Norsk barnevern kommer godt ut i de fleste sammenlikninger med andre land, mener Marit Skivenes. Men det betyr ikke at vi er perfekte.
Norsk barnevern kommer godt ut i de fleste sammenlikninger med andre land, mener Marit Skivenes. Men det betyr ikke at vi er perfekte.

Professor sammenliker norsk barnevern med andre land:
– Det norske systemet er godt

– Men vi har forbedringspunkter, mener Marit Skivenes.

Publisert

Skivenes er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB). Hun presenterte ny forskning på seminaret «Har barnevernet et ufortjent dårlig rykte?» ved OsloMet denne uka.

Norsk barnevern blir kritisert for å ta fra foreldreomsorgen for sine barn for ofte.

Men vi er ikke verstinger i klassen her, finner forskerne ved Centre for Research on Discretion and Paternalism ved UiB, som Skivenes leder.

Flere land ligger på samme nivå som oss.

På toppen i Norden ligger Finland og Sverige, mens mange av de østeuropeiske landene ligger enda høyere.

Gode prosesser rundt omsorgsovertakelser

I en av studiene har forskerne studert barnevernets arbeid med omsorgsovertakelser i åtte ulike land: Norge, Finland, Irland, England, Sveits, Sverige, Tyskland og USA.

– I denne studien ser vi at det norske systemet har gode beslutningsprosesser sammenliknet med andre land, sier Skivenes.

Beslutningene er basert på grundig informasjon som inkluderer alle berørte parter. Foreldrene får advokathjelp og de får presentert sine argumenter. Det er tid til refleksjon og spørsmål.

Det er også åpenhet i form av skriftlige redegjørelser for beslutninger som tas og en andel anonymiserte, offentlig tilgjengelige avgjørelser, mener forskerne.

Få blir adoptert i Norge

Forskerne har også studert adopsjoner i åtte europeiske land: Norge, Finland, Østerrike, Tyskland, Spania, Irland og Estland.

I Norge er langtidsplasserte barn som oftest plassert i fosterhjem. Bare unntaksvis får fosterforeldrene muligheten til å adoptere barna. Kun 50 barn adopteres etter barnevernsloven hvert år. Dette skrev forskning.no om i 2019.

Norge kommer fortsatt godt ut her, sammenliknet med de andre landene, viser forskningen.

Vi har rettssikre prosessene gjennom fylkesnemndene og full ankemulighet til tingrettene. En del av avgjørelsene legges ut i Lovdata og er tilgjengelig for innsyn.

Enormt lukkede prosesser

Men forskernes konklusjon er likevel nedslående.

– Dette er enormt lukkede beslutningsprosesser. Det gjelder alle de åtte landene, inkludert Norge, sier Skivenes.

Det er manglende informasjon om saksgangen og manglende åpenhet. Systemene opererer stort sett isolert. Bare noen få eksterne har tilgang og kunnskap om hva som skjer internt i prosessen.

Men det er bekymringsfullt at det er så lite innsyn i prosessen fra eksterne aktører. Det er derfor ikke mulig å si noe om kvaliteten på beslutningene, mener forskerne.

Hvorfor er de så sinte på oss?

Selv om forskerne finner at Norge er best i klassen på mange områder når det gjelder barnevern, er kritikken mot barnevernet til tider massiv, både her i landet og fra andre land. Særlig fra land i Øst-Europa.

I polske medier står foreldre fram og forteller om hvordan norsk barnevern «stjeler» barn.

Forsker Jørn Holm-Hansen fra OsloMet var på seminaret og snakket om motstanden i øst mot det norske barnevernet.

Han jobber ikke spesifikt med barnevern, men forsker på de generelle politiske utviklingen i land som Russland og Polen.

Holm-Hansen mener at de voldsomme protestene mot barnevernet, for eksempel i Polen, ikke dreier seg om arbeidsmetodene i det norske barnevernet som sådan.

– Motstanden inngår i en nasjonalkonservativ og høyrepopulistisk mobilisering.

En kulturkamp

Dette handler om en kulturkamp, mener Holm-Hansen.

Disse grupperingene rammer inn barnevernet i en fortelling om sedenes forfall. Om normoppløsning. Familienes svekkede stilling. De opplever dette som et press som kommer utenfra, fra et forfallent Europa.

Det norske barnevernet er bare ett av mange temaer de nasjonalkonservative bruker i fortellingene sine, mener han.

– Det er ikke selve barnevernet, men prinsippet om at barna skal ha individuelle rettigheter de mener er feil. De er sterke tilhengere av et hierarki hvor Gud står på toppen og myndighetene like under. Så kommer mannen, deretter kvinnen og på bunnen barnet – som er uferdig moralsk og trenger disiplin.

Når barnet får individuelle rettigheter er denne samfunnsordenen truet, sier han.

– Vær selvkritiske

Holm-Hansen mener likevel at vi skal ta arbeidsinnvandrernes erfaringer på det største alvor.

– Mange arbeidsmigranter lever under dårlige levekår. De har en ekstrem jobbusikkerhet og elendige boforhold. Spørsmålet er om vi, i vår iver etter å psykologisere, har nok oppmerksomhet på de reelle materielle forholdene de lever under.

Holm-Hansens oppfatning er at barnevernet må være tøffe i kulturkampen mot de nasjonalkonservative høyrepopulistene.

Han mener at barnevernet ikke må la seg skremme. Men det er grunn til å være selvkritiske når det gjelder hvordan det norske barnevernet møter polske arbeidsinnvandrere, sier han.

– Dette er folk som ofte har problemer som man kan hjelpe med en riktig arbeidsmåte, sier han.

Overraskende like holdninger

Marit Skivenes og hennes forskerkolleger har i en pågående studie sett på holdningene til et representativt utvalg i befolkningen i ulike land.

Et av spørsmålene har de stilt har stilt til folk i Polen, Romania, England og Norge.

«Et barns velferd lider på grunn av foreldrenes alkoholproblemer. Er det i slike situasjoner akseptabelt at myndighetene flytter barnet fra foreldrene til andre omsorgsgivere fordi det er til barnets beste?»

– Vi fikk overraskende like verdier i de fire landene. 93 prosent er enig i Norge, 87 i England, 86 i Romania og 79 i Polen, forteller Skivenes.