- Barnevernloven må endres

På ti år har det vært en dobling i bruken av akuttvedtak, hvor barnevernet griper inn for å hente ut barn som er i fare. Blir barnets og foreldrenes rettigheter ivaretatt på en skikkelig måte?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Førsteamanuensis Mons Oppedal ved Høgskolen i Oslo har nylig forsvart sin avhandling Akutthjemlene i barnevernloven.

Avhandlingen har sett nærmere på lovens krav for å gjøre akutte vedtak i barnevernssaker, og Oppedal finner flere grunner til å være bekymret.

Kort varsel

Han har sett en kraftig økning i bruken av såkalte akuttvedtak, hvor barnevernet griper inn på kort varsel for å sikre barn mot omsorgssvikt.

Oppedal har funnet at det i perioden 1994 til 2004 var en dobling i bruken av akuttvedtak, fra 500 til 1000.

- Dette er en ganske kraftig økning, sier han.

Oppedal forklarer at dette kan skyldes en rekke sammensatte faktorer. Han har stor forståelse for at slike vedtak må fattes, men det må ikke gå på bekostning av vanlig rettssikkerhet, mener han.

Den kraftige økningen har ført til at like mange barn nå blir plassert med tvang etter et akuttvedtak, som etter et ordinært vedtak i fylkesnemnda. Når det gjelder ungdom med alvorlige atferdsvansker, er tallet enda høyere.

"Førsteamanuensis ved HiO, Mons Oppedal"
"Førsteamanuensis ved HiO, Mons Oppedal"

- Tre av fem vedtak i forhold til denne gruppen ungdom treffes som et akuttvedtak, og ikke som et ordinært vedtak, som krever fullt rettsmøte.

- Det illustrerer litt av omfanget, sier Oppedal.

Han peker på at det etter et akuttvedtak kan gå ganske lang tid før det blir avløst av et ordinært vedtak.

- Noen ganger kan det gå opp til åtte til ni måneder, og når en tenker på at det kan dreie seg om små barn, så kan det da vise seg vanskelig å reversere beslutningen, fordi barnet jo utvikler en tilknytning til plasseringsstedet, sier han.

Må følges opp

Han ønsker å innføre en ordning hvor alle akuttvedtak følges opp av et obligatorisk møte i fylkesnemnda, for å sikre at barnets rettigheter blir ivaretatt.

- Det er uheldig at disse sakene ikke automatisk blir overprøvd i et fylkesnemndsmøte. Alvoret tilsier at de burde bli det, sier han.

I dag fungerer det slik at partene må levere en formell klage før de får en advokat til å kikke på saken.

- Det er ikke nok i seg selv at partene har klagerett. For mange av disse er det vanskelig å klage, og de bør derfor få muligheten til å rådføre seg med en advokat med en gang, sier han.

Oppedal viser til en av konvensjonene i menneskerettighetskonvensjonen - Barnekonvensjonen.

- Barnekonvensjonen sier at ungdom med atferdsvansker har krav på å bli satt i kontakt med advokat med en gang, mens i praksis må de i Norge klage, før de får en advokat, sier han. Det er ikke like lett for alle.

- Sekstenåringer er ikke drevne i å si at dette er ulovlig, så det er jo nettopp derfor vi har disse rettighetene i Barnekonvensjonen, sier han.

Vil justere loven

I 1999 vedtok Norge menneskerettighetsloven hvor man inkorporerte den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, barnekonvensjonen og de to store FN-konvensjonene i norsk lovgivning.

Menneskerettighetsloven ble plassert over Grunnloven, og har således en tung plassering rent juridisk. Selv om tanken bak denne inkorporeringen er god, er det et stykke igjen til at den nasjonale lovgivningen har tilpasset seg kravene.

- Særlig barn, men også foreldre, har en god del rettigheter i henhold til konvensjonene, som ikke kommer til uttrykk i de norske reglene, sier han.

I avhandlingen kikket han på rundt 30 dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og sammenlignet disse med barnevernlovens bestemmelser om akuttvedtak.

Oppedal fant mange forskjeller. Han mener barnevernloven må endres, slik at den harmoniserer bedre med konvensjonen.

- Barnevernloven dekker ikke hele spekteret av fortolkninger som Menneskerettighetsdomstolen gjør i slike saker. Det er derfor behov for at lovteksten skrives om, slik at den kommer i samsvar med konvensjonspraksis, sier han.

Som et eksempel viser han til at barn bør ha rett til å være part i en sak.

- I Norge anerkjenner vi ikke at barn under 15 år er part i en rettssak. De har en rett til å bli hørt, men jeg mener at de har krav på en rettferdig rettergang i en del av disse sakene, som går langt utover bare det å bli hørt.

- Du kan jo forestille deg at det var en sak som dreide seg om deg, hvor du fikk si din mening, men hvor saken ble behandlet av retten uten at du verken fikk møte, vitne, ha en advokat eller føre dine egne argumenter.

- Da vil jeg tro du hadde følt deg overkjørt, sier han.

Mons Oppedal forsvarte sin doktorgradsavhandling fredag 30. november, ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer

Powered by Labrador CMS