Slutten på et langt blomsterliv
UNDER MIKROSKOPET: Vi kjenner den best som daff og dinglende, men i sin ungdom blomstret den rødt med nesa i sky.
– Konglene er blomstene til nåletrærne. De beskytter frøene som ligger under skjellene, sier forsker Kjersti Holt Hanssen ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).
Dette eksemplaret av grankongle er fortsatt lukket. Når den tørker eller hvis du tar den med inn, begynner skjellene å sprike.
Men de kan åpne seg mens de henger høyt i treet også. Når kongla er moden og frøene klare, slippes de ut i vinden.
– Gran- og furufrø har vinger som skal hjelpe dem med å virvle litt av gårde. Jo høyere de henger, jo lenger kan de spre seg. Det er en strategi fra treet for å få spredd frøene så langt som mulig, forteller Hanssen.
Lang konglesyklus
Det å lage kongler er veldig energikrevende. Det er ikke noe grana gjør hvert år.
– De årene de produserer nye kongler, bruker de så mye energi på å danne frø og kongler at de vokser mindre, sier Hanssen.
Temperatur og klima avgjør om grana setter i gang konglemaskineriet. En sommer med høye temperaturer kan være bra for frøproduksjonen neste år.
– Hvis sommeren er varm og fin og grana bestemmer seg for at de skal produsere frø, så vil det om høsten dannes anlegg for kongler, forklarer Hanssen.
Tidlig neste vår spretter røde kongler opp. De peker nemlig oppover i begynnelsen. Det er først når de blir befruktet av pollen fra hannblomstene på grana at de vender nesa nedover og blir brune.
Dette skjer i løpet av sommeren, altså et helt år etter at treet begynte å tenke på nye familiemedlemmer. Men ennå er de ikke ferdige.
– Først må frøene modnes, og så slippes de etter hvert. Det kan være på ettervinteren, nesten to år etterpå, sier Hanssen.
– Furua er enda treigere. Den bruker tre år på hele prosessen.
Flyr ikke langt
Når frøene er sluppet, må grana samle opp energi til neste runde. Det kan ta tid.
– Jo høyere opp mot fjellet du kommer, jo sjeldnere blir det frøår på gran. Noen steder opp mot fjellet får grana aldri modne frø, sier Hanssen.
Frøene har heller ikke all verdens rekkevidde.
– En trelengde eller to er nok det vanlige, men enkeltfrø kan fly langt, sier Hanssen.
– Flere kilometer på skare hvis de faller på ettervinteren.
