Respekt for barnegråten

- Å ignorere gråt i barnehagen er et omsorgssvik – selve motsatsen til den omsorgsfulle væremåte, sier doktorand og høyskolelektor i pedagogikk, Else Foss.

(Illustrasjonsbilde: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsbilde: www.colourbox.no)

- I en av observasjonene jeg gjorde var det en gutt på fire som var lei seg for at han ikke fikk være med i svømmebassenget.

- En av de voksne diskuterte dette med ham inne på et rom. Det endte med at hun kom ut med sinte, raske skritt, mens gutten satt igjen og gråt alene, forteller Else Foss.

Hun er høyskolelektor ved Høgskolen i Vestfold, og har skrevet doktorgrad om gråt og omsorg i barnehagen.

Foss observerte situasjoner i en barnehage med 35 barn og sju voksne over en periode på et halvt år. Barna var fra to til seks år gamle.

Hun beskriver blant annet observasjonene hun gjorde av de voksnes negative og positive oppførsel i forhold til barn som gråt.

- Hvis et barn ikke får oppmerksomhet og trøst når det gråter i barnehagen, kan dette gi en nederlagsfølelse. Dette kan gå utover livsmotet til barnet – selvbildet og troen på seg selv. Barnet kan føle seg som en ”nobody” i stedet for en ”somebody”, sier Foss.

- Mange gode taklinger  

"Barn trenger trøst oppmerksomhet. (Illustrasjonsfoto: www.colorbox.no)"
"Barn trenger trøst oppmerksomhet. (Illustrasjonsfoto: www.colorbox.no)"

- I denne barnehagen var det svært få negative episoder. Personalet har i flere år satt sterkt fokus på at barna skal føle at de voksne er glade i dem og viser dem kjærlighet.

- De ansatte i barnehagen skal være i situasjonen med barna med hele seg, som en av de voksne sa det så fint, sier hun.   

Hun forteller at de ansatte ofte tok den lekende holdningen for å avverge at barna kom i situasjoner hvor de ble så følelsesmessig ute av seg at de begynte å gråte.   

- De så det var noe i emning, og da var de der på gulvet sammen med barnet. De brukte humor, og selv beskrev de det som at de ”svitsja” mellom lek og virkelighet, sier Foss til forskning.no.   

- Var det noe mønster i hvem av personalet som taklet barnegråten på en ”feil” måte?   

- Måten personalet takler barnegråten kunne på den ene siden ha med om de var utdannede førskolelærere å gjøre, men på den annen side kan man ikke studere seg til å bli en trøstende omsorgsperson, mener hun.   

Men i barnehagen der Foss observerte, lot en vikar være å vise forståelse da en toårig jente gråt, og ble i stedet sint. Dette ble først tatt opp etter at situasjonen var over.

Dette er ikke et ukjent problem på arbeidsplasser hvor de ansatte har omsorgsansvar for mennesker på denne måten, ifølge Foss.  

"Det kan lett bli gråt og tenners gnissel i barnehagen. (Foto: www.colorbox.no)"
"Det kan lett bli gråt og tenners gnissel i barnehagen. (Foto: www.colorbox.no)"

- Det kan kanskje komme av at man i barnehagen er redd for å ta opp ting med sine medvoksne i en her og nå-situasjon, sier Foss.  

- Kan ikke bare impulshandle  

- Vi er så raske med å si ”det er ingenting å gråte for”, men vi kan aldri vite helt hva som rører seg i et annet menneske.

- Det er mye snakk om empati, men hver gråt har element av noe fremmed som vi ikke kan forstå, sier hun.   

Hun konkluderer med at det er nødvendig å bruke omsorgsbasert pedagogisk skjønn. Altså, personalet kan ikke bare handle spontant på barnegråten, men reagere med både hjerte og hjerne.  

- Jeg er så redd for å tråkke på barnet, sa en av de barnehageansatte. Det viser en veldig respekt, sier Foss.  

I avhandlingen hennes heter det også at omsorg og oppdragelse er to sider av samme sak når det dreier seg om den voksnes væremåte overfor et barn som er i en vond situasjon.   

- Det er så lett å gjøre feil og såre barn, ved for eksempel å la være å snakke med barnet, og ikke se, høre og berøre det. Da kan barnet miste troen på at det blir verdsatt, og det kan gå ut over barnets selvbilde og livsmot både der og da og i et framtidig perspektiv, sier hun til forskning.no.

Kilde:

E. Foss (2009) Den omsorgsfulle væremåte. En studie av voksnes væremåte i forhold til barn i barnehagen. Doktorgrad, Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen.

Powered by Labrador CMS