– Resultatene er lovende for førskolebarn som lider av selektiv mutisme, mener forsker og psykolog Beate Ørbeck.

Selektiv mutisme kjennetegnes ved at barn som egentlig kan snakke ikke tør å si noe i viktige sosiale situasjoner, for eksempel i barnehagen og på skolen. Hjemme snakker de vanligvis åpent. Tilstanden rammer omlag én prosent av befolkningen.

– Dette forstås mer og mer som en angstlidelse og er særlig assosiert med sosial angst. Når barna ikke klarer å kommunisere verbalt, greier de heller ikke å gjøre rede for sine behov. Det kan ha alvorlige konsekvenser.

– Derfor er det viktig å finne ut hva som kan hjelpe dem, og vi vet foreløpig lite om dette, både nasjonalt og internasjonalt, sier Ørbeck.

Den aktuelle studien omfattet syv barn i alderen tre til fem år – fem av dem er jenter og fire er tospråklige.

Gode resultater

– Ved avsluttet behandling snakket seks av de syv barna i alle situasjoner i barnehagen, sier Ørbeck.

– Ett barn med utviklingsforstyrrelser snakket i noen situasjoner og var avhengig av spesiell tilrettelegging og voksenstøtte. Den hjelpen var ikke alltid tilgjengelig.

– Generelt er resultatene gode. Men samtidig så vi at for to av fire barn som begynte på skolen i løpet av oppfølgingsåret, var overgangen vanskelig. De snakket mindre en periode, men svarte på spørsmål, og var i god utvikling på skolen.

– For barnet med utviklingsforstyrrelser ble overgangen til skole så vanskelig at det som var oppnådd i barnehagen ikke vedvarte, sier hun.

Tydelig i barnehagen

Det kan være vanskelig å avgjøre når et barn får selektiv mutisme. De fleste foreldre til barn med tilstanden forteller at barnet alltid har vært litt sjenert og forsiktig, men at problemet ble tydelig for dem først ved barnehage- eller skolestart.

Årsaken er også sammensatt; den kan ha sammenheng med andre typer angstproblemer, og arvelighet er en faktor. Hvordan barnet blir møtt hjemme og i barnehage/skole er en opprettholdende faktor. Det er de opprettholdende faktorene som først og fremst kan påvirkes med behandling.

– Vår behandlingsmodell består av flere elementer og foregår utenfor klinikken. Den starter hjemme i trygge omgivelser. Den foregår deretter i barnehagen og omfatter atferdsterapeutiske tiltak, veiledning og defokusert kommunikasjon som generelt behandlingsprinsipp.

– Defokusert kommunikasjon innebærer for eksempel at vi gjerne sitter ved siden av barnet i stedet for midt i mot og at vi «tenker høyt» i stedet for å stille direkte spørsmål. Vi prøver å engasjere barnet i aktiviteter det liker heller enn å fokusere direkte på den enkelte.

– Særlig unngår vi fokus på hva de føler. Behandlerne må dessuten arbeide med seg selv for å være trygge i møtet med andres taushet og kunne takle reaksjoner blant andre barn og i personalgruppen, forklarer Ørbeck.

– Jeg tror det er viktig at terapien utføres der problematferden er, som i barnehagen, fortsetter hun. Der møter vi de som har ansvaret for barna i det daglige. Når resultatene er såpass gode, forteller det noe om hvor viktig det er å få hjelp tidlig.

Temperament

Ørbeck mener det er viktig å se at barn kan reagerer forskjellig på behandling.

– Noen er sjenerte, og det er lov. Barna i studien vår var av temperament litt forsiktige og sky. Gjennom behandlingen skjer ikke en personlighetsforandring, men de får hjelp til å løse et problem – de kommuniserer bedre generelt og de snakker.

– Vi mener det er viktig å spre kunnskap om denne tilstanden, så helsestasjoner og barnehager kan se den tidlig og forebygge slik at ikke problemene utvikler seg.

Sammen med barnepsykiater Hanne Kristensen er hun nå i gang med en behandlingsstudie med 24 barn i alderen tre til ni år fra hele Sør-Norge.

– Fra et forskningssynspunkt blir det spennende å se om eldre barn reagerer forskjellig fra yngre på behandlingen – og å studere resultatene når mange lokale klinikker er ansvarlige, avslutter Ørbeck.

Referanse:

Oerbeck, Johansen, Lundahl, Kristensen: Selective mutism: A home-and kindergarten-based intervention for children 3-5 Years: A pilot study, Clinical Child Psychology and Psychiatry, August 18, 2011, doi: 10.1177/1359104511415174.