Svenske forskere fant at eneggede tvillinger gjorde samme hundevalg enn toeggede gjorde. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Svenske forskere fant at eneggede tvillinger gjorde samme hundevalg enn toeggede gjorde. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Er du hundemenneske? Det kan ligge i genene dine

Valget om å ha hund er omtrent 50 prosent påvirket av genene våre, mener svenske forskere. De spør seg om forklaringen ligger i vårt lange og nære forhold til hunden.

Publisert

Er hundeeiere genetisk annerledes enn de som ikke har hund? Det lurte Tove Fall på. Hun er professor i molekylær biologi ved Uppsala Universitet.

I starten lurte hun mest på hvorfor svensker som hadde hund, så ut til å ha bedre helse enn de som valgte et liv uten firbeinte venner.

Men etter hvert begynte hun å se flere spennende ting.

For hvis en del mennesker har gener som påvirker dem til å bli hundeeiere, er det kanskje fordi det i årtusenenes løp har lønt seg å være på godfot med disse dyra, tenker forskerne seg.

Svenske tvillinger med og uten hund

Når forskere skal prøve å anslå hvor arvelig noe er, bruker de gjerne tvillingregistre. Vi har et register over tvillinger i Norge. I den nye studien brukte forskerne det svenske.

I registeret finner vi både eneggede tvillinger og toeggede tvillinger. Eneggede tvillinger deler hele genmaterialet sitt, mens toeggede tvillinger har halvparten av genene til felles.

Felles for eneggede og toeggede tvillinger er at de som oftest vokser opp i det samme miljøet. Så dersom eneggede tvillinger er mer samstemte om noe enn det toeggede tvillinger er, tenker forskerne seg at samstemtheten kan forklares av genene deres.

Og det var dette forskerne så da de koblet tvillingregisteret opp mot registre over hundeeiere i Sverige. De hadde med mer enn 35 000 tvillingpar i studien.

Forskerne oppdaget at de eneggede tvillingene mye oftere hadde valgt det samme, enten å ha hund eller å ikke ha hund, enn de toeggede hadde gjort, ifølge en pressemelding fra Uppsala universitet.

– 50 prosent påvirket av gener

Til sammen hadde de med rundt 35 000 tvillingpar i studien.

Og faktisk kunne gener forklare så mye som halvparten av hundevalget, tyder forskernes funn på.

Det overrasket Tove Fall og de andre forskerne at prosenten var så høy.

– Vi ble overrasket over hvor mye en persons gensammensetning bidrar til valget om å ha hund, sier hun i pressemeldingen fra det svenske universitetet.

Professor Eivind Ystrøm ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo er enig med forskerne i at 50 prosent arvelighet i hundehold er et høyt tall.

Han har selv brukt tvillingregistre i sin forskning.

Men han syns ikke det er overraskende at valg som vi mennesker gjør, i stor grad er genetisk arvelige.

– Det vet alle som forsker på dette. Faktisk er det ganske vanlig at studier viser omtrent 50 prosent genetisk påvirkning på valgene vi gjør, sier han.

– Spesielt i samfunn med stor frihet

Gener spiller spesielt stor rolle for valg i samfunn der individer har stor frihet, forteller Ystrøm, som også er forsker ved Folkehelseinstituttet.

En studie fra 1980-tallet viste et eksempel på dette, sier han. Den viste at genetisk arv hadde mindre påvirkning på hvor lenge folk før i tiden utdannet seg, før Lånekassen gjorde det mulig for flere å ta høyere utdannelse.

Etter hvert, når folk fra flere samfunnslag- og grupper kunne ta utdanning, og det ikke lenger var like vanlig å arve foreldres yrke og levemåte, fant forskere at folks gener spilte en større rolle for hvor lang utdannelse de tok.

Et eksempel som Ystrøm ser i sin egen forskning, er at arveligheten i alkoholisme er høy.

– Vi har et samfunn som gjør det veldig lett å velge å drikke alkohol. I tillegg er dette et valg mange gjør tidlig i livet, før arbeidslivets plikter har satt inn og ofte før man har slått seg til ro med en partner. Og da får genene mye spillerom.

Men valget om å få hund, derimot, hadde Ystrøm forventet at skulle være mer påvirket av miljøfaktorer, som for eksempel partnerens ønske.

