Norsk varetekt er i strid med menneskerettighetene

Bruken av varetekt har økt de siste årene. Det norske rettssystemet kritiseres for sin omfattende bruk av varetektsfengsling.

Publisert
Det norske rettssystemet kritiseres for å varetektsfengsle for mange, for hardt og for lenge. (Foto: Robert Hoetink/Microstock)
Det norske rettssystemet kritiseres for å varetektsfengsle for mange, for hardt og for lenge. (Foto: Robert Hoetink/Microstock)

– Vi må endre på mye for å få norsk rett i samsvar med menneskerettighetskonvensjonene, sier forsker og jurist Merete Havre ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Dersom det ikke er sterkt nok samfunnsbehov, så har vi ikke lov til å bruke varetekt.

– Norge vil bli dømt

Hun har gått gjennom alle kjennelser fra Høyesterett de 15 årene som er gått siden menneskerettighetskonvensjonene ble norsk lov i 1999.

Materialet hennes viser at barn ned til 15 år er varetektsfengslet utelukkende på grunn av gjentakelsesfare. Disse barna må også sone sammen med voksne, noe som er i strid med FNs barnekonvensjon.

Hun konkluderer med at norsk praksis er i utakt med Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon på flere områder.

– Norge vil bli dømt i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg om kursen ikke endres, sier hun.

Hver fjerde i fengsel sitter i varetekt

Det norske rettsvesenet har i lang tid fått sterk kritikk, både internasjonalt og i Norge, for sin omfattende bruk av varetektsfengsling.

Kritikken går på at det fengsles for mange, for hardt og for lenge.

23 prosent av de som satt fengslet 1. januar 2011, satt i varetekt, ifølge Statistisk sentralbyrå.

– Fortsatt er det mange saker som bør gi grunn til bekymring. De siktedes rettigheter blir ikke tatt godt nok vare på, påpeker Havre.

Hun har i sin studie vurdert reglene om varetektsfengsling ut fra dagens regelverk, og sett på en rekke saker fra datamaterialet sitt.

Et eksempel er en gutt på 16 år som ble varetektsfengslet i to måneder, siktet for ran av mor og mormor, fordi det ikke fantes et tilgjengelig barnevernstilbud til ham.

Et annet eksempel er en gravid kvinne som ble varetektsfengslet i 11 måneder, som senere ble blankt frifunnet. Kvinnen måtte tåle at barnet ble tatt fra henne i fengselet, og barnet fikk ikke den grunnleggende kontakten med moren sin de første levemånedene.

Avhandlingen til Merete Havre tar for seg den vanskelige grensedragningen som oppstår når staten griper inn med tvang i det godes hensikt. (Foto: Elise Koppang Frøjd, UiO)
Avhandlingen til Merete Havre tar for seg den vanskelige grensedragningen som oppstår når staten griper inn med tvang i det godes hensikt. (Foto: Elise Koppang Frøjd, UiO)

– Samfunnets behov trumfet morens og barnets rettigheter, ifølge Havre.

– Fortjener bedre behandling

Etter menneskerettskonvensjonene har enhver rett til personlig frihet, og bestemmelsene skal sikre at individet ikke lider overlast på kriminalitetsbekjempelsens alter.

Havre fremhever at det særlig er tre områder som er problematiske.

Det gjelder fengsling av barn og fengsling av gjengangere for mindre alvorlige straffbare forhold. Det tredje området gjelder fengsling på grunn av fluktrisiko.

Hun sier at kjennelsene ofte er knapt begrunnet, og at hver fengslingskjennelse er nær blåkopier av hverandre.

– Frihetsberøvelse er et sterkt inngrep som gjøres overfor uskyldige mennesker. Avgjørelsene fortjener en bedre behandling enn dette, sier forskeren.

– Det norske samfunnet burde være bedre tjent med et godt utbygd domssoningsapparat enn hyppig bruk av varetektsfengsling, legger hun til.

Referanse

Merete Havre disputerte 19. mai med doktorgradsavhandlingen «Den store balansetesten – varetekt etter en proporsjonalitetsmodell» ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo.