- Denne interessen for moderskapet er typisk for norsk litteratur, og kan sees som et uttrykk for den virkeligheten norske kvinner befinner seg i, mener førsteamanuensis ved Nordisk institutt, Christine Hamm.

- Alt er tilrettelagt for at man skal få barn, men det er mer uklart hva moderskapet skal være, siern Hamm. Hun mener derfor at moderskap er et akutt og problematisk emne for norske kvinner.

-Toril Moi har for eksempel sagt at kvinner i Norge kan føle at de lever et meningsløst liv dersom de velger bort det å få barn. Og det er mange konkurrerende diskurser som omgir og påvirker individene når de skal føde og oppdra barn.

Norsk litteratur viktig

- Dette emnet gir behov for gode kunstneriske beskrivelser, og litterære tekster er kanskje det eneste stedet der moderskap blir grundig debattert i Norge, mener Hamm.

Christine Hamm er selv tysk, og påpeker at man ikke finner den tilsvarende interessen for moderskap i tysk litteratur. Tyske kvinner får stadig færre barn og man har startet en stor debatt om å få opp fødselstallene.

Mens når statsråd Karita Bekkemellem reiser ut med likestilling som norsk eksportvare, har hun den norske litteraturen i ryggen.

Best som hustruer og mødre

Tematiseringen av moderskapet har altså lenge vært viktig i norsk litteratur. Hamm holder på å fullføre bokmanuset «Moderskap og melodrama i Sigrid Undsets forfatterskap». Her ser hun særlig på Undsets romaner om Kristin Lavransdatter (1920-1922), Ida Elisabeth (1932) og den ufullførte Madame Dorthea (1939).

Moderskapet har en sentral plass i disse romanene. I tillegg drøfter Undset moderskap i essaysamlingen Et kvinnesynspunkt (1919).

Undset viktig

Undset har gjennom sin litterære behandling av morsrollen blitt kritisert av feminister for å være konservativ. Hun mente at kvinner best realiserer seg selv gjennom rollene som hustru og mor.

- I en historisk situasjon der kvinnesakskvinner hadde fått gjennomslag for at kvinner skulle ha en bredere skjebne enn den å være gift for å være forsørget, og å være mor for å ha en oppgave i ekteskapet, kom den innflytelsesrike Undset og snakket dem i mot, sier Christine Hamm.

Hun argumenterte for at menn og kvinner i tidligere tider hadde ulike arbeidsoppgaver i ulike deler av samfunnet. Dette mente hun hadde fungert bra.

Datidens kvinnesakskvinner likte ikke synspunktene hennes, og dette negative synet på Undset har forplantet seg til nåtidens feminister.

Feil bilde av Undset

Men bildet av Undset er feil, mener Hamm, som tar til orde for mye mer nyanserte lesninger av hennes romaner og essays.

For den svært aktive samfunnsdebattanten Undset mente at det var forskjeller mellom kjønnene. Likevel kritiserte hun Hulda Garborg, Ellen Key og andre, som ideologiserte moderskap ut fra en essensialistisk forståelse av kjønn.

Undset mente at det var tull å tro at kvinner var fredselskende på grunn av «moderdyregenskaper» som «tilhørte» kvinnekjønnet.

Undset var også uenig med kvinner som Åsta Hansteen, som hevdet at kvinner burde gi avkall på menn hvis de skulle frigjøre seg. Undset mente at dette var et håpløst prosjekt, for man kan ikke forby kvinner å leve ut sin seksualitet.

- Spørsmålet for henne var hva som gir frihet, og det hun gjorde var å stille seg kritisk til datidens frihetsideal. Selv tok hun seg en kontorjobb, men hun mente ikke det ga henne frihet, fordi hun der ble diktert av mannlige sjefer, sier Hamm.

Stor innflytelse

Hun mener at Undsets romaner og hennes mange innlegg om kvinnesaken fortjener å bli betraktet seriøst i lys av nyere feministiske teorier. Undsets drøftinger av moderskapet går rett inn i diskusjonene om kjønn som biologisk determinert eller sosialt konstruert.

For Sigrid Undset mente ikke nødvendigvis at alle skal bli mødre, i følge Hamm. Hun tror Undset har hatt stor innflytelse på forståelsen av moderskap. Hennes trebindsverk om Kristin Lavransdatter er fremdeles mye utlånt på bibliotekene.

Det er nesten alltid kvinner som leser det, og den appellerer veldig sterkt. Hva er det med beskrivelsen av moderskap der som kvinner kjenner seg igjen i? spør Hamm.

Hun tror at noe kan ligge i at Kristin har en sterk ansvarsfølelse og alltid stiller opp for sine åtte sønner. Dette leder til konflikter i ekteskapet med Erlend.

Narsissistisk krise

Hamm studerer språket som Undset bruker for å beskrive moderskap og mener at hun har en god del til felles med dagens norske forfattere.

- Det er mange ting hos Sigrid Undset som vi er opptatt av i dag, og som vi kanskje ikke var så opptatt av for noen år siden, påpeker Hamm.

Det pågår en diskusjon rundt dette med moderskap, og i dag er det åpenbart lov for feminister å forandre mening om moderskap etter at de har fått barn. Den svenske feministen og forfatteren Nina Bjørk mener for eksempel, etter at hun fikk barn selv, at barna bør være hjemme hos mor og far til de er tre år gamle.