En hund er et valg for to personer

Selv om mange får hund alene, synes Ystrøm det er overraskende at gener ser ut til å spille en så stor rolle i valget.

– Jeg synes 50 prosent arv er en høy prosent fordi det ofte er to som må fatte beslutningen sammen. Derfor er det lettere å se for seg en høy genpåvirkning i valg der vi må ta beslutningen selv, sier han.

Men at mennesker kan være genetisk tilpasset hunder, er egentlig ikke rart i det hele tatt, mener han.

– Denne studien kan lett bli presentert som en kuriositet, men den er veldig interessant. For hunden er vårt første husdyr. Og det forskerne tror er at noen ulver sluttet å være redde for mennesker. De nærmet seg, spiste søppelet vårt, og så utviklet det seg til å bli ulike stammer, ulver og urhunder.

Selv om de etter hvert fikk fysiske forskjeller, var hovedforskjellen at den ene gruppa valgte å leve med mennesker, mens den andre ikke gjorde det, mener Ystrøm.

– Men også motsatt. Det var noen mennesker som valgte å ha hund. Og det kan ha hatt fordeler. Og disse menneskene førte sine egenskaper videre til barna sine.

– Det er meningsfylt, på samme måte som at vi utviklet oss til å like stekt kjøtt og ikke være så redde for flammer. Noen kan ha tenkt: oi, det var en søt ulv, sier han litt spøkefullt.

– Hunder har tilpasset seg oss og vår psyke. Hvorfor skulle ikke vi også være genetisk tilpasset dem etter så lang tid sammen?

– Men for at vi skal få bestemte egenskaper, for eksempel til å være tilbøyelig til å ville ha hund, må det finnes et potensial for det i genene våre. Hvis ikke vil det ikke oppstå, sier han.

– Medfødt evne?

Til tross for at det er vanlig å ha hund og andre husdyr, vet forskere ganske lite om hvordan de påvirker dagliglivene våre og helsa vår, og hva som bestemmer valget om å få hund, sier Tove Fall i pressemeldingen fra Uppsala universitet.

– Kanskje har noen mennesker en sterkere medfødt evne til å ville ta vare på dyr enn det andre har, sier hun.

Dette utdyper Fall i et intervju med Vetenskapsradion på Sveriges Radio.

Evnen til å samarbeide med dyr har kanskje gitt menneskene fordeler som har gitt bedre sjanse til å overleve, spekulerer hun der.

Tidlig i hundehold-historien var det kanskje lettere å spore opp elg i jakt, eller man det var smart å ha vakthund, tenker Fall seg som eksempler.

Ikke alle hundeeiere registrert

I en studie der forskere bruker store registre, er det en del informasjon som mangler. Det er mye de ikke vet om enkeltmenneskene i studien. Derfor kan ikke studien fortelle nøyaktig hva som fikk hver enkeltperson til å skaffe hund.

I hundeeier-registrene som forskerne brukte, står dessuten bare én eier oppført. Det kan alltids hende at det var partneren til denne hundeeieren som ønsket seg hund mest.

Og blant de som ikke hadde hund, kan det tenkes at de valgte et hundeløst liv fordi partneren ikke ville eller kunne ha hund.

I tillegg er det en del som ikke registrerer seg som hundeeiere, ifølge de svenske forskerne.

Men likevel har de falt ned på at hundehold i ganske stor grad påvirkes av genetisk arv.

Ville vi vært annerledes uten hunden?

Det er ikke overraskende at menneskers utvikling er påvirket av dyra vi omgir oss med, mener de svenske forskerne.

– Det nære forholdet vi har til dyra vi har temmet, har nesten helt sikkert hatt en betydelig påvirkning på utviklingen vår, på genene og på atferden vår gjennom gjensidig påvirkning, skriver forskerne i studien.

Men ville vi mennesker ha sett annerledes ut genetisk uten påvirkning fra hunden? Det ville reporteren i svenske Vetenskapsradion vite.

– Det er et veldig spennende spørsmål, og jeg har fundert på hvordan vi kan undersøke det, svarer Tove Fall.

– Men jeg tror at vi skal være litt ydmyke og ikke se oss selv som toppen av en pyramide der vi bare påvirker andre.

Referanser:

T. Fall mfl: Evidence of large genetic influences on dog ownership in the Swedish Twin Registry has implications for understanding domestication and health associations. Scientific Reports, 17. mai 2019