Oljeeventyret er på langt nær slutt. Potensialet for å utvinne mer olje i Nordsjøen er stort. Ifølge beregninger fra oljeindustrien kan inntektene fra nåværende felt økes med omtrent 450 milliarder kroner. For å hente inn dette kreves en teknologisk utvikling der også mer satsing på grunnforskning og tettere samarbeid mellom fagområder er en nødvendighet. Nettopp dette skal Centre for Integrated Petroleum Research ved Universitetet i Bergen (UiB) bidra med.

Professorene Arne Skauge og Magne Espedal er likevel ikke plaget av prestasjonsangst. - Om forskningen ved dette senteret bare bidrar til at det utvinnes noen promille mer olje i Nordsjøen, vil senteret ha betalt seg. Investeringene i senteret er bare småpenger i forhold til inntjeningen, så vi er rimelig trygge på at vi skal kunne klare å gi vårt bidrag, sier de samstemt.

Konservative prognoser

Det er ikke så veldig lenge siden man snakket om at oljen snart tok slutt i Nordsjøen. Hvorfor plutselig all denne optimismen?

- Vi har fått mye mer ut av de oljereservoarene som er påvist, enn det man først trodde var mulig. Dette har sammenheng med bedre teknologi, som igjen har gitt oss bedre innsikt i feltene. De prognosene som er gitt over oljeproduksjonen har kanskje vært konservative estimater. Felt som ble påbegynt allerede rundt 1970, som Ekofisk, vil produsere olje helt fram til 2050, og kanskje enda lenger, sier Arne Skauge, senterets leder.

- Oljeindustrien er slett ikke en kortsiktig industri. Det er feil å tro at dette er en flopp. Hvis vi skal høste på en ordentlig måte, må vi følge opp, både med kompetanse og med personer, sier Espedal, som er professor i matematikk ved Matematisk institutt, Universitetet i Bergen (UiB). Han er representant for et av de seks instituttene ved UiB som er involvert i senteret (se faktaboks).

Store utfordringer

I 90-årene har man forsøkt å forbedre kvantifiseringen og beskrivelsene av reservoarene ved hjelp av matematiske modeller. Man har forsøkt å få fram numeriske metoder som beskriver hva som skjer når olje beveger seg i et reservoar. Denne forskningen har hatt moderat suksess. - Ved å jobbe mer på tvers av fagene er det mye mer å hente, mener Skauge og Espedal. Men at det er utfordrende og vanskelig, er de to enige om.

- Tverrfaglighet betyr vanligvis at man arbeider på et minste felles multiplum og gjør mange kompromisser underveis, men det er ikke tilstrekkelig i denne forskningen. Her må vi være villige til å gå i dybden av andre fagfelt enn det vi selv er spesialister i. Hver disiplin må beholde sin faglige dybde og samtidig fungere sammen i en helhet. Geologen må ha dypere innsikt i matematikken og matematikeren må ha god forståelse av geologien. Du trenger den beste matematikken, den beste geologien og den beste fysikken for å skjønne prosessene. Det er senterets største utfordring, mener de.

SFF tiltrekker

Konseptet er vanskelig. Det kan ta tid å bygge opp en stab som kan samarbeide så godt, innrømmer de to professorene. Men basisen eksisterer allerede. Tidlig på 80-tallet begynte fagfolk fra ulike institutter ved UiB å samarbeide om problemstillinger innen petroleum. - Denne utviklingen blir nå satt i system. Men senteret må i tillegg trekke inn samarbeidspartnere som supplerer oss der vi mangler kompetanse. Dette tror ikke Skauge vil bli noe problem.

- Etter at vi fikk status som SFF, har vi fått mer positiv oppmerksomhet, både fra forskere i Norge og i utlandet. Forskerne får nå mulighet for å jobbe langsiktig. Langsiktighet er et ord som knapt eksisterer i oljebransjen. Nå kan vi fordype oss i problemstillinger over mange år, uavhengig av svingende oljepriser og pengekraner som skrus av og på. Usikkerheten blir dempet.

Industrien bidrar

Innen petroleumsforskning i Norge har grunnforskningen vært et stebarn til fordel for kortsiktig anvendt forskning, mener de to forskerne. Samtidig liker de ikke helt dette skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning. - Det passer ikke helt inn her. Problemene blir jo definert under arbeidet med å utvinne oljen. Det må løses fra en praktisk side. I tillegg må vi ha et teoretisk fundament for den praktiske løsningen. Grunnforskning og anvendt forskning går derfor hånd i hånd, mener Skauge, som selv har et bein innenfor både industri og Akademia. Han har vært forskningsleder innen reservoarteknologi ved Norsk Hydros forskningssenter i Bergen de siste 20 årene, og i tillegg hatt en bistilling ved UiB som professor II i reservoarfysikk de siste 12 årene.

Oljeindustrien betaler den største delen av kaken til dette senteret. I dag blir 60 prosent av virksomheten finansiert fra industrien, og forskerne forventer at andelen kommer til å øke i årene fremover.

Synliggjør naturvitenskapene

Et tett samarbeid med industrien gjør også at petroleumsmiljøet har flere menneskelige ressurser å trekke på. For høyt kvalifiserte folk er ingen selvfølge i denne bransjen. Mange ble rekruttert på 70-tallet, og det går mot en utskifting av personell. Foreløpig er det ingen dramatikk i rekrutteringssituasjonen, men den generelle svikten til naturvitenskapelige fag bekymrer.

- Vi håper og tror at etableringen av dette senteret vil være med på å synliggjøre naturvitenskapene og trekke flere studenter inn i systemet. Nå får vi også mulighet til å ta inn flere doktorgradsstudenter enn vi har gjort de siste årene, sier Skauge.

Et SFF innen petroleumsforskning vil også være nyttig for instituttene, selv om noen er engstelig for det motsatte, mener senterlederen. - Det er viktig for oss å beholde kontakten med instituttene, ikke minst fordi vi skal rekruttere både hovedfagsstudenter og doktorgradsstudenter.

- Vi må sikre en kontinuitet og et samarbeid inn mot disiplinmiljøet. Å trekke seg ut og isolere seg blir faglig feil. Men dette er en vanskelig balansegang som vi hele tiden må være bevisste på, mener Espedal.

Vanskelige felt

Da oljeproduksjonen kom i gang i Norge på 70- og 80-tallet, fant man store reservoarer som det var relativt lett å utvinne olje fra. I de senere år har man ikke funnet flere store felt, men en rekke små som det er langt vanskeligere å få oljen ut av.

- De små feltene er mer komplekse. Det er utfordrende både å beskrive dem, modellere utvinningen og få opp utvinningsgraden, sier Skauge. Han forklarer:

- Geologene skal finne ut hvilket fysisk miljø det var da reservoaret ble dannet; var det sandstein, kalk, kvartsrik sand eller mye innhold av leire? Deretter vil de sette opp en geologisk modell utfra klassifisering av bergarten. Den geologiske modellen må forenkles videre i en reservoarmodell før vi kan beregne strømning av vann, olje og gass i reservoaret. Overgang fra geo-modell til reservoarmodell er svært komplekst, og avhengig av tett, tverrfaglig samarbeid.

- Vi håper at vi kan komme fram til praktiske løsninger som oljeselskapene synes er interessante, men vi skal ikke alene løse alle problemene knyttet til utvinning, sier Skauge.

Selv om forskningen ved senteret er rettet inn mot å øke utvinningsgraden, ser senterlederen likevel ikke bort fra at noe av forskningen vil kunne ha anvendelse også mot letevirksomhet.

(Artikkelen er hentet fra en spesialutgave av bladet Forskning om SFF)