– Barn ønsker å bli lyttet til, men i mange tilfeller snakker de voksne om barnet og ikke med barnet i legekonsultasjoner, sier Wenche Bekken, stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun mener det er spesielt viktig å få være med i beslutningsprosessen i vanskelige beslutninger, som for eksempel om operasjon.

– Det skaper bekymring når barna ikke vet hva de skal igjennom. Ved å bli utelatt i denne prosessen, engster de seg for om de må operere igjen, påpeker Bekken.

De som derimot opplever at de har hatt en dialog og fått være med i beslutningsprosessen, kommer bedre ut av det.

Har rett til å bli hørt

Bekken har deltatt og sett på hvordan helsepersonell ved et habiliteringssenter jobber med barn. Hun har også intervjuet helsepersonell om barns deltakelse og involvering i beslutninger.

I tillegg har hun over tid intervjuet ni barn med fysisk funksjonsnedsettelse i alderen fra ni til femten år om hvilke erfaringer de har fra å delta i konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten.

Ifølge artikkel 12 i Barnekonvensjonen har barn rett til å bli hørt i saker som angår dem selv.

– Barna i studien påpeker at de ønsker å bli sett og hørt, sier Bekken.

Hun understreker at spesialistene ønsker å involvere barna i større grad, og at det er flere årsaker til at barns deltakelse likevel er lav.

En av årsakene er at det er vanskelig å få til dette i en travel hverdag. Sykehus opplever blant annet økte krav om effektivisering som gir helsepersonell mindre tid.

Ser på situasjoner

Foreldrene påvirker mye i beslutninger, og spesialistene må også lytte til dem.

– Men det er ikke alltid at foreldre og barn har samme forståelse. Spesialistene står da i et dilemma om de skal lytte til barnet, foreldrene eller den medisinske praksisen. Barns deltakelse burde være et sentralt tema å diskutere i spesialisthelsetjenesten, poengterer Bekken.

Studien hennes viser at det er viktig å se på hvordan barns deltakelse under en konsultasjon kommer til uttrykk i samtalene, under selve legeundersøkelsen, og når barnet tar i bruk leker og utstyr i rommet, enten alene eller i samspill med en av profesjonsutøverne tilstede.

– Da kan vi se på hva det er i en situasjon som åpner for eller begrenser barnets mulighet til å delta aktivt i beslutninger, sier Bekken.

Viktig for selvfølelsen

– Undersøkelsen viser også at barna ønsker at helsepersonell skal legge mest vekt på hvordan de mestrer og opplever seg selv sammen med andre til daglig, fremfor bare å være opptatt av funksjonstapet, fremhever Bekken.

Hun legger til at barn med funksjonsnedsettelse har vært til jevnlige vurderinger fra de var små, og vurderingene gjør noe med hvordan barna forstår seg selv.

Barna som er intervjuet sier de bryr seg om hvordan helsepersonell vurderer dem, og de synes det er viktig at helsepersonell lytter til dem og tror på dem når de forteller om hvordan det er å leve med funksjonstap.

– Dette er barn som med jevne mellomrom er innom spesialisthelsetjenesten. Etter hvert som de blir eldre, ønsker de å bli lyttet til. De utvikler etter hvert god kompetanse om hva som virker og ikke virker for å ha det bra i hverdagen, sier Bekken.

– Det at barna får en følelse av at helsepersonell ser at de også kan fungere som andre barn uten funksjonsnedsettelse, er viktig, understreker hun.

Referanse:

Bekken: The role of objects in understanding children's participation in paediatric rehabilitation, Scandinavian Journal of Disability Research, Published online: 04 Apr 2013, doi: 10.1080/15017419.2012.761155.

Studien er en del av Bekkens doktorgradsavhandling.