Tre romaner

Hamm har nylig skrevet en artikkel om Hanne Ørstavik, Trude Marstein og Anne Oterholm og romanene deres «Kjærlighet», «Plutselig høre noen åpne en dør» og «Etter kaffen».

- Alle disse unge kvinnene er veldig opptatt av moderskap, og viser at de biologiske mødrene ikke nødvendigvis er de gode mødrene.

Kvinnene i de tre romanene befinner seg i en narsissistisk krise og kan ikke snakke for seg selv. Alle tre er enslige mødre som ikke har en stemme.

Den liberale oppdragelsens bakside

I Ørstaviks «Kjærlighet» fra 1997 er Vibeke en mor som ønsker en liberal oppdragelse av barn og derfor ikke vil kontrollere sønnen sin mer enn nødvendig. Romanen slutter med at han trolig fryser i hjel på trappen utenfor huset, fordi Vibeke tror han ligger i sengen og sover, og døren er låst.

Med denne romanen kritiserer Ørstavik samfunnet for ikke å ha tid for barn og for å dekke dette bak det politisk korrekte idealet om en demokratisk oppdragelse.

Hamm peker også på det melodramatiske i Vibekes språk, som er et uttrykk for at hun ikke stoler på dagligspråket som kommunikasjonsmiddel.

Det er bare det estetiske uttrykket, særlig det fortellertekniske grepet Ørstavik bruker i romanen, som lar leseren forstå at både mor og barn i romanen lengter etter en kjærlighet som kan forstå alt, uten ord.

Vet ikke hva de vil

I Anne Oterholms «Etter kaffen» møter vi en mor som har to tenåringsbarn på 15 og 19 år. Hun forelsker seg i den 19 år gamle datterens kjæreste.

Teksten diskuterer egentlig hvordan hovedpersonen Hannes forhold til barna påvirker andre. Hanne prøver også å ikke forholde seg til at hun blir eldre og er dødelig, ved å gå inn i datterens rolle som kjæreste for en ung mann.

Felles for disse mødrene er at ingen av dem vet hva de vil. De vet bare at det de ikke vil ha, er det de burde ville ha.

Kristeva vil ha ny etikk

Den franske teoretikeren og feministen Julia Kristeva skrev på 1970‑tallet at kvinner ikke har ord for å beskrive sine erfaringer som mødre. Ifølge Hamm viser norsk skjønnlitteratur i dag at situasjonen nærmest er uforandret.

Kristeva mener at kvinnens stemmeløse posisjon er en konsekvens av at blant annet den religiøse forankringen faller bort, med Maria-skikkelsen som sentralt symbol.

Mangelen på overordnede begreper om moderskap bidrar til at vi utvikler psykiske lidelser, mener Kristeva, og tar til orde for at vi trenger en ny etikk for å forholde oss til moderskap. Dette er Hamm enig i.

Narsissistisk krise

- Kristeva kan gi en mulig inngang til å forstå hvorfor unge, norske forfattere beskriver moren som å være i en narsissistisk krise, mener hun.

Tidligere kunne diskursen om Jomfru Maria imøtegå redsler og behov som har røtter i den preødipale fasen - den fasen som er avgjørende for individets utvikling til selvstendig subjekt.

Dersom diskursen faller bort, fordi den blant annet blir avslørt som patriarkalsk forankret, kreves det andre midler for å håndtere et menneskes narsissistiske sår.

Litteraturforskeren mener at det ikke er tilfeldig at det er de beste forfatterne i Norge som tar opp hvordan morens stemme ikke eksisterer. Det estetiske uttrykket er velegnet til å beskrive problemene.

Hos Oterholm og Marstein overtar hovedpersonene noe de har hørt fra sin egen mor eller noe de har lest. De er intelligente og høyt utdannede kvinner, men mangler likevel et redskap til å orientere seg i virvaret rundt moderskap.

Trude Marstein viser konkret hvordan romanens hovedperson møter institusjonene, som for eksempel barnehagen, som hun på et vis forakter, men samtidig føler seg truet av. Hovedpersonen har til slutt utviklet klart psykotiske trekk.

Litteraturen viser skjult side

- Vi må lese litteratur for å forstå fullt ut at moderskap er en ideologisk konstruksjon. Slike litterære tekster kan gi oss et nyansert bilde av moderskap, fordi disse tekstene anskueliggjør de subtile mekanismene som finner sted, og konsekvensene de har for psyken til moderne mødre, sier Christine Hamm.

- Paradigmene forandrer seg, og vi står mye friere til å finne ut hvilken type frihet vi vil ha. I dag ser vi at mange kvinner ikke vil bli ledere, fordi de må gi for mye avkall på familien. Men det er få som mener at de er reaksjonære, sier hun.

Og slik trodde heller ikke Sigrid Undset på et symbiotisk forhold mellom mor og barn.

- Det er etter Undsets mening ikke den biologiske tilknytningen mellom mor og barn som skaper gode mødre. Undset er først og fremst opptatt av mødres ansvarsfulle posisjon i samfunnet. Gjennom oppdragerrollen har mødrene en viktig rolle som kulturbærere, sier Hamm.

- Men Undset applauderte ikke den dominerende mor som eksisterer bare for barna. Hun mener at barn ikke alltid skal se morens fulle ansikt, men at barnet også bør se mors ansikt fra siden. For barnet må kunne se at moren også har et liv uavhengig av barnets, avslutter Hamm.

Bare da kan barnet erkjenne seg selv som ansvarsfullt individ.