Verdens mest truede hvalbestand ved Svalbard?

Grønnlandshvalen er verdens mest truede storhval. Man trodde lenge den var utryddet i norske farvann, men nå viser det seg at det finnes en liten bestand ved Svalbard - kanskje verdens mest truede. Norske myndigheter er imidlertid ikke villige til å forske på den.

Publisert

-Dette er en av verdens mest sjeldne og spesielle hvalbestander. Vi vet oppsiktsvekkende lite om den, sier generalsekretær Rasmus Hansson i Verdens Naturfond (WWF).

Lenge trodde man at grønlandshvalen var utryddet rundt Svalbard, men de siste 20 årene har forskere og hvalfangere igjen observert den sjeldne hvalarten i området.

Høyst sannsynligvis er det snakk om verdens mest utrydningstruede storhvalbestand, men Fiskeridepartementet vil ikke støtte forskning som kan bekrefte eller avkrefte dette.

Hvalene som ikke sank

Grønlandshvalen er en av de såkalte retthvalene, det vil si en av de rette hvalene å fange på, fordi den ikke sank når den ble harpunert. Nederlendere og portugisere drev fangst på svalbardbestanden fra 1600-tallet. Forskerne regner med at de fanget over 25 000 dyr og at fangsten først stoppet når det ikke var flere dyr igjen.

Så sent som på begynnelsen av 1980-tallet mente norske forskere at bestanden ved Svalbard var utryddet.

Idag regner forskerne imidlertid med at det kan oppholder seg opp mot 100 dyr i området. Helt ny forskning viser at grønlandshvalen kan bli langt over 200 år gammel. De eldste i bestanden kan med andre ord ha svømt rundt der oppe allerede før landsfedrene samlet seg på Eidsvoll, og er kanskje barn av slaktofrene fra 1600-tallet.

Stadig flere observasjoner

De senere åra er det blitt observert og tatt bilder av en del grønlandshval på nordvesthjørnet av Spitsbergen. De er også blitt observert av hvalfangere, og en fangstbåt kjørte til og med på en av hvalene.

I ett tilfelle ble det observert over 20 individer. Det er også sett dyr på østsiden av Svalbard, og det antydes at det kan være mellom 50 og 100 grønlandshval rundt Frans Josef land.

Alle disse indikasjonene kan tyde på at det er en viss fremgang i denne bestanden av verdens eldstlevende dyreart. Ettersom den antageligvis ikke har kontakt med de andre bestandene av grønlandshval rundt Arktis, kan den likevel være verdens mest utrydningstruede bestand av storhval.

En offentlig hemmelighet

I dag er det kun noen få hvalfangere, miljøvernere og forskere som vet at denne bestanden eksisterer. Forskerne på Havforskningsinstituttet i Bergen har i flere år søkt midler fra fiskerimyndighetene for å få frem data om hvordan det står til med bestanden. De ønsker å telle dyrene og ta prøver av dem for å se om de skiller seg genetisk fra andre bestander. Norske myndigheter har imidlertid ikke vært villige til å gi de midlene som trengs.

- Fra både et biologisk og et miljø- og publikumssynspunkt er dette et veldig spennende dyr, sier Rasmus Hansson i WWF.

- Det er Norge nest største dyr, etter blåhvalen, og et åpenbart eksempel på at vi må ta ansvaret for mer enn torsk og sild. Norge må bruke forskningsmidler på å finne ut av hvordan det står til med bestanden, sier han.

- Vi vet ikke om den er i vekst eller i ferd med å dø ut, og heller ikke hva som i så fall må til for å sikre overlevelse. Vi vet heller ingen ting om hvordan bestanden påvirkes av miljøgifter eller fiskeri.


 

USA jakter grønlandshval

Mens Norge har brukt over 100 millioner kroner på tellinger og forskning på den tallrike vågehvalbestanden, med mer enn 116 000 dyr i norsk område, har vi neglisjert grønlandshvalen.

Debattene i den Internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) har da også stort sett dreiet seg mest om vågehvalen og norsk og japansk fangst.

USA har hittil av politiske grunner ikke ønsket for mye fokus på de truede grønlandshvalbestandene, fordi deres urbefolkning har fått fange 40-50 individer årlig.

Det virker som om Norge nå ønsker å forandre på dette ved å fokusere på den nye forskningen som viser hvor gamle grønlandshvalene i de amerikanske bestandene blir.

Aldersbestemmelsene får dermed storpolitiske implikasjoner ved at den nordamerikanske bestanden kan være mye mer sårbar enn tidligere antatt. Nylig har norske hvalfangst- og fiskerimiljøer bedt norske myndigheter om å si fortsatt nei til en amerikansk kvote på 51 dyr. Senest i mai 2002 fikk USA avslag på fornyet kvote.

Vil ikke ha kunnskap om svalbardbestanden?

Samtidig kan det virke som om norske myndigheter ikke er villige til å bruke midler for å få frem data om svalbardbestanden.

Verdensopinionen er mer opptatt av norsk fangst på en tallrik og bærekraftig bestand vågehval enn av amerikansk fangst på en liten og truet bestand grønlandshval, kanskje fordi denne fangsten er ukjent for de fleste hvalfangstmotstandere.

USA har vært flinke til å holde den unna offentlig debatt. De har derfor også trenert den nye aldersbestemmelsen og diskusjonen om reduksjon i urbefolkningskvotene i IWC.

- Hele hvaldebatten er kjørt inn i et blindspor om hvalfangst, sier Rasmus Hansson.

Internasjonal tillit

- Den viktigste måten Norge kan skaffe seg internasjonal tillit og redusere motstanden mot norsk hvalfangst på, er ved å vise at vi tar ansvar for andre arter enn vågehvalen.

- Regjeringen har lagt frem Stortingsmelding 12 om et rent og rikt hav der den understreker at økosystemforvaltning og helhetlig forvaltning skal ligge til grunn for hvordan vi behandler havmiljøene i fremtida. Dette er en god melding. Men en konsekvens av denne politikken er at vi må slutte å se oss blind på en håndfull arter. Vi må ta ansvar ansvaret for verdens mest spennende hvalbestand. Nå er det på tide at myndighetene er seg sitt ansvar bevist og bevilger midlene som Havforskningsinstituttet trenger, avslutter Hansson.

Bestanden av grønlandshval er i dag mest “tallrik” i den kanadiske delen av Arktis, med en populasjon på anslagsvis 8 000 dyr. Dette utgjør størsteparten av den totale populasjon som er antatt å være mellom 9 000 - 12 000 dyr.

Forskningen som viser at grønlandshvalen kan bli mye eldre enn før antatt, sår alvorlig tvil om disse anslagene. USA vil antagelig legge frem nye bestandstall på det ordinære møtet i hvalfangstkommisjonen (IWC) i Berlin i juni 2003.