Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - les mer.
Den utbredte bruken av digital kommunikasjon i det norske samfunnet kan skape vanskelige foreldreskapssituasjoner for noen.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Digitaliseringen i Norge kan utfordre innvandrermødre
Når foreldrene strever med å henge med på digitale plattformer, kan det gå ut over barnas leksearbeid og fritidsaktiviteter.
– Det er viktig å være oppmerksom på dem som faller utenfor når den offentlige dialogen blir digitalisert. Om ikke kan det skape utenforskap med ringvirkninger.
Det sier Heidi Esma Dahl Bønnhoff. Hun er doktorgradsstipendiat ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid på Universitetet i Agder. Som en del av forskningen sin har hun intervjuet 16 mødre med bakgrunn fra Afrika og Asia. Mødrene har bodd i Norge mellom seks måneder og tjue år, og har alle måttet forholde seg til den ambisiøse norske digitaliseringspolitikken.
– Mødre som migrerer til Norge opplever ofte at de både må ta en utdanning, få seg en jobb og forsørge familien. I tillegg tas det ofte for gitt at de har de digitale ferdighetene som kreves i arbeidslivet, og at de er med på alle de digitale plattformene som barnas skoler og barnehager bruker. De forventes også å veilede barna sine i deres bruk av digitale verktøy, sier Bønnhoff.
Noen av dem opplever at de mestrer det digitale godt, mens andre strever mye med dette. Alle mødrene Bønnhoff har intervjuet har gjort en stor innsats for å opparbeide seg flere digitale ferdigheter.
– Offentlige tjenester skal være universelt utformet, men mine funn tyder på at de ikke favner alle, sier forsker Heidi Esma Dahl Bønnhoff.(Foto: UiA)
Har skrevet tre vitenskapelige artikler
Bønnhoff har skrevet tre vitenskapelige artikler om hvordan mødrene opplever den digitale offentligheten.
Den første tar for seg mødrenes vei til jobb, via blant annet voksenopplæring og NAV. Den neste handler om deres digitale kommunikasjon med skole og barnehage, mens den tredje ser på hvordan de forholder seg til barnas bruk av digitale medier og gir dem digital dannelse.
I en av artiklene forteller en av mødrene:
«Det er som en liten bedrift som du må drifte døgnet rundt. I hjemlandet mitt, der jeg vokste opp, var det mange støttespillere og familie rundt som kunne stille opp når ting skulle gjøres. Og ikke noe krav om at ungene må være med på femti aktiviteter.»
Sårbare hjelpemidler
Bønnhoff skriver om en jente som går glipp av en håndballtur fordi moren ikke har fått med seg e-postene fra treneren. «Du kan bare snakke i mobil, men ikke bruke den til de viktigste tingene», sier datteren, mens moren sitter igjen med dårlig samvittighet.
Bønnhoff sier at det er viktig å forstå at dette ikke handler om å være en «dårlig mor», men at den utbredte bruken av digital kommunikasjon i det norske samfunnet kan skape vanskelige foreldreskapssituasjoner for noen.
– Det er så mange digitale arenaer som det er forventet at man er til stede på. Samtidig brukes det mye institusjonelt språk på disse arenaene. Det krever at man må være god i norsk. Mange bruker Googles oversetter og synes det er til stor hjelp, men det er samtidig sårbart å være avhengig av en app som ikke alltid gir presise oversettelser, sier Bønnhoff.
Flere av dem hun intervjuet fikk også hjelp av barna til digital kommunikasjon med det offentlige.
Gode råd skaper usikkerhet
Når foreldrene ikke er så flinke på dette området selv, kan det være enda vanskeligere å følge opp barnas bruk av for eksempel nettbrett, smarttelefoner og PC-er.
En ekstra utfordring kan det være når foreldrene får offentlige råd om riktig skjermbruk.
– Det de får, er ofte idealinformasjonen om hvordan foreldre bør være. Noen kan bli usikre på om det er greit å bruke mobiltelefonen mens de er sammen med barna i det hele tatt fordi de har blitt fortalt at det kan gå ut over forholdet til barna. De får ikke alltid vite at det er mange måter å gjøre ting på, sier Bønnhoff.
Annonse
Utenforskap med ringvirkninger
I Norge er det et prinsipp at all offentlig forvaltning skal være digitalt tilgjengelig, og at digital kommunikasjon skal være førstevalget i kommunikasjon med borgere.
– Tjenestene skal være universelt utformet, men mine funn tyder på at de ikke favner alle, sier hun.
Bønnhoff etterlyser et kritisk blikk på hvordan offentlig forvaltning forholder seg til dem som faller utenfor. Det kan gjelde innvandrere, men også mennesker med funksjonshemning, eldre og dem som står utenfor arbeidslivet.
– Når ungdomsskolen, videregående og universitetet er heldigitalisert, vil det ha noe å si for hvem som kan støtte barna sine, og hvem som kan ta utdanning. Noen havner utenfor økonomisk fordi digitale hjelpemidler er dyrt. Andre havner utenfor arbeidslivet fordi det krever en viss digital kompetanse. Og mange havner utenfor foreldresamarbeidet, sier hun.
