Skolehagene, som ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, var en del av hele 90 prosent av grunnskolene i Oslo i 1984. Etter en nedgangstid mellom 1990- og 2000-tallet, er de nå i ferd med å gjenoppstå. Enten det dyrkes i skolehagen eller andre offentlige steder, er dette arenaer med potensiale for læring om hva som kreves for å dyrke mat, stimulering til god ressursbruk og miljøvennlige forbruksvalg. Man kan få inspirasjon til å spise mer variert og kanskje også kaste mindre mat?
I tillegg påvirker også fargerike, frodige byrom flere sanser og vår livskvalitet. Urbant landbruk kan også bidra til bedre folkehelse ved å motivere til økt fysisk, sosial og kontemplativ aktivitet.
Likevel er positive ringvirkninger av å dyrke mat i byen kanskje først og fremst at det bygges sosiale nettverk hvor man kan føle fellesskap. Når individer og lokalsamfunn har mulighet til direkte påvirkning av sine omgivelser, samtidig som det gir tilgang til grønne, inkluderende offentlige rom, kan dette føre til bedre sosiale urbane miljøer, hvor det offentlige rom er noe man føler tilhørighet til. Potensiale for produksjon og entreprenørskap kan også styrke byøkonomien ved å legge til rette for innovasjon og inkluderende, miljøvennlige arbeidsplasser.
Urbant landbruk har også satt fokus på mangelen på bærekraft i dagens matproduksjon der store ressursstrømmer kommer inn til byene langveisfra og der byenes organiske avfall er et problem heller enn en ressurs som bør resirkuleres og tilbakeføres til jorda. Utvidelse av grønne områder i byen, inkludert matproduksjon på tak og i gårdsrom bidrar også som buffer mot flom ved styrtregn når begrensningene i avløpssystemene blir overskredet.
Forutsetningene for å etablere gode, varige initiativ er helhetlig tenkning, deltagende initiativ og politisk støtte. Dette har man sett gjennom studentprosjekter i flere norske byer de siste årene.
Permakultur på Bygdø Kongsgård
Permakultur er en planleggingsmetode for bærekraftig utvikling som egner seg godt innenfor urbant landbruk. Målet med permakultur er å skape helhetlige og stabile systemer basert på bærekraftige, økologiske prinsipper, og det å produsere næringsrik mat, menneskelig varme og meningsfylt arbeide for folk. Permakulturprinsippene bygger på en etikk som handler om omsorg for jorda, plantene, dyrene og menneskene.
Erfaringer fra forskjellige prosjekter viser et stort mangfold av gevinster når mennesker i byer får koble seg på dyrking av matvekster gjennom praktisk deltagelse. Gjenbruk og resirkulering av alle ressurser står sentralt. Avlingen fra det urbane hagebruket er sunn mat, men også fysisk aktivitet, god mental helse, sosialt samvær, større biologisk mangfold og urbane områder med skjønnhet og ro.
Gartneriet på Bygdø Kongsgård er ett eksempel som er i ferd med å vokse frem som en ressurs for det urbane landbruket i Oslo, og hvor man bruker prinsippene for permakultur. Gartneriet skal bidra til god og grønn helse for mennesker i Oslo og formidle kunnskap og erfaringer til folk flest.
Losæter ved Operatunnelen
Losæter er et annet viktig eksempel på urbant landbruk i Oslo. I løpet av noen år har flere hundre mennesker engasjert seg for å skape et grønt byrom av grushaugen oppå Operatunellen. Mange tonn organisk avfall har blitt til kompost og levende matjord der. Frø har blitt til frukt. Fruktene er høstet og mange tusen mennesker har deltatt på åpne Losæter-middager og flere hundre kurs og arrangementer.
Losæter er en fortelling om hvordan man kan benytte et offentlig rom til å skape engasjement, og om hvordan en park kan være en prosess man deltar i, og ikke bare et sted man besøker. Men midt i grushaugen og det til tider anarkistiske miljøet, har det vært viktig med støtten fra organisasjoner som ikke normalt sees som anarkiets fremste fanebærere; Bjørvika utvikling, Norges Bondelag, NorgesGruppen og Statens vegvesen, som har stått bak og frigitt rommet og sikret en liten, men stabil økonomi.
Utover en enkelt ansatt bybonde, skjer all innsats på frivillig basis. Det er dannet et andelslag som driver jorda sammen på dugnad, og medlemmene har fått en teoretisk og praktisk innføring i økologisk hagebruk. Men fordi det er et offentlig rom, har man valgt organisasjoner som andelshavere, og ikke privatpersoner. Det er åtte organisasjoner som jobber med bærekraft fra forskjellige vinkler, og har en egeninteresse av å bruke Losæter til deres øvrige virke. Slik har man funnet en velfungerende modell for å organisere frivillighet på en lite krevende måte for sentralleddet, og fått masse energi til å gjøre Losæter til et pulserende sted.
Losæter skal være et sted hvor folk kan komme for å få opplevelser rundt hvor maten vår kommer fra. Gjennom opplevelser vil læring også trenge dypere inn. Losæter er også blitt et sted folk søker seg til for å få inspirasjon til egne prosjekter i andre byrom. Urban dyrking sprer om seg, og får stadig nye, små bekker som flyter inn i åen.
Hva kan dyrkes?
