Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.
Manglende samarbeid mellom barnevern og familien er den viktigste grunnen til at saker blir lagt bort.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Her er forskernes nye anbefalinger til barnevernet
Barnevernet bør starte med en innledende samtale med barn og foreldre, sier forskere som har kartlagt hva barnevernet gjør i forbindelse med meldinger og undersøkelser.
Forskerne har analysert årsaker til at saker blir meldt inn til barnevernet. De har sett på hvordan barnevernet arbeider med undersøkelser for å finne ut hva som har betydning for om barn og familier får hjelp eller om saker blir henlagt.
Meldinger til barneverntjenesten er utgangspunkt for de rundt 50 000 undersøkelser som årlig gjennomføres i Norge.
Målet med forskningsprosjektet Barnevernets undersøkelsesarbeid er å få kunnskap om hvordan barnevernsundersøkelser gjennomføres i Norge og hva som skal til for å sikre god kvalitet i slike undersøkelser.
Her er de nye anbefalingene fra forskerne:
Sikre at undersøkelser ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig ved å skille mellom saker som kan avklares etter samtale mellom partene og saker som krever en planmessig utredning av barnets og familiens behov.
Basere behovsutredninger på et faglig rammeverk der barnets helse og utvikling, foreldrenes omsorgsutøvelse og belastninger i familie og miljø vurderes.
Legge bedre til rette for samarbeid med barnet og familien gjennom bruk av undersøkelsesplaner, informasjonsdeling underveid og formidling av begrunnelser og beslutninger.
Hva er undersøkelsessaker?
Etter å ha mottatt en bekymringsmelding for et barn kan kommunale barnevernstjenester opprette undersøkelsessak. Hovedhensikten med en slik undersøkelse er å innhente, bearbeide og vurdere informasjon om barnet, forholdene i hjemmet og nærmiljøet. På bakgrunn av denne informasjonen vil barnevernstjenesten fatte en beslutning om hvorvidt barnet har behov for et barnevernstiltak eller ikke. Ifølge barnevernloven skal undersøkelsen gjennomføres så skånsomt som mulig, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.
Sluttrapporten inneholder oppsummeringer og anbefalinger basert på innholdet i de fem delrapportene.(Foto: UiT)
Lang vei til nye anbefalinger
Forskningsprosjektet består av fem delstudier og er en del av et bredt samarbeid. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) bestilte oppdraget i 2015.
Funnene som er gjort i delprosjektene er grunnlag for anbefalingene som nå kommer fram i en ny sluttrapport.
– Vi har sett at det er forskjell på hvordan barnevernet undersøker, hvordan de dokumenterer og hvorvidt familier har fått medvirke i ulike saker.
– Det betyr ikke nødvendigvis at arbeidet som gjøres i barnevernet i dag er feil. Det er ulike betingelser og ulike mangler i de enkelte tjenestene, sier prosjektleder for den nasjonale studien, Svein Arild Vis ved RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet.
Prosjektleder for den nasjonale studien, Svein Arild Vis ved RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet.(Foto: UiT)
Overraskende store forskjeller
Forskernes anbefalinger er knyttet til saksbehandlingsprosessen, selve gangen i en sak fra en melding kommer inn til den går videre til undersøkelse og beslutning.
Her er det, ifølge rapportene, overraskende store forskjeller mellom tjenestene i arbeidet som blir gjort.
– Det er ikke alle sakene som trenger like grundig undersøkelse. Før man går i gang med kartleggingen anbefaler vi en innledende samtale med barn og foreldre for å få gjort noen tidlige avklaringer.
– Da kan man finne ut om man kan ta en beslutning basert på denne samtalen, eller om man bør gå i gang med videre undersøkelse for å utrede barnet og familiens behov mer grundig, sier Vis.
Han mener det er et kvalitetstegn at det gjøres grundige undersøkelser i de mest alvorlige sakene, samtidig som undersøkelsen ikke gjøres unødvendig omfattende der det ikke er grunnlag for dette.
– Dette er også viktig for å utnytte barnevernets ressurser på beste måte, sier forskeren.
Helhetlig rammeverk
Annonse
Forskerne anbefaler også et helhetlig rammeverk for de sakene som trenger grundigere undersøkelser.
Vis understreker at det er vanskelig å komme med en oppskrift for hvordan man skal undersøke en sak. Det avhenger av hva meldingen handler om og hvilken kjennskap man har til barnet og familien.
– Det er ikke meningen at man skal behandle alle saker likt ved alltid å etterspørre visse typer opplysninger eller ved å rutinemessig gjennomføre visse former for undersøkelser.
– Alle saker er forskjellige. Nettopp derfor er det behov for at saksbehandlere i barnevernet aktivt tar stilling til hvilken retning undersøkelsen skal gis og hvilke opplysninger som er nødvendig i den enkelte sak. Denne beslutningen må være faglig begrunnet.
– Vi anbefaler at begrunnelsene tar utgangspunkt i et helhetlig faglig rammeverk. Vi har foreslått en modell som dette kan basere seg på, sier Vis.
Modellen Vis viser til handler om barnets utvikling og behov, foreldrenes omsorgskompetanse, familie og nærmiljø.
– Det er ikke en prosedyrebeskrivelse, men et utgangspunkt for beslutning om hvordan man kan innrette undersøkelsen slik at man sørger for at de mest sentrale forhold blir vurdert og at det ikke er tilfeldigheter som avgjør hvilket grunnlag beslutninger baseres på, sier Vis.
Medvirkning i barnevernssaker
Foreldre og barns medvirkning i en barnevernssak er sentral i den tredje anbefalingen.
– Det er viktig med et godt samarbeid. For det første med foreldre og barn. Dersom ikke man får dem med på laget blir det vanskelig. I undersøkelsene vi har gjort, ser vi at manglende samarbeid mellom barnevern og familien er den viktigste grunnen til at saker blir lagt bort, sier Vis.
– Det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, sier prosjektmedarbeider og professor ved RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet, Camilla Lauritzen.
Vis sier at de som melder inn saker bør også være bevisst på betydningen av å få til et godt samarbeid fra start. Det kan ha stor betydning at meldingen utarbeides sammen med familien.
Annonse
Dersom familien ikke vil samarbeide eller er mottagelig for hjelp er det svært vanskelig for barnevernet å komme noen vei.
– Husk at det bare er om lag en tredjedel av alle meldingene som ender med et hjelpetiltak. Også barnevernet kan ta grep for å legge til rette for bedre samarbeid. Blant annet gjennom å la familien delta i utarbeidelse av undersøkelsesplanen, holde partene oppdatert om hva som foregår underveis for å gjøre undersøkelsen og beslutningene forutsigbare og forståelige, sier han.
– I saker som handler om vold og i saker med familier med innvandringsbakgrunn er det spesielle utfordringer med samarbeid og brukermedvirkning, sier Svein Arild Vis.
Prosjektet Barnevernets undersøkelsesarbeid – fra bekymring til beslutning er gjennomført i samarbeid mellom fire forskningsmiljø i Tromsø, Bergen og Trondheim: RKBU Nord ved UiT Norges Arktiske universitet, RKBU Vest ved NORCE Norwegian Research Centre, RKBU Midt-Norge ved NTNU og Institutt for helse og miljø og likeverd (Hemil) ved Universitetet i Bergen.
