Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.

– Tenåringenes erfaringer kan fortelle oss noe allmenngyldig om ungdomsgenerasjonen og tiden og samfunnet vi lever i, sier Marie Eriksen.
– Tenåringenes erfaringer kan fortelle oss noe allmenngyldig om ungdomsgenerasjonen og tiden og samfunnet vi lever i, sier Marie Eriksen.

Fem lærdommer fra ungdommenes koronaerfaringer

Hvordan gikk det med ungdommen under nedstengingen av samfunnet i vår? Dette har forskere undersøkt i en ny studie.

Publisert

I midten av mars opplevde ungdommer at hverdagen deres brått ble endret. Stengingen av skolene og fritidsaktivitetene betydde at skolehverdagen flyttet inn i hjemmet. Soverommet, stua eller kjøkkenet ble det nye klasserommet, og muligheten til å treffe venner ble begrenset.

Forsker Ingunn Marie Eriksen og stipendiat Lars Birger Davan, fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet, mener vi kan lære mye om samfunnet basert på ungdoms opplevelser under nedstengingen i vår.

– Vi har intervjuet disse ungdommene tidligere også, og i studien sammenligner vi hvordan de hadde det for to år siden med i dag. Vi erfarer at det er stor forskjell på hvordan ungdommer fra ulike familier og kommuner opplevde koronasituasjonen, sier Eriksen.

Eriksen mener at tenåringenes erfaringer kan fortelle oss noe allmenngyldig om ungdomsgenerasjonen og tiden og samfunnet vi lever i.

Hun trekker frem fem lærdommer fra koronatiden om samfunnet:

1. Mestring handler om personlige egenskaper og miljø

Ungdoms erfaringer fra unntakstilstanden kan fortelle oss noe om hvilke evner som er nødvendige i vanskelige tider og om deres behov i utfordrende situasjoner.

Undersøkelsen viser blant annet at evnen til å håndtere motgang, kriser og brudd handler om å gjøre hverdagslivet meningsfullt.

– På den ene siden ble det tydelig at individuelle evner eller kompetanse, som å ha selvdisiplin og evne til å omstille seg, utvilsomt er svært viktig i situasjoner preget av brudd og uro, forklarer hun og legger til:

– Hovedtendensen i studien viser allikevel at måtene ungdommene møter denne situasjonen på, dreier seg om langt mer enn individuelle karaktertrekk. Hvordan de hadde det under korona, mestringen og nederlagene ungdommene opplevde, er overveiende betinget av sosiale forhold og prosesser.

Ulikhetene mellom ungdom fra ressurssterke og ressurssvake familier ble forsterket, noe som handlet om både materielle vilkår i hjemmet og tilgang på hjelp og støtte hjemmefra.

2. Skoleprestasjoner er viktig for et godt liv

Mange ungdommer opplever prestasjonspress på både faglige og sosiale arenaer, og ungdataundersøkelsen har tidligere vist at skolepress er enkeltfaktoren som er nærest knyttet til psykiske helseplager for aldersgruppen.

– Noen av de mest prestasjonsorienterte ungdommene, spesielt jenter, opplevde nedstengingen som en lettelse fordi de kunne fokusere fullt på skolen.

– Disse jentene er opptatt av å prestere både faglig og sosialt og opplever normalhverdagen som overveldende. Disse ungdommene var på en måte koronaens vinnere, fordi de hadde muligheten til å bruke nedstengingen som en pause til å få hodet over vannet, sier Eriksen.

Prestasjonsamfunnet har også en annen side: Ungdommer som normalt sliter med skolearbeidet, følte at prestasjonskravet var enda fjernere da skolene var stengt.

Dermed ble det lettere å gi opp.

3. Digitalt samvær kan ikke erstatte fysiske møter

De fleste ungdommene i studien opplevde det sosiale tapet som det aller såreste. I denne alderen blir jevnaldrendes rolle mer sentral, og venner blir svært viktige for identitet og tilhørighet.

– Koronatiden ble som et sosialt eksperiment for ungdommer. Nedstengingen viste at de digitale plattformene ikke kunne erstatte fysiske møter med venner. Den sosiale distanseringen kostet mange dyrt, sier Eriksen.

