Under den voldsomme tittelen “Skivebom fra Havforskningsinstituttet” gikk fiskerirådgiver Alf Ring Pettersen i en kronikk på forskning.no 13. desember til et krast angrep på en artikkel vi publiserte på Havforskningsinstituttets hjemmesider (www.imr.no), der vi kommenterte Science-artikkelen “Impacts of biodiversity loss on Ocean Ecosystem Services” 1).

Artikkelen i Science fikk mye oppmerksomhet i media sist høst, spesielt fordi den presenterte en fremskrivning som tilsa totalt kollaps i verdens fiskerier om cirka 40 år (i 2048 ifølge artikkelen).

Vi mener denne fremskrivningen er fundert på en overforenklet og til dels meningsløs fremstilling.

Hva er kollaps?

Basert på data fra FAOs fiskeristatistikk presenterer Science-artikkelen en tidsbasert oversikt som viser kollaps i 29 prosent av artene som det fiskes på. Ut fra dette fremskrives det så at 100 prosent av artene det fiskes på, vil være kollapset i 2048.

Dette mener vi er et overforenklet dommedagsprofeti. Kollaps i artikkelen er definert som mindre enn 10 prosent av maksimal fangst av arten. Vi hevder det er feil å si at arter kollapser. Det er heller fiskerier på spesifikke bestander som kollapser.

Det finnes mange eksempler på fiskearter som fortsatt lever i havet i beste velgående selv om fisket på disse artene har kollapset. Fra våre egne farvann kjenner vi kollapser i sildefiskeriene, loddefisket, og i fisket etter tobis og øyepål i Nordsjøen. Overfiske sammen med ugunstige miljøforhold blir fremhold som forklaring på kollapsen i fisket etter norsk vårgytende sild på slutten av 1960-tallet.

Kollapsene i loddefisket i Barentshavet skyldes svikt i rekrutteringen av nye årsklasser, fordi sild har beitet ned loddelarvene som vandrer ut fra finnmarkskysten om våren. Fisket på loddebestanden i Barentshavet har vært stengt i tre perioder de siste 20 årene fordi bestanden har kollapset av denne naturlige årsaken.

Science-artikkelen går videre med en tidsbasert oversikt over “tiltakende kollapser” som viser at siden 1950-tallet har 65 prosent av artene som det er fisket på, kollapset. “Tiltakende kollapser” er definert slik at også arter/bestander som er bygd opp igjen, blir reknet med.

Bestanden av for eksempel norsk vårgytende sild, som kollapset på 1970-tallet, er bygd opp igjen gjennom en vellykket forvaltning slik at bestanden de nærmeste årene vil kunne gi et bærekraftig fiske på cairka 1,3 millioner tonn årlig! Begrepet “tiltakende kollapser” gir dermed feil inntrykk av utviklingen i verdens fiskerier.

Riktignok har verdens fiskefangst avtatt noe de siste årene, og mange bestander er overfisket slik at fisket på disse til dels har kollapset. Men mange bestander er bygd opp igjen og gir grunnlag for store fangster. Dette kommer som resultat av stadig mer omfattende føre-var-baserte forvaltningstiltak, som fastsettelse av totalkvantum for fiske, tekniske reguleringer, samt innsats-, område- og tidsbegrensninger for utøvelse av fiske.

Det meningsløse er derfor at forfatterne av Science-artikkelen definerer gjenoppbygde bestander som fortsatt kollapset.

Tøyer vitenskapelige metoder

Pettersen mener at vi forsøker å “vingeklippe” og “bite hodet av” forfatterne bak Science-artikkelen, og han karakteriserer vår kommentar som “skivebom” som har “null i stil og innhold” og minner om “propagandaretorikk” for “å sette en motstander i dårlig lys”.

Men hvilken skive er det vi bommer på? Pettersen leser Science-artikkelen som vitenskapelig basert sannhet, fordi den etter fagfellevurdering er publisert i et av verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter.

Vi står fast på at forfatterne bak Science-artikkelen tøyer vitenskapelige metoder for langt slik at budskapet i artikkelen til dels blir tendensiøst.

Og vi er ikke de eneste som går offentlig ut og kommenterer artikler der førsteforfatter Boris Worm strekker vitenskapens metoder for langt, for å få frem sitt hovedbudskap om at moderne fiskerier ødelegger de marine økosystemene.

Professor Ray Hilborn fra School of Fisheries, University of Washington, Seattle, USA, som i fjor fikk Volvos miljøpris for sine fiskeribiologiske bidrag, påviser i artikkelen “Faith based fisheries” 2) at B.Worm i flere arbeider er selektiv i bruk av data og konstruerer misvisende fremstillinger for å få frem sitt budskap om svært negativ påvirkning av fiskerier.

Etterprøvbare metoder

Så selv om artikkelen vi kommenterer er fra et prestisjetungt tidsskrift, er likevel inntrykket at vitenskapene i dette tilfelle er brukt for tilpasse budskapet om at fiskeriene ødelegger de marine økosystemene.

Og det er vel dette som også er Pettersens “skive”, og som han ble så forarget over at vi ikke forholdt oss til. Som ansvarlige for Havforskningsinstituttets rådgivning for bærekraftige fiskerier på de om lag 40 største fiskebestandene i våre farvann, er det nemlig en hovedsak for oss at rådene våre er basert på kritisk, fagfellevurdert forskning gjennom bruk av best tilgjengelige data og etterprøvbare vitenskapelige metoder.

Tendensiøse framstillinger, selv fra prestisjetunge tidsskrifter, faller dessverre igjennom i vår tilnærming.

Siden kollapsen av norsk vårgytende sild på slutten av 1960-tallet, har det vært en hovedoppgave for Havforskningsinstituttet å utarbeide forskningsbaserte råd om forvaltningen av de store fiskebestandene i våre farvann.

Det var Det internasjonale råd for havforskning (ICES) og et helt fagmiljø ved instituttet med daværende leder for sildeavdelingen, Professor Olav Dragesund som var engasjert i å få et forbud mot fisket etter norsk vårgytende sild da bestanden kollapset fullstendig i 1970.

Johannes Hamre førte rådgivningsarbeidet videre, mottok mye kritikk fra fiskerhold som ville gjenoppta fisket etter hvert som bestanden vokste utover i 1970- og 1980-årene, og ble hedret med Kongens fortjensmedalje i gull for sin innsats for gjenoppbyggingen av bestanden.

Men selv om vi har gitt råd om null fangst av nordsjømakrell i mer en 30 år, har Pettersen rett i at bestanden ikke har tatt seg skikkelig opp igjen. Og en slik kjensgjerning har vi hele tiden med oss når vi forklarer myndigheter og fiskere hvorfor fisket på hver enkelt bestand må utøves i et økosystemperspektiv og med et uttak som hele tiden sikrer en bærekraftig utvikling av de store fiskebestandene våre.

1) av Worm et al i Science 2006 (Vol 314, side 787-790)
2) av Hilborn, R. i Fisheries 2006 (Vol 31, no. 11, side 554 - 555)