Forskerne har sammenliknet foreldrepraksiser blant flyktninger som har kommet til Norge som barn eller voksne, andregenerasjons innvandrere, nyankomne arbeidsinnvandrere og majoritetsnorske medlemmer av kristne trossamfunn utenfor den norske kirke.

Forskerne Ingrid Smette og Monika Grønli Rosten ved OsloMet står bak studien om mangfold i foreldrepraksiser i Norge, som de har utført på oppdrag for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

– For oss var prosjektet en anledning til å koble sammen vår tidligere forskning på foreldreskap med forskning på oppvekst i flerkulturelle ungdomsmiljøer. Det ga oss også mulighet til å se på erfaringer hos foreldre som ser på seg selv som en minoritet i samfunnet, på tvers av etnisitet og religiøs bakgrunn, sier Ingrid Smette.

Brudd med egen oppvekst

Et av hovedfunnene i studien er at en del av foreldrene beskriver et bevisst brudd med oppdrageridealene de selv har vokst opp med. Dette gjelder særlig foreldre som har vokst opp i flyktningfamilier der de ble utsatt for vold eller sterk kontroll i den perioden hvor deres egne foreldre strevde med å tilpasse seg et nytt samfunn.

De forteller at de mener dette ikke er en riktig måte å oppdra barn på, og at de ønsker noe annet for sine barn.

Foreldrene beskriver seg selv som involverte foreldre som har et nært emosjonelt forhold til barna sine. Denne endringen er også tydelig i majoritetsbefolkningen.

– Dagens norske foreldre beskrives gjerne som å være opptatte av å bygge nære relasjoner til barna på en måte som skiller seg fra tidligere foreldregenerasjoner – og vi finner altså den samme trenden blant minoritetsforeldrene, forteller Smette.

Utfordring å være minoritetsforeldre i Norge

Ifølge forskerne gir ikke studien noe grunnlag for å si at det er vanskeligere å være minoritetsforeldre i Norge enn andre steder. Mange av informantene sammenlikner det å være foreldre i dagens Norge med tidligere generasjoner, eller med hvordan foreldrehverdagen ser ut i andre deler av verden. De konkluderer ofte med at barna deres er heldige.

Likevel oppleves Norge av flere som et veldig homogent samfunn. De har en følelse av at folk flest gjør ting på samme måte – går på ski, drikker alkohol og serverer pølse i barnebursdag. Da skal det lite til før man blir definert ut av fellesskapet og får problemer med å passe inn. Noen er også bekymret for at barna skal bli utsatt for diskriminering på bakgrunn av hudfarge eller religion.

Noe annet som kan gjøre det vanskelig for noen av disse foreldrene, er det å finne ut hvordan man skal være foreldre på en annen måte enn de mødrene og fedrene de selv vokste opp med. Dette er særlig aktuelt for en del av foreldrene som beskriver at de vokste opp med vold og begrensede muligheter til å delta i aktiviteter med jevnaldrende.

– Det å finne ut av hvordan man skal være en annen slags mor eller far, kan være spesielt vanskelig hvis man står i et krysspress der både andre i minoritetsgruppa og i majoritetsbefolkningen har mange meninger om det man gjør, sier Rosten.

Som eksempel trekker hun fram det å behandle gutter og jenter likt. Ifølge forskeren forteller noen foreldre at de ikke ønsker at døtre skal bli oppdratt til å varte opp andre, mens sønnene slipper unna.

De opplevde dette som urettferdig forskjellsbehandling i sin barndom, og støtter majoritetssamfunnets ideal om kjønnsrettferdighet. Problemet oppstår, ifølge Rosten, hvis andre i minoritetsmiljøet da oppfatter deres døtre som dårlig oppdratt og uhøflige.

Tilhørighet

Forskerne nevner også at det kan være vanskelig å legge til rette for at barnet skal oppleve tilhørighet både til minoritetsgruppa og til majoritetssamfunnet.

Noen ganger kan barna være mer orientert mot å bli lik jevnaldrende utenfor minoritetsgruppa enn det foreldrene ønsker.

Enkelte minoritetsgrupper står for verdier som skiller seg fra det som er vanlig i majoritetssamfunnet, for eksempel når det gjelder bruk av alkohol eller regler for hvordan gutter og jenter kan omgås i tenårene.

Noen foreldre snakker om at de prøver å få barna til å være stolte over å være annerledes gjennom å representere andre verdier, og forklarer den religiøse begrunnelsen for dette verdisynet grundig. Men de erkjenner at de ikke kan kontrollere hvordan barnet vil forholde seg til dette verdisynet, eller til trosfellesskapet, som voksne.

Behovet for anerkjennelse

Mange snakker også om at de er bekymret for at barnet aldri helt vil bli anerkjent som norsk – for eksempel på grunn av hudfarge.

Les også:

Minoritetsungdom følte seg utenfor i skisporet

Flere av foreldrene understreker hvor viktig det er for barna å også ha tilhørighet til minoritetsgruppa eller til foreldrenes hjemland i en slik sårbar situasjon.

Her ser vi et skille mellom de foreldrene vi har intervjuet som har norsk bakgrunn, og de som tilhører mindre trossamfunn utenfor den norske kirke. De kan godt være bekymret for at barna skal bli oppfattet som annerledes, men de behøver ikke å bekymre seg for at noen skal stille spørsmål ved barnas tilhørighet som norske.

Opplever felleskap

Menigheter eller foreninger for folk som kommer fra samme land, tilbyr ofte et sterkt fellesskap. Mange av foreldrene beskriver dette som et viktig sikkerhetsnett i hverdagen, det at de har et sted å gå til med folk som forstår dem. Innenfor slike fellesskap får familien tilgang til arenaer for aktiviteter og sosialt samvær.

En del foreldre beskriver lokalmiljøet sitt på tilsvarende måte, det fellesskapet de opplever med andre foreldre som er naboer og har barn på samme skole.

– Det er viktig å ha andre som stiller opp for en, spesielt i en situasjon hvor folk kanskje har mesteparten av sine slektninger i utlandet. Det er dette trygge fellesskapet mange av foreldrene snakker om at de håper barna vil ta med seg videre i livet, understreker Rosten.

– Alle foreldre kan har utfordringer i foreldrerollen, dette gjelder både minoritet og majoritet. Denne studien viser at nettverk og gode lokalsamfunn er en støtte i foreldrerollen. At kommunene satser på gode møteplasser og nærmiljø for alle, er derfor viktig forebyggende arbeid, sier Wenche Mobråten, divisjonsdirektør i Bufdir.

Forsterker bekymringer

Ifølge forskerne er det viktig at den offentlige debatten om minoritetsforeldre må anerkjenne at det ikke bare er barna som slites i ulike retninger, det samme gjør foreldrene.

– Vår studie viser på den ene siden at disse foreldrene har vanlige bekymringer og vanlige drømmer for barna sine, og på den andre siden at noen bekymringer kan bli forsterket av det å tilhøre en minoritet. I lys av dette er det viktig at offentlige tjenester møter minoritetsforeldre som vanlige foreldre i en spesiell situasjon, legger Ingrid Smette til.

Referanse:

Ingrid Smette og Monika Grønli Rosten: Et iakttatt foreldreskap. Om å være foreldre og minoritet i Norge. NOVA Rapport 3/2019.

Saken er oppdatert 29.03.19 kl. 14.30