ta rips og jordbær for eksempel.

Rips vokser godt i Norge og er en del av mattradisjonene våre.

– Sett fra et beredskapsperspektiv så kan vi kanskje ikke dyrke jordbær i Norge om 50 år, men rips vil gro. Derfor må vi legge bort de umiddelbare forbrukerpreferansene, mener Nilsen.

Frukt og bær som har vokst her i landet i hundrevis av år, takler været vårt godt. De kan også være mer motstandsdyktige mot sykdommer og klimaendringer.

– Det er ikke sikkert at det er nødvendig å ta vare på alle de 417 eplesortene som bevares i dag. Når det er sagt, vet vi ikke helt hva slags egenskaper vi trenger for å ruste landbruket mot fremtidige utfordringer, sier Nilsen.

I dag står norske epledyrkere for 15-18 prosent av salget i butikkene, ifølge Gartnerhallen. Resten av eplene vi kjøper, er importerte.

I tillegg kjøper vi mengder av frukt som ikke vokser her i landet, som mango, kiwi, fiken og aprikos.

Føre var

– Spørsmålet er om vi skal bruke masse ressurser på å innføre og dyrke eksotiske sorter i Norge, eller vil det være fornuftig å satse på det vi vet vokser godt i vårt klima og som har et stort nasjonalt mangfold, sier Nilsen.

På Genressurssenteret er det bruken som er viktigst.

– Vi bevarer ikke de tradisjonelle sortene bare for kunne rapportere at de finnes. Verdien av dette arbeidet ligger i bruken. At foredlere får tilgang til materialet, at forskere fatter interesse, og at produsenter ser potensialet i direkte bruk.

– Dessuten er det et føre var-prinsipp. Vi tar vare på sortene våre nå, for vi vet ikke hva vi trenger om 50 år, sier Nilsen.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse:

Rapport: Nøkkeltall 2021 fra Norsk genressurssenter Status for bevaringsverdige husdyr, skogtrær og nytteplanter, NIBIO 2022

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

De norske villeplene kan forsvinne, frykter forskere