Håndverkerne Tore Forsberg (venstre) og Jan Knutsen funderer sammen med forsker Svein Solberg fra NIBIO på hvorfor en trestokk ikke vil la seg kløyve.

Bygger sitt tredje vikingskip i Vestfold. Nå har håndverkerne fått selskap av forskere

Stevnen på et vikingskip ruver på Vikingodden i Tønsberg. «Gokstadskipet» bygges på nytt.

– Her reagerer den litt spesielt. Den spretter opp igjen!

Trestokken som skal kløyves, skaper hodebry og koster ekstra kalorier for avdelingsleder Tore Forsberg i Sandefjord. Øksa går ikke gjennom stokken som den pleier.

Høyrøstede mannsstemmer og øksehugg overdøver elbilene som suser forbi sentrum. Et lite stykke middelalder har funnet plass i Sandefjord.

Originalen ser slik ut. «Gokstadskipet» ble ikke bygget på noen timer.

Skaper nysgjerrighet

Eikestokker tykke som biler ligger og venter på å bli kløyvd til skipsbord. Tynne eikespon ligger som et teppe over hele plassen, som lukter treverk blandet med sjø.

I løpet av fire års tid skal de bli en del av den ferdige kopien av «Gokstadskipet», som bygges av stiftelsen Oseberg vikingarv. «Gokstadskipet» er verdens største bevarte vikingskip.

Midt i Sandefjord lages materialene, og i nabobyen Tønsberg finjusteres de og settes sammen til ferdig skip.

Nysgjerrige folk kommer og går – både sandefjordinger og turister. Mange følger med på prosessen fra uke til uke. En prosess som går sommer som vinter og som alle er velkomne til å ta del i.

Kanskje er den vanskelige stokken som står på programmet i dag, vrien å ha med å gjøre på grunn av råte i et veldig tidlig stadium, forklarer Svein Solberg. Han er seniorforsker ved NIBIO.

Svein Solberg hugger til en av sidene som skal brukes i en mannskapskiste.

En gammel drøm

Forskningsprosjektet som har pågått i et års tid, begynte med en drøm Forsberg har båret på gjennom mange år.

– Jeg har lenge drømt om å få på plass mest mulig av vår håndverkstradisjon inn i vår tid og den moderne arkitekturen, sier Forsberg.

Når han ikke bygger vikingskip, holder han på med annet trearbeid og tradisjonshåndverk og syns det er viktig å benytte kunnskapen fra tradisjonene våre.

Anders Qvale Nyrud er professor ved NMBU. I tillegg sitter han i sekretariatet for World Conference on Timber Engineering. Det er en konferanse for moderne trearkitektur som skal holdes i Norge for første gang neste år.

Gjennom det ble Forsberg og Nyrud kjent med hverandre. De hadde for noen år tilbake et møte på NMBU og fant ut at de har mye til felles i arbeidet de gjør på hver sin kant.

«Gokstadskipet»

  • Funnet i «Kongshaugen» på gården Gokstad i Sandefjord.
  • Haugsatt en gang mellom år 900 og 905.
  • Gravd ut i 1880.
  • Verdens største bevarte vikingskip. 24 meter langt, fem meter bredt.

Kilde: Store norske leksikon

For utrente armer blir det fort ganske tungt å svinge klubba.

Hundre timer – en nyttig start

Nyrud har forsket på bearbeiding av trevirke i industrien - da med maskiner. Det siste året har han imidlertid vært involvert i forskningsprosjektet i Vestfold fullstendig uten den slags.

Dette er et såkalt forprosjekt, og de har fått finansiert hundre timer. Det skal danne et grunnlag for videre forskning.

– Det baserer seg på at jeg ønsker så sterkt å samle tradisjonell kunnskap som også kan være viktig i dag, sier Forsberg.

– Det er nyttig. Man får skilt ut hva som er viktig å forske på, sier Nyrud.

Målet er at prosjektet skal komme til nytte for dagens bygging og forvaltning av skog – og ikke minst folk som jobber med tradisjonshåndverk.

Før en stokk kløyves, fjernes barken.

Trevirket er viktig

– Denne forskningen er rettet mot en veldig spesiell bruk, sier Nyrud og titter bort på karene med øks og klubbe.

Lufta er kjølig denne septemberonsdagen, men det er fortsatt litt varme i sola, og klubba er tung nok til at de som bruker den, må vrenge av seg genseren.

