Sliter med svømminga

Det er ikke bare menneskedamer som vagger tungt under vekta av en nesten ferdig baby. Gravide delfiner strever også de siste ukene før fødselen.

Gravid delfin. (Foto: Dolphin Quest)
Gravid delfin. (Foto: Dolphin Quest)

Selv for sjøens smekreste pattedyr er det altså så som så med strømlinjeformen i ukene før termin, mener Shawn Noren fra University of California, Santa Cruz.

Hun skulle egentlig studere hvordan nyfødte delfinunger lærer å svømme, men ble like fascinert av spørsmålet: Hvordan har mødrene det i slutten av graviditeten? Etter to uker med filming, og grundige analyser av opptakene, er konklusjonen klar:

Delfinene sliter både med hemmede finner, motstand i vannet og for stor oppdrift. Alt dette gjør at dyra legger seg til en ny svømmestil, litt på samme måte som det karakteristiske vraltende ganglaget til gravide kvinner.

Tykk og treg

- De drektige hunnene hadde digre utposninger der fosteret lå mot bakenden av kroppen, sier Noren i ei pressemelding fra The Journal of Experimental Biology hvor forskningen ble publisert.

Hun registrerte at de vordende mødrene ikke kunne svømme fortere enn 3,54 meter per sekund – mye saktere enn den vanlige toppfarten. Det var ikke så rart.

Da Noren målte omkretsen og beregnet overflatestørrelsen til frontpartiet på delfinene, oppdaget hun at den hadde økt med hele 51 prosent. Motstanden igjennom vannet var doblet.

I tillegg hemmet fosteret halebevegelsene. Det betydde at delfinene måtte flappe fortere for å komme seg igjennom vannet.

Og som om ikke det var nok: det ekstra fettet som delfinmødrene legger opp før dieperioden økte oppdriften, så det ble vanskeligere å dykke etter mat de siste ukene.

Forskjellen er likevel ikke så lett å se. For å være sikker på hvor mye svømminga endret seg, måtte Noren studere mange videopptak av mødrene både under graviditeten og etterpå. Her er delfinen Polihau to uker før fødselen.

Og her er samme delfin ett år etter.

Risiko

Alt i alt ser det altså ut som om graviditeten kan være en ekstra risikofaktor for delfindamene, konkluderer forskerne.

Dupper man rundt som den tykkeste, tregeste pølsa i havet, er man åpenbart mer sårbar for angrep.

De drektige dyra er antageligvis svært avhengig av flokken rundt seg, tror Noren.

Men når det går smått med svømminga er det kanskje også lettere å miste flokken i en stressende situasjon, for eksempel i møte med fiskebåter og digre tunfiskgarn.

Noren studerte tumlere, den vanligste og mest kjente delfintypen. 

Referanse:

S. R. Noren, J. V. Redfern & E. F. Edwards, Pregnancy is a drag: hydrodynamics, kinematics and performance in pre- and post-parturition bottlenose dolphins (Tursiops truncatus), Journal of Experimental Biology, 2011, 214, 4149-4157.

Powered by Labrador CMS