Flerårige, ornamentale grønnsaker (edimentals) er spesielt interessant i et bymiljø. Det er større sjanse for at matproduksjon i byer blir akseptert om vekstene man bruker også ser attraktive ut, men dette er ofte planter som er lite kjent. Flerårige vekster er mer klimavennlig enn ettårige. De krever mindre energi, tar opp mer CO2, «binder» mer vann, reduserer erosjon, har mindre behov for næring og behøver også mindre vedlikehold.
Mange av de flerårige prydgrønnsakene er egentlig skogplanter, og det er mye skygge i en by. De er relativt robuste mot vandalisme: røttene er vanskeligere å få opp og tåler mer tråkk enn ettårige planter. De utstår også mer ekstremvær. Flere slike planter er allerede å finne i offentlige beplantninger som prydplanter, f.eks. Hosta, krøll-lilje, kattost-arter, flerårige løk, strutseving og daglilje.
Det er flere som er spesielt egnet for takhager ved at de tåler ekstreme forhold som tørke, kulde og tynt jordlag. Norge har flere hundre år gamle spiselige takhager i Gudbrandsdalen der det er plantet pipeløk på gamle torvtak.
Det finnes risikofaktorer ved urbant landbruk
Muligheten for at jord i og rundt byer er forurenset, har ført til en viss skepsis blant folk til å dyrke matplanter i urbane områder. De senere årene har det også blitt foretatt en del analyser som viser kjemisk forurensning i byjord. Dette har dels ført til at dyrkingsprosjekter blir basert på innkjøpt jord som fylles i pallekarmer adskilt fra underliggende jord.
En del steder er det funnet høye konsentrasjoner av tungmetaller som bly og av diverse organiske miljøgifter. Risiko ved å dyrke mat i forurenset jord er sterkt påvirket av i hvilken grad de kjemiske forurensningene tas opp i planter. For bly og de aller fleste organiske miljøgifter er opptaket fra jord til planter svært liten. For andre tungmetaller som kadmium er opptaket høyere, men de er ikke et forurensningsproblem spesielt knyttet til byer. Det man imidlertid må være oppmerksom på, er at miljøgiftene kan forurense plantenes overflater, og de kan tas opp av og antakelig skade jordlevende organismer. Videre vet vi at husdyr som spiser jord og jordorganismer, får giftene i seg, noe som kan medføre forhøyete konsentrasjoner i animalske produkter.
Kilder til bly og organiske miljøgifter som PCB i jorda er først og fremst gamle bygningsmaterialer og maling, samt bly fra biltrafikk. Mye av giftene stammer fra flere tiår tilbake da man hadde mindre strenge miljøregelverk og brukte blybensin. I tillegg finner man tungmetaller eller tjærestoffer (PAH) i jorda fra impregnerte materialer, PAH, dioksiner og kvikksølv i utslipp fra forbrenningsovner, og diverse miljøgifter fra oljesøl, gammelt industriavfall og deponier.
Urin har gode egenskaper som gjødsel og i urbane områder er det rikelig tilgang på human urin. Men dersom man bruker urin som gjødsel, er det et poeng å ha kontroll over kildene. Svært mange legemidler skilles ut via urinveiene, og rester av antibakterielle midler kan påvirke jordas mikroliv med fare for resistensutvikling. Urin kan også inneholde smittestoffer.
Smittestoffer er den andre hovedgruppen av risikofaktorer som relevante for urbant landbruk. Det kan være sykdomsfremkallende bakterier som Salmonella, Campylobacter og enkelte E. coli, en del virus og parasitter som Toxoplasma, Giardia og revens dvergbendelorm. Smitten kan generelt skje gjennom infisert mat og vann og ved kontakt med dyr eller mellom mennesker. Når det gjelder spredning av resistente bakterier, vet vi at resistensproblemet øker med bruken av antibakterielle midler. I Norge brukes det relativt lite av slike midler, og vi har foreløpig forholdsvis små resistensproblemer. Men av antibakterielle midler er fordelingen av bruk til mennesker og dyr 9:1, hvorav andelen til kjæledyr er økende. I byer er det høy tetthet av mennesker og kjæledyr som potensielt kan være risikofaktorer ved spredning av resistente bakterier i urbant landbruk.
Hobbyfjørfe er populært i Norge, og urbant fjørfehold uten tilstrekkelig smittebeskyttelse kan innebære en fare for spredning av alvorlige fjørfesjukdommer, samt fugleinfluensa.
En mulig buffer mot smitte
Urbant landbruk har mange kvaliteter. Mat blir produsert i nærmiljøet, mange får forståelse, kunnskap og glede rundt matproduksjon, det er en sosial møteplass og det har flere miljø- og klimagevinster. Men hvis urbant landbruk medfører tettere kontakt mellom mennesker, spesielt mennesker som reiser mye, og mellom mennesker og dyr, kan det kanskje innebære økt fare for smittespredning – både knyttet til bakteriell resistens og til diverse sjukdomsfremkallende agens.
På den annen side, dersom dyrkbar jord gis mulighet for stor mikrobiologisk diversitet, vil den antakelig utgjøre en viktig buffer mot potensielle smittestoffer, samt bidra til nedbrytning av diverse miljøgifter i jorda.
Dette er den første av to artikler som er konklusjoner fra et symposium om grønn helse i byen i regi av Komité for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi 31. oktober 2017.
