Fossiler er avtegningene av døde dyr som er millioner av år gamle. De vitner om en tapt tid. En tid da dinosaurene hersket jorda, da det kun fantes ett kontinent.

Men i havdypet finner du vesener som ligner eldgamle fossiler, bare sprellende og levende.

Det finnes mange dyr som i dag går under tittelen «levende fossil». Men hva vil egentlig det si?

Til å hjelpe oss på reisen gjennom de levende fossilers rekker, har vi Petter Bøckman, ved Naturhistorisk museum og Universitetet i Oslo.

– Dyr som vi kjenner som fossiler, og som ser spikk like ute i dag, får gjerne tilnavnet levende fossiler, forklarer zoologen.

– Kanskje det mest kjente eksemplet på dette er blåfisken.

Fisken som stod opp fra de døde

Blåfisken (Latimeria chalumnae for spesielt interesserte) svømmer til daglig i dypet utenfor Afrikas sørøstkyst, ved Komorene.

Den svære, muskuløse fisken ser ut som noe fra en annen verden. Noe den praktisk talt er.

– Den fisketypen kjente man bare som fossil fra dinosaurtiden. Før det plutselig en dag var en zoolog som oppdaget en sånn i høyst levende live.

– Eller ikke levende live da, den var dau – men hel og fersk, sier Bøckman.

Marjorie Courtenay-Latimer fikk to dager før julaften i 1938 en telefon fra en lokal fisker i Sør-Afrika.

Museumskuratoren, som hadde bedt fiskerne ta kontakt om de fikk noe spesielt på kroken, tok turen ned til kaia. Der skrellet hun vekk slimlag for å få en bedre kikk på den ukjente fisken.

Det hun fant var et blåfarget monster på halvannen meter, dekket med harde skjell, og med fire finner som lignet små bein.

– Den vakreste fisken jeg noensinne har sett, mimret senere Courtenay-Latimer, ifølge The New York Times.

Hun praiet en drosje til museet med fisken på slep, men slet med å finne den i noen bøker. Etter at likhuset nektet å hjelpe henne med å bevare fisken, gikk hun motvillig med på å få den utstoppet.

– Hun fikk den fraktet til det naturhistoriske museet i London, hvor det ble fastslått at den tilhørte samme gruppe som disse fossilene, sier Bøckman.

Lasarus

Fra å pirke i steindøde fossiler, holdt kuratoren plutselig de samme fossilene i hendene, bare nå levende, som en reise millioner av år tilbake i tid.

Historien om blåfisken er det mest kjente eksemplet på det som kalles «Lasarus-arter», etter bibelskikkelsen som skal ha blitt vekket fra de døde.

Dette er dyregrupper som lenge har vært antatt utryddet, før de plutselig en dag stirret en overrasket forsker i hvitøyet.

Av og til dukker det opp dyr vi kun kjenner fra fossiler – tilfeller det ikke er helt urimelig å anta at alle dyrene ikke bare er litt døde.

Ofte er disse pustende fossilene siste gjenlevende slektning av en lengst utdødd familie, minner fra da deres slekt blomstret i havene eller på land.

Men ikke alle «levende fossiler» har levd skjult fra mennesket i millioner av år.

En virkelig kongelig krabbe

De vandrende skjoldene som kalles dolkhaler ser ut som fossiler, og kalles også hesteskokrabber. De fire gjenlevende artene lever i varme strøk – tre i Sørøst-Asia, én i Nord-Amerika.

Men som tegn på at deres historie startet for fryktelig lenge siden, så er dolkhalenes nærmeste slektninger ikke krabber eller krepsdyr. Det er edderkopper.

Enda mer spesielt enn at de svømmer opp ned, er at dolkhalene har blitt ufrivillige blodgivere.

Deres blå blod, som skyldes kobber og ikke kongelighet, innehar så underlige egenskaper at det er høyt ettertraktet i legemiddelindustrien til spesielle bakterietester.

Så ettertraktet faktisk, at hundretusenvis av dem blir fisket opp av havet årlig, tappet for store mengder blod, og så sluppet fri igjen.

Hva med Norge?

Dolkhaler og blåfisker er eksotiske skapninger i varme farvann. Men har vi noen levende fossiler i Norge?

– Det finnes eksempler i våre farvann også, sier Bøckman.

– Da Georg Ossian Sars skulle se etter dypvannsfauna her i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, så dro han opp en sjølilje med lang stilk.

– Det er noe vi har masse fossiler av fra Oslo-området, og fossilene er fra lenge før dinosaurtiden da det bare var liv i havet. Og plutselig fikk han en spill levende en fra dypt vann, sier Bøckman.

Mer om fossilene i Norge om litt.

Stans i evolusjonen?

Hvorfor har disse dyrene tilsynelatende blitt frosset i evolusjonsløpet? Antageligvis har det med at de har oppnådd en slags evolusjonær likevekt, ut fra det livet de lever.

– Vi har gener og mutasjoner som ruller og går hele tiden, sier Bøckman.

– Og stadig vil det dukke opp noen som er litt kortere, litt lengre, litt slankere, litt tjukkere, som har litt annen farge. Men hvis de avvikene er suboptimale for livet den lever, så forsvinner dem ut.

– Og dermed blir dyrene like. Og like. Og like. Og fortsetter å være like hele tiden.

En annen viktig faktor, er at dyrene har funnet en nisje som ikke forandrer seg stort. Er miljøet ganske konstant, er det lite behov for å tilpasse seg i nye retninger.

Et godt eksempel er nettopp dypvannsfisker som blåfisken, eller annen dypvannsfauna som sjøliljer.

– De har også dratt opp en hai med sju gjeller fra veldig dypt vann, så det er veldig mye rart som holder til der nede.