– Tradisjonshåndverkere jobber bredere. Men de også har spesielle behov knyttet til trevirket de får inn.

Og nettopp slik tenker Nyrud og resten av teamet at kunnskapene og erfaringene med treverket kan komme til nytte hos andre også.

– Det å høre at treet sprekker og å se resultatene etterpå, gjør at vi kan si noe om kvaliteten på treet og hvordan verktøyene er tilpasset de ulike prosessene.

– Det er en stor egenverdi i å jobbe med teknikken og å se hvordan det ble gjort. Det er for å ta vare på kulturarven, sier Nyrud.

– Vi tar vare på en immateriell kulturarv. Det er et lite ledd i å bevare og levendegjøre, sier Forsberg.

Det å holde kulturarven levende, blir ansett som viktigere nå enn tidligere. Det gjelder også stavkirkene, som forskning.no skrev om i 2021.

Professor Anders Qvale Nyrud registrerer hva som skjer med eikestokken etter hvert som karene dæljer løs.

Uvanlig prosjekt

Det er ikke hver dag vi hører om at forskere og håndverkere går hånd i hånd. I dette prosjektet er det imidlertid litt av poenget.

– Håndverkerne samlet kunnskap som de gjerne skulle ha fått systematisert, sier Christer Tonning.

Som arkeolog i Vestfold og Telemark fylkeskommune har han også jobbet mye med å digitalisere funn som blir gjort rundt i fylket, blant annet av private med metalldetektorer.

Med målet om tilgjengelig kunnskap som utgangspunkt, følger også forutsetningen om at den må skrives ned og lagres først. Mangel på skriftlig dokumentasjon er utfordringen med å finne tilbake til middelalderske metoder. Nå vil de gjøre det lettere for dem som skal kopiere vikingskipene om nye tusen år.

Nå bidrar Tonning i forskningsprosjektet med å utforme et system, et slags skjema, hvor man kan føre inn egenskaper om trærne som bearbeides i Sandefjord. Og om hvordan de kløyves. For eksempel hvilke verktøy som blir brukt.

Skjemaet skal være enkelt å bruke for både forskere og håndverkere.

Anders Qvale Nyrud, Svein Solberg, Tore Forsberg, Christer Tonning, Jan Knutsen og Joel Karl Isak Eriksson er et usedvanlig tverrfaglig team.

Ville bare ha en ny hobby

Etter hvert kom også Svein Solberg inn i forskningsprosjektet. I utgangspunktet ble han med som frivillig.

Primært jobber han med skogens helsetilstand og klimastress. Altså ting som skjer med skogen når klimaet endrer seg.

– Jeg er jo egentlig med her fordi jeg ville ha meg en ny hobby. Jeg har hytte i nærheten, og så meldte jeg meg som frivillig.

Han ville ut fra kontoret og vekk fra tastaturet og tenkte at vikingskipsbygging var en passende kontrast til forskerhverdagen.

Nå har han fått være med på mange økter med å kløyve, hogge til skipsbord og annet. Han har gått gradene fra grovt arbeid i starten, til finere arbeid etter hvert som han har mestret ulike oppgaver.

Men det tok ikke lang tid før skogforskeren med den nye hobbyen kom inn i et forskningsprosjekt likevel.

Svein Solberg viser fram sin gode kamerat, skjeggøksa. Den brukes til grovhogging, før høvling.
Trekilene hjelper med å splitte stokken.

Vannsagen visket ut middelaldermetodene

For enhver vikingskipbygger er det første steget å gå ut i skogen og finne de rette trærne.

– Vi velger stokker med tanke på emnet vi skal lage, sier byggeleder Jan Knutsen i Oseberg vikingarv.

Han er byggeleder for alt som bygges i stiftelsen - Forsberg er på sin side avdelingsleder i Sandefjord.

Treet felles og fraktes til byggeplassen. Der blir det barket, kløyvet og hogget til med øks.

Kløyvingen skjer med kløyveøks, klubbe og kiler. Før kløyvingen starter, planlegger de kløyveløpet; det vil si hvor det er best å splitte stokken. Fiberstrukturen avgjør det.

Mye av den gamle kunnskapen som ble brukt i vikingtiden og til de gamle vikingskipene, gikk tapt da vannsagene gjorde sitt inntog på 1500-tallet.

Tæger er granrøtter som brukes til å feste spantet – skipets ribbein.

