- Kunnskapssamfunnet trenger mer enn det som står i bøkene. Mye kunnskap oppstår i møtet mellom hode, hender, tegninger og maskiner, sier forsker Lars Gjelstad.  (Foto: Frank May, NTB Scanpix)
- Kunnskapssamfunnet trenger mer enn det som står i bøkene. Mye kunnskap oppstår i møtet mellom hode, hender, tegninger og maskiner, sier forsker Lars Gjelstad. (Foto: Frank May, NTB Scanpix)

Elevene blir flinkere når de får på seg kjeledressen

Mange elever kommer til yrkesfag uten å ha tatt i en hammer. Det er et kunstig skille mellom teori og praksis i yrkesfagene, mener forsker som fulgte en klasse i ett år. 

Publisert

Om forskningsprosjektet

Denne forskningen er finansiert av Forskningsrådets program for Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM). Dette er det største samfunnsvitenskapelige programmet i Norge. Det dekker et stort tematisk felt og mange samfunnssektorer.

Målet er at forskningen skal gi kunnskap som kan anvendes i utformingen av skolepolitikken.

I ett år oppholdt sosialantropolog Lars Gjelstad seg på en yrkesfaglinje. Han tilbragte mye tid sammen med elevene i verkstedet på mekkelinja. Da han kom ut igjen, hadde han verken med seg tall eller statistikk. Men han hadde fått et klarere bilde av hva som skjer ved en yrkesfaglinje. 

Forskeren så tydelig hvordan mange av elevene på yrkesfaglinja trives veldig bra. De mestrer smartheten som kreves i møtet mellom hjerne, hender og maskin.

– I verkstedet får elevene bundet sammen teori og praksis på en måte det ikke er mulig å få til i et klasserom. Her så jeg motivasjon og fellesskap. Jeg så også elevenes opplevelse av å få en ny start. De utvikler en faglig identitet, frigjort fra tidligere skoleerfaringer, sier Gjelstad. 

– Hovedproblemet i yrkesfag er en manglende kobling mellom teorien og yrkesfagenes praktiske tradisjoner, sier sosialantropolog Lars Gjelstad.  (Foto: privat)
– Hovedproblemet i yrkesfag er en manglende kobling mellom teorien og yrkesfagenes praktiske tradisjoner, sier sosialantropolog Lars Gjelstad. (Foto: privat)

– Også hørte jeg hvordan nedvurderingen av yrkesfagene er tema blant elevene. Noe de snakker om og selv merker godt, legger han til.

Arbeidslivet krever mer

Året som sosialantropolog ved yrkesfaglinjen Teknikk og industriell produksjon (TIP), det som før ble kalt «maskin og mekk», gjorde Gjelstad overbevist om at mye av yrkesfagundervisningen i dag er for teoretisk. Lærerne er ofte folk med høyere utdannelse som står og underviser basert på lærebøker. Færre av dem er folk med yrkeserfaring.

Arbeidslivet krever stadig mer av den som skal styre avanserte produksjonsmaskiner.

Operatører kontrollerer roboter, bilmekanikere reparerer teknisk svært avanserte biler og helsepersonell bruker utstyr kjøpt for millioner av kroner.

Akademiseringen er et problem

Akademiseringen og innsnevringen av yrkesfagene er et problem som nå må tas på alvor, oppfordrer sosialantropologen.

– For dette er blitt et stort problem. Det handler ikke først og fremst om at det er for mye teoretisk undervisning. Problemet er framfor alt den manglende koblingen mellom teorien elevene lærer og yrkesfagenes praktiske tradisjoner.

Samtidig mener han det er viktig at yrkesfagelevene ikke låser seg inne i en anti-teoretisk verden, slik han også så tendenser til i verkstedene.

– Løsningen er ikke at elevene bare blir stående ved maskinene, sier han.

Oppbevaringssted for skoletrøtte

På yrkesfaglinja finner du de dedikerte elevene som har fått 5-ere på ungdomsskolen og som har tatt et bevisst valg om hva de vil bli.

Og du finner 2-er elevene som fikk råd på ungdomsskolen om å begynne her fordi rådgiveren antok at det ville bli det enkleste.

– Dette er et kjempeproblem for mange yrkesfaglærere, rapporterer Gjelstad.

Sosialantropologen tipper at mange av rådgiverne på ungdomsskolen som sender de skolesvake til yrkesfagene, aldri har satt sine bein i verkstedet på en yrkesfaglinje.

Yrkesfaglærerne han møtte var også bekymret over at mange unge i dag er lite vant med å løse praktiske oppgaver. Mange unge som velger å gå på en mekanisk linje, må læres opp til å bruke selv enkle håndverktøy.

Det som kanskje overrasket forskeren aller mest, var at de såkalte skoleflinke elevene ofte var de som også fikk de beste resultatene i de praktiske fagene.

– Lærerne vil gjerne bruke tid på de motiverte og flinke elevene som ser mulighetene i faget de er begynt på. Men de må i tillegg bruke mye tid på de lite motiverte elevene som mest er her for å bli oppbevart et sted.

Strengere karakterkrav?

Forskeren innrømmer at det ikke finnes enkle løsninger på denne utfordringen.

Han viser til danske forskere som også mener at yrkesfagopplæringens store utfordring er at de både skal bygge fag i verdensklasse og samtidig skal inkludere den skoletrøtte ungdommen.

Selv peker Gjelstad i sin forskning på hvor viktig det er å utvikle yrkesfagenes særskilte kunnskaps- og læringsformer. Har elevene og lærerne rikt utstyrte skoleverksteder, gir det muligheter for å skape faglig engasjement og utvikling for begge de to elevgruppene.  

– Uansett er det viktig å være klar over hva denne situasjonen gjør både med lærere og elever på yrkesfagene.

– Kanskje er løsningen å stille strengere karakterkrav for å komme inn på yrkesfaglinjene, antyder forskeren.

Kunnskapssamfunnet har behov for mer enn det som står i bøker. Å kunne koble teori og praksis er en form for smarthet som blir viktigere i det nye arbeidslivet.  (Foto: Lars Gjelstad)
Kunnskapssamfunnet har behov for mer enn det som står i bøker. Å kunne koble teori og praksis er en form for smarthet som blir viktigere i det nye arbeidslivet. (Foto: Lars Gjelstad)

På den annen side, så forteller lærere på yrkesfaglinja hverandre ofte historier om den trøblete og håpløse gutten de klarte å snu og som nå er blitt en dyktig fagarbeider. Og forskeren ble selv flere ganger imponert over yrkesfaglærernes evne til å anerkjenne enkeltelevers ulike former for smarthet.

Andre former for smarthet

Forskeren er nå blitt opptatt av nettopp dette: at smarthet kan komme i ulike innpakninger.

For langt fra all kunnskap finnes i bøker. Mye kunnskap oppstår i møtet mellom hode, hender, tegninger og maskiner.

– Kunnskapssamfunnet trenger mer enn det som står i bøkene våre. Men for mange i den norske middelklassen blir det i dag et problem dersom et av barna deres velger en yrkesfaglig utdannelse hvor barna deres bruker hendene. Dette er en viktig årsak til stigmatiseringen av yrkesfagene.

– Fokuset i mediene er hele tiden på frafallet og de sosiale problemene knyttet til de yrkesfaglige utdannelsene. Dette bidrar også til å redusere statusen til disse fagene. Elever som er skoleflinke, mister opplagt lysten til å velge en yrkesfaglig utdannelse når de hører så mye om dette. Hvem får lyst til å gå på skole i flere år sammen med skolesvake bråkmakere?

Sånn får vi sorteringen mellom norsk ungdom, mener sosialantropologen.

De skoleflinke går til studiespesialisering, og de skolesvake går til yrkesfag.

Kunstig skille mellom teori og praksis

– I realiteten foregår det veldig mye spennende læring på flere av yrkesfaglinjene. For en skoleforsker som meg, er dette et eneste stort laboratorium, forteller Gjelstad.

Sosialantropologen mener det er konstruert et skille mellom teori og praksis.

– I den virkelige verden behøver elevene begge deler. Og på flere yrkesfaglinjer jobber lærerne aktivt for å oppheve dette skillet. De vet hvilke ferdigheter som kreves for å styre en moderne maskin, sier han.

En følelse av at det er alvor

Det elevene verdsetter inne på verkstedet er mangfoldet av verktøy, materialer og problemstillinger. I tillegg setter de pris på fellesskapet og de sosiale omgangsformene på verkstedet. Her kan de gå rundt og involvere seg i hverandres arbeider.

– I et klasserom er situasjonen mer individualistisk. Hver elev sitter ved hver sin pult. Det er prestasjon og konkurranse.

– I verkstedet tar eleven på seg den samme kjeledressen som de andre.

– Når kjeledressen, verneskoene og beskyttelsesbrillene kom på plass, så jeg at elevene begynte å gå annerledes - mer selvsikkert. Kroppsspråket deres forandret seg. De var klare for å vise ferdigheter og fikk en annen identitet enn de har i klasserommet. Verktøyene og materialene skapte et nytt alvor, beskriver Gjelstad.

– Jeg så hvordan verkstedet åpnet nye muligheter for identitet og mestring. 

Mangelen på tilknytning til arbeidslivet

Gjelstad ble i løpet av året også opptatt av elevenes tilknytning til næringsliv og arbeidsliv. Eller mangel på slik tilknytning.

Opplevelsen av å få realistiske oppgaver, å bli trent opp til en framtidig jobb, er viktig for mange yrkesfagelever.

Å stå ved dreiebenken og få et oppdrag i form av en maskintegning med bedriftslogoen til motorprodusenten Rolls-Royce nede i hjørnet gir en annen motivasjon og engasjement hos eleven enn å få en vanlig arbeidstegning av læreren hvor delen produseres for søppelcontaineren.

Når læreren i tillegg forteller eleven historier om egne erfaringer fra arbeidslivet, hva som kreves, hva som er viktig å passe på, så føles både elevrollen og problemene som må løses mer ekte.

Sosialantropologen mener det helt klart er et skritt i riktig retning å få til det Ap-leder Jonas Gahr Støre ønsker, nemlig å introdusere norske elever for praktisk arbeid på et mye tidligere tidspunkt i skolen. Arbeiderpartiets kunnskapsutvalg foreslo i januar å innføre yrkesfag og praktisk læring helt fra 1. klasse på barneskolen. Støre innrømmer ifølge avisa Klassekampen at partiet hans har medansvar for å ha lagd en altfor teoritung norsk skole.

Kritiserer ungdomsforskere

Selv om yrkesfagsungdommen utgjør nesten halvparten av norsk ungdom, så er de lite studert, påpeker Gjelstad. Han tror utdanningsforskere ofte synes at typiske middelklassefenomener blant ungdom er kulere forskningsobjekter.

Gjelstad påpeker også at forskningen i Norge på yrkesfagungdom har vært dominert av statistiske undersøkelser av forholdet mellom sosial bakgrunn og frafall. Disse arbeidene har vist liten interesse for hvorfor ungdommene blir inkludert eller ekskludert fra arbeidsliv og samfunn.

Sosialantropologen mener at skal man forstå yrkesfagopplæringen, så er man også nødt til å se på den fra elevenes perspektiv.

Referanse: 

Lars Gjelstad. Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom. Tidsskrift for velferdsforskning nr. 1, 2015. Sammendrag