I dag har de aller fleste haiarter fem gjeller, med unntak en håndfull med seks.

Sjugjellede haier er også en rest fra fortiden, og finnes i 195 millioner år gamle fossiler – noe som gjør dem til den eldste haiarten i live i dag. Til sammenligning dukket den nå for lengst utdødde monsterhaien Megalodon opp for bare 25 millioner år siden.

Perspektiv, perspektiv, perspektiv

Bøckman trekker samtidig fram at dyrelivet i Norge er litt artsfattig, takket være vår nordlige beliggenhet. Dermed har ikke vi alle disse eksotiske eksemplene.

– Men klart, prinsipielt sett, hvis vi skal ta et skritt bakover og se på prinsippet bak, så eksisterer ikke et levende fossil.

Zoologen trekker frem et interessant poeng: alle dyrene som lever i dag, har jo tross alt lagt like lang utviklingstid bak seg.

– De dyra vi ser rundt oss i dag er vi vant til, og selv om mange av dem kan ha arkaiske trekk, så tenker vi ikke på dem som levende fossiler. Men vi har noen dyr som er kliss likt det vi finner fossilt fra dinosaurtiden.

Bøckman trekker frem hvordan spissmusen vi kjenner i dag, egentlig ser ut som et gjennomsnittlig pattedyr så ut i kritt-tiden – dinosaurenes siste akt, en tidsperiode som endte med et smell for 66 millioner år siden.

– Det er noen dyr som ikke har hatt behov for å utvikle seg utvendig, men som kanskje kan ha utviklet andre egenskaper. Spissmus kan drive ekkolokalisering som flaggermusene kan, og det er mulig at det er en ny utvikling, men resten av dyret ser ut som det pleier å gjøre.

Det hele koker dermed ned til at vi ikke er vant til å se disse dyrene, derfor virker de rare, fremmede eller gammeldagse på oss.

– Men når vi ser en sild, så er den splitt lik de fiskene som svømte rundt i dinosaurtiden. Men den er vi så vant med å se at den tenker vi ikke på som en levende fossil.

– Så nøkkelen er at dyrene må se litt utenomjordiske ut?

– Ja, det er mye der i gården.

Pattedyr-egg

– Men så har du noen dyr og planter som har egenskaper som knytter dem opp mot gamle grupper som vi kjenner til fra før av, sier Bøckman.

– Vi har for eksempel pattedyr som legger egg.

I dag er det to pattedyr som presser ut babyer i eggeskall, nebbdyr og maurpinnsvin.

Særlig nebbdyr er en underlig skapning, og da europeiske øyne først oppdaget dyret i Australia i 1798, trodde mange britiske forskere hjemme i gamlelandet at de tilsendte eksemplarene var noe lureri.

Nebbdyr har nemlig mye annet rart ved seg, og ikke bare utvendig. De svetter melk til ungene, er blant svært få pattedyr som kan føle elektriske signaler, har ti kromosomer og har gift i bak-klørne.

– Det er høyst spesialiserte arter som lever på helt bestemte måter, og som ikke egentlig ligner på det vi kjenner som fossiler, sier Bøckman, som også legger til at vi har fossiler av små insektetere fra dinosaurtiden som la egg og som så ut som en litt stygg spissmus.

– Det gjør jo ikke et nebbdyr, men det er en del detaljer med nebbdyret – byggingen av hofta og at den legger egg – som knytter den opp mot disse gamle gruppene. Derfor anser vi også den som et levende fossil.

Bøckman trekker samtidig frem at nebbdyret også er et levende fossil i den andre betydningen, ettersom det nå er funnet fossiler av nebbdyr fra dinosaurtiden.

– Men når vi snakker om nebbdyr som levende fossil så tenker vi først og fremst på at den er en representant for de dyrene som pattedyrene kommer fra.

Tilbake til bunn

Har vi noen enda eldre?

– Det fins noe som heter muslingkreps. Dem finner vi jo overalt, sier Bøckman.

Hvis du tar et glass med vann fra en søledam, og ser etter små grå prikker, kan det godt hende du har fisket noen muslingkreps.

– Disse kjenner vi helt tilbake til kambrium – altså så lenge som vi har fossiler. Helt tilbake til bånn.

Disse små krypene er med andre ord hardbarket, ettersom de har overlevd fem kolossale utryddelser i jordas historie, og sett både trilobitter og dinosaurer ta kvelden.

– Muslingkreps overlever nesten hva som helst. Og det ser vi jo når dammen de lever i tørker ut, for da lukker de bare skallet og slår av motoren så å si. Så kan de ligge der i flere år helt til det kommer en ny regnskur, og ny dam, og så fortsetter de der de slapp.

Mennesker og monstre

Mennesker har tydelig en fascinasjon for disse monstrene. Er dette noe av årsaken bak fenomener som Loch Ness-monsteret?

– Selvfølgelig, det er jo morsomt og spennende med ting vi aldri har sett. Det er en grunn til at det i eventyr er troll og drager og alt mulig rart. Det er fordi er store, farlige, eller fine ting vi aldri har sett i levende live, tror Bøckman.

– Og Ness-monsteret handler jo mye om nettopp den fascinasjonen. Det morsomme er jo at det som utløste selve hele historien om Loch Ness, det var også et dyr som på mange måter er et slags levende fossil.

Bøckman kommer med en av teoriene bak «Nessie»-mytens fødsel.

– På et tidspunkt var det noen som så en stør som svømte opp elva inn i Loch Ness. Den har sikkert svømt ut igjen veldig fort, for det er ikke noe å leve av i Loch Ness for en stør, men den har prøvd seg opp elva, for det gjør en stør.

– Og det er klart en stør er også et dyr som representerer fiskeverden slik den i noen grad så ut før dinosaurtiden.