Tar vare på treets naturlige styrke

Alt handler om å kutte så få trefibre som mulig gjennom stokken. Da blir den sterkere, forklarer byggeleder Knutsen.

Og ettersom trær vokser med en viss vridning, kan man ikke kløyve rett gjennom stokken om man vil sørge for at flest mulig fibre forblir intakte. Ei heller er det mulig å sage med vridning. Derfor er det kløyving som gjelder.

Underveis blir trekilene slått ned i sprekken.

Etter kløyvingen hugges yteved og marg vekk. Det er den ytre og indre delen av treet. Denne veden er mykere og råtner lett – og slår dermed lettere sprekker.

– Vi prøver å få hundre prosent kjerneved i alt vi lager, sier Knutsen. Han sier at takket være teknikken, kunne vikingene tyne ned mengden materialer de brukte i skipene sine. Rett og slett fordi hver del ble sterkere.

– Det er en viktig del av vikingenes suksesshistorie, fortsetter Knutsen.

Og ettersom mye fjernes, trengs det tykke stokker for å lage bord.

Kjølen ligger nederst som skipets ryggrad. Så monteres bordene på kjølen – de bygger på hverandre. Spantet går på tvers og er som skipets ribbein. Den stiver opp skipssidene og settes inn etter at bordene er satt sammen. Spantet festes med tæger – granrøtter.
For å lage spantet, trenger man både stamme og gren, slik Jan Knutsen illustrerer her. Det trengs mange forskjellige vinkler etter hvor i skipet de er plassert.

Gamle hugg avslører metodene

Det holder ikke med én øks i denne prosessen.

– Øksa former treet, og samtidig former treet øksa, sier Joel Karl Isak Eriksson. Han er mastergradsstudent i skogfag ved NMBU.

En øks til hvert sitt bruk, altså. Mye av økse-historien finner man skjult i veggene på gamle byggverk.

– Gamle bygg og gamle båter er jo arkiver for hvilke metoder som ble brukt. Noe så enkelt som et hugg kan gi svar på vinkelen på eggen, lengden på skaftet og hvilke egenskaper øksa hadde, sier Eriksson.

Joel Eriksson fjerner den myke margen fra trestokken som skal bli til skipsbord - eller plank om du vil.

Syntes det var for galt å gi seg etter endt oppdrag

– Vi syntes det var for dårlig at Sandefjord hadde kopi av «Gokstadskipet» og Tønsberg ingen kopi av «Oseberg», sier Knutsen

Han sikter til «Viking», bygget sent på 1800-tallet. Og slik startet ballen å rulle.

«Saga Oseberg» ble sjøsatt sommeren 2012 med kongen og dronningen til stede. Etter en slik suksess syntes gjengen bak at det var bortkastet å legge ned stiftelsen – selv om jobben var gjort.

Stevnen på «Saga Gokstad» ruver på Vikingodden i Tønsberg.

Så de begynte heller på neste skip, kopien av «Klåstad» – døpt «Saga Farmann». Alt etter filosofien om at arbeidet skal foregå helt åpent. Både for dem som vil følge med og dem som vil bidra.

– Folk fra alle verdenshjørner har deltatt, sier Knutsen.

Stiftelsen selv har sju lønnede mann i arbeid.

Vikingodden

På Vikingodden i Tønsberg arbeider lærlingen Emil Melchior Dahl, som tar fagbrev i båtbyggerfaget.

Her har kopiene av skipene «Oseberg» og «Klåstad» blitt bygget. Nå ruver stevnen på det nye «Gokstadskipet» på samme plass.

Fire år fra nå vil det ta å bygge Gokstad-kopien, om alt går etter planen. Allerede har de holdt på i ett.

– Jeg ser jo at det går saktere. Men så er det mye mer fornøyelse når det er ferdigstilt. Det føles større enn når man kun bruker maskiner, syns Dahl.

Knutsen har selv fagbrev i båtbyggerfaget. Som ung hadde han en drøm om å bli arkeolog.

– Nå har jeg funnet den perfekte kombinasjonen, smiler Knutsen.

Man kommer nok ikke nærmere et skjæringspunkt mellom arkeologi og båtbygging.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Ved å ta inn lærlinger som Emil Melchior Dahl (høyre), sørger Jan Knutsen og kollegene for at kunnskapen om vikingskipsbygging blir med inn i fremtiden.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS