I 1938 fikk en sørafrikansk fisker en sensasjon i garnet sitt. Han fanget et eksemplar av en blåfisk som ifølge vitenskapen hadde vært utdødd i 66 millioner år.

Senere har blåfisken, en type kvastfinnefisk som den kalles innenfor forskningsverdenen, blitt et ikon for såkalte levende fossiler. Altså arter som har vært til stede på kloden i mange millioner år, og som er mer eller mindre uforandrede i dag.

Blåfisken lever veldig dypt nede i havet. Av og til svømmer den med hodet nedover, rett over havbunnen, i håp om å fange blekkspruter og fisk.

En tur i skannerne i Skejby

Nå har en dansk forskergruppe med medlemmer fra Københavns Universitet og Aarhus Universitet gitt blåfisken en tur i en CT- og en MR-skanner ved Skejby Sygehus.

– Denne fisken er ikonisk, enormt sjelden og fortsatt innhyllet i masse mystikk, uttaler Peter Rask Møller i en pressemelding.

– Den lever i undersjøiske huler på 150 til 200 meters dybde, så den er vanskelig å observere i live. Og flere av de få eksemplarene som har blitt fanget gjennom årene, er skåret i småbiter, trenger vi nye metoder for å lære mer om hvordan den lever. Nå vet vi litt mer.

Møller er førsteamanuensis og kurator ved Statens Naturhistoriske Museum, Københavns Universitet, og en av forskerne bak den nye studien.

Ingen ryggrad

Det individet av blåfisken som ligger til grunn for den nye studien, stammer fra farvannet rundt Komorene i Det indiske hav. Den har blitt oppbevart ved Zoologisk Museum i København i 60 år. Du kan lese mer om nettopp dette eksemplaret under artikkelen.

Resultatet av forskningen er at forskergruppen nå kan si noe om hva som gjør blåfisken i stand til å jakte mens den selv står på høykant. Det handler om hvordan skjelett og fett er fordelt i fiskens kropp.

– Vi oppdaget at blåfisken har et spesielt skjelett med mye masse i hode og hale, mens det nesten ikke er noen ryggvirvler. Det er ganske unikt. Fordi de tunge delene er i endene av fisken, er det enkelt for den å stå med hodet nedover. Så balansepunktet er en fordelaktig mekanisme, forklarer førsteamanuensis Henrik Lauridsen fra Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet i pressemeldingen.

Ved Skejby Sygehus har MR-skanneren blitt brukt til å analysere fettinnholdet i organene hos fisken. Ut fra dette er det mulig å beregne fiskens oppdrift.

Hvor mye oppdrift en fisk har, henger sammen med hvilken havdybde den normalt lever på.

CT-skanneren har blitt brukt til å se hvor skjelettet i fisken befinner seg. Blant annet kan forskerne se at den mangler ryggvirvler.

Tysk forsker er begeistret

En forsker som vet mye om blåfisken, er Karen Hissmann. Til daglig er hun biolog og forsker på det oseanografiske forskningssenteret GEOMAR i Kiel i Tyskland.

Hun har tidligere observert blåfisken i de naturlige omgivelsene ved øygruppen Komorene i Det indiske hav og utenfor kysten av Sør-Afrika.

Hissmann mener den nye studien er «storartet» selv om hun i en e-post er rask til å framheve et poeng:

– Blåfiskens normale posisjon i vannet er vannrett. Noen ganger snur den buken i været i hulen sin, noe som ikke er uvanlig for fisk i huler. Når den er på jakt, skjer det ikke utelukkende med hodet nedover. Den kan også jakte når den er vannrett, sier hun.

– Vi observerte blåfisken fra en bemannet undervannsbåt. Vi så at fiskene alltid var avbalansert uansett hvor smale og overfylte hulene var, men vi kunne ikke forklare hvorfor.

– Henrik Lauridsen og kollegene hans kan nå vise hvorfor disse store og massive fiskene kan holde posisjonen i vannet med et veldig lite energiforbruk. Det er fantastisk.

Mulighet for å bevare museumsgjenstander

Metoden forskerne har brukt, er verdifull fordi man kan undersøke dyre og sjeldne museumseksemplarer av truede arter uten at man trenger å ødelegge dem.

– Det viser at det er et ganske stort vitenskapelig potensial i samling- eller museumseksemplarer hvis nye ideer og metoder tas i bruk. CT- og MR-skannere er dyre og derfor ofte ikke tilgjengelige innen biologisk grunnforskning. Det er derfor veldig fint at forskerne som er basert på institusjoner med ulike disipliner, kan samarbeide, sier Hismann.

To opplagte muligheter for videre forskning

Forskerne som står bak den nye studien, peker på to opplagte muligheter for videre forskning.

Dels vil de forsøke å finne ut hvor blåfisken føder ungene sine. For den har en drektighetsperiode på hele fem år og er i dag en sjeldenhet.

Fordelingen av skjelett og fett i et foster ville det ifølge forskerne vise hvilken dybde de var tilpasset.

Den kunnskapen kunne så brukes til å finne ut hvordan man kan beskytte blåfisken.

Karen Hissmann er enig.

– Studier av oppdrift hos åler (Anguilla anguilla) kunne brukes på samme måte. Ål er viktig kommersielt. Bestanden er dessverre i kontinuerlig tilbakegang, påpeker hun.

Mulighet to

Det andre forskningsområdet er hvilke havdybder andre organismer lever på. Igjen kan metoden gjenbrukes.

– I stedet for å jakte på fisker som er både sjeldne og fredede, gir moderne skanningsteknologi oss mulighet for å utføre spennende analyser selv om dyret har ligget på sprit i mange år. Å ha museumssamlinger av sjeldne dyr er jo nærmest som å komme inn i verdens beste vintage-butikk, sier Peter Rask Møller.

Den nye studien ble i august 2022 utgitt i det vitenskapelige tidsskriftet BMC Biology

Kilde:

Buoyancy and hydrostatic balance in a West Indian Ocean coelacanth Latimeria chalumnae, BMC Biology (2022), DOI: 0.1186/s12915-022-01354-8

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

Hva er den eldste nålevende dyrearten?