Enslige asylsøkere som klarer å opprette nye sosiale nettverk, har mindre risiko for å få psykiske problemer. (Foto: Shutterstock)
Norske myndigheter innvilget i perioden 2000–2008 opphold til rundt 2100 enslige mindreårige asylsøkere (EMA), som senere er bosatt over hele landet.
Flesteparten av disse har langt større risiko for depresjon enn norske barn. De har ofte opplevd krig, og mange har døde foreldre eller de vet ikke om foreldrene er i live.
Kulturelt stress
Men svarene forskerne får fra ungdommene, viser at traumer og tap av venner og familiemedlemmer ikke nødvendigvis er de viktigste kildene til psykiske plager i denne sårbare gruppen.
Utfordringer de står overfor i hverdagen i det nye hjemlandet spiller også en rolle.
– Mange opplever stress knyttet til kulturelle koder. De opplever også at de mangler kulturkompetanse, det vil si kunnskap om alt fra kommunikasjon til atferd, verdier og tankesett, påpeker Brit Oppedal.
Hun har deltatt i forskningsprosjektet Ungdom, kultur og mestring (UngKul), der Nasjonalt Folkehelseinstitutt har snakket med 600 mindreårige asylsøkere uten foreldre eller andre omsorgspersoner.
– Dette er ny og viktig kunnskap for fagfolk, politikere og frivillige som arbeider med å utforme forebyggende tiltak og tilrettelegge for gode oppvekstvilkår for enslige mindreårige, fastslår Oppedal.
Familiekontakt viktig
Brit Oppedal forsker på hvordan det går med enslige, mindreårige asylsøkere som blir bosatt i Norge. (Foto: Elin Fugelsnes)
– Tilhørighet i og støtte fra sosiale nettverk er en av de viktigste kildene til mestring og psykososial tilpasning, sier Oppedal.
UngKul viser at det å ha kontakt med familie i Norge, minsker risikoen for psykiske plager.
De fleste ungdommene som deltar i studien, svarer at de har nære relasjoner til voksenpersoner i Norge, men en liten gruppe oppgir at de ikke har noen slike kontakter i det hele tatt.
Blant disse har hele sju av ti en depresjonsskåre over den kliniske grenseverdien.
– En hovedoppgave for omsorgsapparatet som bistår enslige mindreårige i bosettingsprosessen, er å hjelpe dem med å etablere gode, stabile og varige kontakter med voksne i nærmiljøet hvor de bor, mener Oppedal.