Forskeren forteller at i perioden med sosial distansering mistet mange ungdommer muligheten til anerkjennelse, bekreftelse og korrigering fra jevnaldrende. De mistet muligheten til å møte venner og klassekamerater – interaksjoner som er sentrale for ungdoms opplevelse av tilhørighet.

– I denne alderen er venner og skole det aller viktigste. Gjennom sosial distansering har ungdommene lidd store tap, kanskje større enn mange privilegerte voksne. Lærdommen herfra er at det digitale er et nyttig verktøy, men at det aldri kan erstatte det å møtes, mener Eriksen.

4. Familiens betydning i en hektisk hverdag

Da ungdommene ble intervjuet for to år siden, fortalte de fleste om en svært hektisk hverdag med daglige fritidsaktiviteter.

I koronatiden var disse aktivitetene avlyst, og ungdommene fant stor glede i å tilbringe mer tid med familien.

– Dagens ungdom har lite fritid til å være sammen med familie, og jeg tror at mange savner nærhet til familien. Det var en slags gjensynsglede å spore i ungdommenes fortellinger. Disse ungdommene er 15 år og for de fleste i denne alderen er løsrivelsen fra foreldrene i gang, men mange har nok likevel hatt et behov for å tilbringe mer tid hjemme enn de gir uttrykk for, sier Eriksen.

Erfaringene til ungdommene som hadde det vanskelig hjemme understreker betydningen av en trygg familie:

– Noen ungdommer fra ressurssvake familier som sliter hjemme, sosialt og på skolen, hadde det veldig vanskelig under nedstengingen. Deres grunnlag for å håndtere unntakstilstanden var fraværende, og de endte opp som koronaens tapere.

5. Ungdommene er aktive medborgere

For et velfungerende demokrati er muligheten til diskusjon og uenighet helt sentralt. Dette gjelder også blant ungdom.

I koronatiden fremstår ikke uenighet mot råd og veiledninger fra myndighetene som rasjonelt. Dermed oppsto spørsmålet: Hvordan fungerer et medborgerskap bygget på isolasjon og enighet?

– I denne alderen begynner ungdom å ta en aktiv deltakende rolle i samfunnet, men under pandemien måtte hele befolkningen gjøre som de fikk beskjed om. Det er slående hvor stor tillit ungdommene hadde til myndighetene. Vi erfarer at de var aktivt deltakende i den nasjonale dugnaden, forteller Lars Birger Davan.

Studien viser at ungdommene hadde tillit til myndighetene og nødvendigheten av smitteverntiltakene. For mange av ungdommene ga situasjonen en anledning til å forstå seg selv som betydningsfulle deltakere av noe som er større enn dem selv: som medborgere.

– I familiene som så på nyheter sammen og snakket sammen om situasjonen, så var det lettere for ungdommene å forstå hvorfor de måtte være hjemme. Samtalene ga ensomheten et samfunnsperspektiv. Tapet av et sosialt liv ble lettere å takle når alle gikk gjennom dette sammen, sier Davan.

– Ungdommenes valg om å bli hjemme var oftest et aktivt valg. Dermed var de aktivt deltakende i den nasjonale dugnaden som Erna Solberg manet til.

– For mange var det ikke ukritisk. De fulgte med i media, diskuterte med familiene sine og tok aktivt stilling til at det beste og viktigste de kunne gjøre akkurat nå. Det var å holde seg hjemme, som er langt strengere enn det myndighetenes anbefalinger tilsier, sier Eriksen.

Om studien

«Tap og tillit. Ungdoms livstilfredshet og samfunnsdeltagelse under pandemien» er en fersk rapport fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet.

Rapporten er skrevet av forsker Ingunn Marie Eriksen og stipendiat Lars Birger Davan fra Seksjon for ungdomsforskning.

Den er basert på 40 intervjuer med norske ungdommer i april 2020, etter rundt én måned med hjemmeskole. Studien er en del av prosjektet «Ungdom i endring», der 81 ungdom fra fire ulike kommuner intervjues annet hvert år gjennom ungdomstiden.

Prosjektet startet i 2018 da ungdommene var 13-åringer, og følger dem gjennom ungdomstiden.

Referanse:

Marie Eriksen og Birger Davan: Tap og tillit – Ungdoms livstilfredshet og samfunnsdeltagelse under pandemien. En rapport fra NOVA, 2020. Sammendrag