Ikke bare står de der som stumme tidsvitner fra en fjern fortid, stavkirkene skal holdes levende.

De skal være mer enn museumsgjenstander. Kunnskapen om hvordan folk har vedlikeholdt dem gjennom århundrer, skal tas vare på. De tradisjonelle metodene er en viktig del av kulturarven.

Det har skapt hodebry for både forskere og vaktmestere, for eksempel ved Heddal stavkirke i Telemark. Den er størst av de gjenværende 28 stavkirkene i Norge. Nå står den fjellstøtt takket være mennesker med kunnskap, pågangsmot og penger.

Men hvilke utfordringer har de som i dag vedlikeholder den?

Ukjent alder

Alderen på Heddal stavkirke er omdiskutert. Den er skriftlig omtalt for første gang i 1315. Om den er eldre, diskuteres fortsatt.

Det finnes flere kirker og bygninger fra middelalderen enn de 28 stavkirkene. Men hva kjennetegner egentlig de urnorske stavkirkene? De er i alle fall ikke så helnorske som mange tror.

Stav er i gammelnorsk betegnelsen for stolpe, skriver Riksantikvarens Leif Anker i boken De norske stavkirkene, publisert i 2005. Stavkirke-navnet kommer altså av kirkenes konstruksjon, og mer presist: de loddrette stolpene i stavkirkenes rammeverk.

Anker definerer stavbygg som rammebygg av vannrette og loddrette elementer plassert på steinfyllinger på bakken. Det finnes både enkle og mer kompliserte stavkonstruksjoner. Heddal stavkirke er en mer teknisk komplisert variant, med såkalt indre reisning. Det vil si at den har staver i midtrommet som bærer takkonstruksjonen

– Egentlig er mange bevart

En gang var det 1000 av dem. Kanskje 2000. At det er 28 igjen av de urnorske trebygningene vi kjenner som stavkirker, høres lite ut.

– Egentlig er det ganske mange igjen, sier Ola Storsletten. Han er blant dem som kan mest om stavkirker i Norge, etter mange år som forsker i NIKU - Norsk institutt for kulturminneforskning. Han skrev dessuten boka En arv i tre: De norske stavkirkene, publisert i 1993. Nå er han pensjonist.

Storsletten sier at det ikke er nødvendig å se lenger enn til Sverige, som også en gang hadde mange stavkirker. Nå er det bare én liten stavkirke igjen i Hedared i Borås kommune.

– Norge er i en særstilling som har så mange stavkirker bevart. Her ble de tatt vare på, blant annet fordi nordmenn var fattige. Vi hadde ikke råd til å rive den gamle kirken og bygge en ny, selv om alle sammen helt sikkert ville rive gamlekirken hvis de hadde hatt råd til det.

Stavkirkene ble gamle, men viktigst; de er relativt små, sier Storsletten.

Ble for små

– I middelalderen stod du i stavkirken, eller du knelte på gulvet. Det var bare de gamle og syke som satt på noen benker langs veggene.

Det var derfor ikke behov for mye plass. Men etter reformasjonen skulle menigheten sitte på benker og høre på prekenen, og det krevde større kirker.

Stavkirkene er ikke enkle konstruksjoner. Hvorfor ble de bygget slik?

– Det har nok ligget nært opp til hvordan de bygde hus på den tiden. Man hadde også bygget trekirker tidligere, men da stolpekirker, der stavene var gravet ned i jorda, forteller Storsletten.

Når stolpene var gravd ned i jorda, råtnet treverket fort. Derfor finnes ingen av de gamle stolpekirkene i dag. Først rundt år 1100 skjedde det en forandring i byggemåten.

– Da fikk de til en ny konstruksjon der de løfter hele bygget opp, og derfor har også stavkirkene overlevd fram til våre dager.

Men det finnes ikke noen garanti for at de står trygt de neste 800 årene.

Kunnskapen dør ut

– Det er relativt få som vet noe om stavkirker i dag, og det er et reelt problem. Dette er et av Norges få bidrag til den internasjonale arkitekturhistorie, sier Storsletten.

Det handler om at de som sitter på kunnskapen, etter hvert dør. Storsletten mener at videreføringen av kunnskap ikke er god nok.

– Det er en stor, overordnet utfordring å opprettholde kunnskapen om stavkirkene.

Men selv om stavkirkenes ve og vel ikke er garantert i fremtiden, er de per i dag ikke dårlig stilt. Riksantikvaren har brukt store summer på å ruste opp stavkirkene de siste 20 årene.

I 2001 satte Riksantikvaren i gang med å sette alle landets stavkirker i stand. Prosjektet het Stavkirkeprogrammet.

– Det var en veldig fin satsning, og det ble gjort utmerket arbeid, sier Storsletten.

Stavkirkenes dårlige forfatning var bakgrunnen for prosjektet, skriver Riksantikvaren i en rapport fra 2008. En rekke reparasjoner ble gjort på Heddal stavkirke, deriblant på forstøtningsmur, drenering og tak.

Men grepene som ble gjort med Heddal stavkirke i stavkirkeprogrammet var bare småtteri i forhold til tidligere redningsaksjoner.

Tilbake til middelalderen

Heddal stavkirke var falleferdig da den ble restaurert og reddet på 1850-tallet. Men løsningene var dårlige, både byggeteknisk og arkitektonisk. Lite minnet om en middelalderbygning. En ny restaurering ble nødvendig 100 år senere, på 1950-tallet.

En av dem som husker redningsaksjonen for mer enn 65 år siden, er Ole H. Holta.

Han bodde ikke på Notodden på den tiden, men kom hjem på ferie.

– Jeg dro bort til stavkirken – som da ikke var der lenger! Det var slett mark, minnes 96-åringen.

Holta husker det godt:

– Jeg ble nemlig så forbløffet! Kirka var borte. Alt var til sortering, det som kunne brukes til å sette den opp igjen og det som måtte lages nytt.

– De var veldig nøye på det, fortsetter Holta.

Det er ikke tilfeldig at vi snakker med nettopp Ole H. Holta. Han er nemlig sønnen til Halvor H. Holta, som finansierte den viktige restaureringen, eller snarere rekonstruksjonen.

Familien Holta er en viktig brikke i Notoddens rike industrihistorie. Ole H. Holtas farfar, som også het Ole Halvorsen Holta, var direktør og eier i hjørnesteinsbedriften Tinfos.

Han sørget for at de fikk kirke i Notodden sentrum, og engasjerte seg også for at Heddal stavkirke, som ligger noen kilometer vest for byen, skulle settes i stand.

Ole H. Holtas far, Halvor H. Holta, videreførte farens arbeid. Han hadde midlene til å redde stavkirken. Og nå skulle det gjøres grundig.

– De kunne ikke begynne å reparere og gjøre det fint oppe i toppen når det var råttent i bunnen. Det var min far, industrimannen, som skjønte at hvis de skulle gjøre noe her, måtte de gjøre det helt grundig og ordentlig, ett hundre prosent. Det var saken.

Men ikke bare skulle kirken igjen bli solid, de ville også ordne opp i dårlig arbeid.

– De har tatt skrekken av historien, for kirken var restaurert og reparert på 1800-tallet – på en helt utilstrekkelig måte, sier Holta.

Og så langt det lot seg gjøre, skulle alle spor av den mislykkede restaureringen fjernes. Resultatet ble en kirke som er mer tro mot middelalderens stil.

Moderne kjemikalier: Effektivt, men ikke autentisk

Også tradisjonene og kunnskapene rundt vedlikeholdet av bygningen en viktig del av kulturarven, mener Inger Marie Egenberg.

Hun er avdelingsleder for Konserveringsavdelingen ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, og har doktorgrad i tjærebreing av stavkirker. Hun var involvert i tjæringen av Heddal stavkirke på begynnelsen av 2000-tallet da hun var ansatt i NIKU.

En av utfordringene ved tjæringen var at kunnskapen har blitt borte på veien, forteller Egenberg. I vår tid prøver man derfor å finne tilbake til kunnskap om materialer og metoder som kan ha blitt brukt i førindustriell tid og kanskje helt tilbake til middelalderen.

Men hvordan kunne kunnskapen gå tapt, når stavkirkene hele tiden har stått her og hatt behov for konstant vedlikehold?

– Det er mange måter å forsømme et bygg på, sier Egenberg, og legger til at det både handler om feil bruk av materialer og manglende vedlikehold.

– For Direktoratet for kulturminneforvaltning, eller Riksantikvaren, er det kulturminneloven som gjelder. Bygg fra middelalderen er automatisk fredet ifølge loven. Hvis vi har kunnskap om hvordan de har vært behandlet opprinnelig, skal vi fortsette med tilsvarende behandling. Det er et premiss.

Hun forteller at det utover på 1900-tallet, og særlig etter 2. verdenskrig, eksploderte i fabrikkprodukter som fungerte svært godt og gjorde at vedlikeholdet kunne gjøres sjeldnere.

– De begynte med forskjellige beiser, malinger og kreosot. Giftig som bare det – og det holdt skadedyr og alt annet vekk. Problemet er at det er ikke det autentiske. Når det gjelder stavkirker fra middelalderen, skal vi ikke tenke moderne materialer som varer lenger. Vi skal ta vare på kunnskapen rundt de tradisjonelle metodene. Da er kulturminnevernet mye rikere, sier Egenberg.

Ikke som et spann med ferdigbeis

Tjæring er mer komplisert enn maling og beising. Og betydelig mer grisete, forteller Ingmar Kroken ved Notodden kirkelig fellesråd. Han er den som har hovedansvaret for tjæringen av Heddal stavkirke.

– Hvis vi hadde gjort det samme med vanlig beis, hadde vi fått sparken på dagen, fleiper Kroken. Det handler bare om å få lagt det på, sier han. Men det virker riktignok litt mer komplisert enn som så etter hvert som han begynner å fortelle.

Tjære er grovt sett treolje.

– Du kan lage tjære av nesten alt treverk. Men den norske tradisjonen er å bruke furu. Furua er veldig feit, og har egen impregnering. Det er aller mest i rota, og den norske tradisjonen er å bruke den nederste delen på treet, forteller Ingmar Kroken.

Harpiks, også kalt kvae, er en viktig bestanddel av furutjære. En del av hemmeligheten med harpiks er at den blir hard i kontakt med luft, og har evnen til å gi en beskyttende overflate.

Et viktig kriterium for tjæren som skal brukes på norske stavkirker er at den skal være milebrent. Ingmar Kroken har selv vært med på milebrenning i mini-format sammen med Hardraade Vikingskipforening.

Flammer og røyk

Å produsere tretjære på gamlemåten er en omfattende prosess.

– Det er et kjempeprosjekt, særlig å finne fram til tyrien og å få brutt stubbene. De skal grovdeles, findeles og tørkes. Det krever plass, tid og masse fasiliteter, styrke og håndmakt og ressurser. Det er en risikoressurs, for det er først når de selger tjæren at de får betalt, sier Egenberg.

En tjæremile består av en traktformet bunn med et utløp for tjæra. Bunnen kan være av eksempelvis leire eller bjørkenever. Når fallet er laget, lør man opp tyrived og gjør klar til brenning. Rundt og på toppen av tyriveden skal det være et lag med fuktig lyngtorv. Den skal sørge for at det blir en ulmebrann snarere enn et bål. Blir det for varmt, brenner tyrien og tjæra opp.

Milebrenningen kan pågå i flere døgn, og ettersom flammene ikke skal ta overhånd, må den kontrolleres kontinuerlig.

Kull som solkrem

Da Egenberg var involvert i tjæringen av Heddal stavkirke på begynnelsen av 2000-tallet, hadde de problemer med at tjæren rant av stavkirken. De hadde forsøkt å sprøyte kirken med steinkulltjære, men Riksantikvaren krevde at det skulle brukes tretjære - som er mindre holdbar, men mer historisk korrekt.

Veien tilbake til gamle metoder viste seg å være utfordrende. Og fordi tjæren rant av, ble de stående igjen med bart, ubeskyttet treverk. Egenberg leste gamle dokumenter og fant ut at kull ble kjøpt inn sammen med tjære. Og etter flere forsøk på Heddal stavkirke fant de ut at kvernet kull blandet i tjæren hadde svært positiv effekt for holdbarheten.

Arbeidet Egenberg gjorde på Heddal stavkirke i samarbeid med kirkeverge i Notodden den gang, Mette Lehmann, ga grobunn for bruken av kull i tjæra i årene som fulgte.

– Teorien er at kullet blir et slags filter, eller en slags solbrille, for treverket. Så lenge kullet blir sittende på, vil det beskytte mot UV-stråling, som er nedbrytende både for treverk og for selve tjærefilmen, sier Egenberg.

Og fortsatt pågår det mye eksperimentering.

– Jeg har sett med egne øyne at kull har en effekt for holdbarheten på tjæra, sier Ingmar Kroken.

Ansvaret for tjæring har han hatt siden 2018. I løpet av de to årene som har gått, har det blitt mye prøving og feiling. Kullet var han kjent med, men han blandet det ikke inn i tjæren, for kullet falt til bunnen og gjorde tjæren tyngre å legge på.

– Jeg blandet ikke inn kullet, men strødde over etterpå. Men hvis du tak en neve med kull og kaster på, kan du være helt sikker på at vinden blåser vekk halvparten. Så da måtte jeg finne på noe annet, sier han. En femliters-kanne ble løsningen.

Han bruker heller ikke kull på vegger, kun tak - og han ser resultater.

– Jeg ser mønster der jeg har strødd ut kullet. Der er det mer tjære, konstaterer Kroken.

– Jeg må dessverre si at jeg er litt middels fornøyd. Holdbarheten er ikke så god som jeg syns den skulle vært.

Av gamle skrifter fremgår det at kirken bør tjærebres hvert tredje år.

– Jeg vil ikke påstå annet enn at det bør holde. Både ny og gammel historie viser at det å legge på mye tjære har betydning for å få den til å vare, altså å bygge tykkelse, fortsetter han.

Tjære-tilgang en utfordring i framtida?

En utfordring for de som jobber med tjæring, er at det har blitt en vanskelig å få tak i nok tjære, forteller Ingmar Kroken. Det bekreftes av Inger Marie Egenberg.

– Det er et stort problem, mener hun.

– Jeg håper vi kan få til litt mer innsats for tjærebrennerne. Jeg er mest redd for at det ikke skal gå an å få tak i den norske, milebrente tjæren, for da mister vi så mye. Det er den som er mest interessant å lære noe om. Svenskene har nesten mistet sin tradisjon, så de importerer treolje fra Kina. Det er et fabrikkfremstilt produkt som kanskje er like bra, men det er ikke vår kultur, sier Egenberg.

Hvis det bare handler om å bevare bygningen, er det mye man kan gjøre.

Hun poengterer at det er mye man kan gjøre hvis man kun skal tenke på konservering av selve bygningen.

– Vi kan støpe den inn eller vi kan bygge vernebygg rundt. Men hvor interessant er det, og hva får vi ut av det sammenliknet med å lære oss hvordan de kan ha gjort det før?