Sitatet illustrerer noe av den frustrasjonen foreldre kan oppleve når man har et barn med omfattende hjelpebehov på tvers av etater.

Sitatet illustrerer imidlertid først og fremst hvilken rolle barnehagen spiller i en slik situasjon.

Vi har over to år utforsket samhandlingen mellom ulike aktører om barnehagebarn med nedsatt funksjonsevne og individuell plan. Individuell plan er en lovfestet rettighet for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester, som for eksempel barn med nedsatt funksjonsevne.

En av de konklusjonene vi trekker er at barnehagen har en helt avgjørende betydning for oppfølgingen av barn i en slik situasjon. En annen og like viktig konklusjon er at barnehagepersonalets kunnskap og erfaringer ofte blir undervurdert i det tverretatlige samarbeidet.

Mange hjelpere

Barn med spesielle behov og deres foreldre må forholde seg til et stort antall profesjonelle tjenesteytere.

Det er barnehageansatte, spesialpedagoger, koordinatorer, fysioterapeuter, leger, samt spesialister fra habiliteringstjenesten ved helseforetakene og representanter fra pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Disse profesjonelle aktørene fordeler seg grovt sett innenfor to domener; det pedagogiske domenet og det helsefaglige domenet.

Koordinatoren, som regel en helsesøster når tjenestemottakeren er barn, har i oppgave å koordinere innsatsen på tvers av fagfeltene. Mens barnehagepersonalet og spesialpedagogene har bred kjennskap til barnet og ofte oppleves som nære og viktige samarbeidspartnere for foreldrene, er aktørene fra det helsefaglige domenet og spesialistene mer distanserte. Dette gjenspeiles til en viss grad i profesjonsutøvelsen.

Mens barnehagepersonalet i stor grad formilder kunnskap som er basert på deres nære kjennskap til barnet som person, inntar de mer distanserte aktørene en mer profesjonalisert (og ofte diagnostisk) tilnærming.

Samarbeidsproblemer

Denne ulikheten kan bidra til samarbeidsproblemer. Aktørene opplever i blant at de ikke ”snakker samme språk”, at deres perspektiver og tilnærminger er ulike, og ikke minst at kunnskapen de forvalter har ulik status. Jo mer spesialisert kunnskapen er, desto større synes også respekten for kunnskapen å være.

Barnehagepersonalets kunnskap i denne sammenhengen fremstår ofte som utelukkende erfaringsbasert. Sammenlignet med de andre profesjonsgruppene synes barnehagepersonalets kunnskap å ha lavere status og gi mindre respekt enn for eksempel legens anbefalinger, noe barnehagepersonalet selv til dels bidrar til ved å ikke flagge sin profesjonelle kunnskap tydeligere .

Likevel er erfaringene fra prosjektet paradoksalt nok at barnehagepersonalet regnes som svært viktige bidragsytere i forhold til det enkelte barn, sett fra samtlige profesjonsgruppers perspektiv.

God kunnskap om barnet

Hvorfor regnes barnehagen som en så viktig bidragsyter? For det første kjenner barnehagepersonalet barnet godt.

De vet hvem hun leker med, hvilke leker hun er glad i, hvilke sanger hun kan, hvilket pålegg hun liker og ikke liker, om skoene hennes begynner å bli for små, at regnbuksen mangler strikk, hva foreldre arbeider med, hvor mange søsken hun har og så videre. De vet hva som er hennes utfordringer og styrker.

Barnehagen skiller seg på sett og vis fra alle andre arenaer der barn ferdes. Personalet møter ikke bare barnet hver dag, men også hennes omsorgspersoner, noe som gir dem førstehåndskjennskap til hele barnets situasjon – både det som skjer innenfor og utenfor familien. Barnehagen har derfor med rette stor erfaringsbasert kunnskap om enkeltbarn.

I tillegg til denne kunnskapen har det pedagogiske personalet også vitenskaplig basert kunnskap gjennom sin utdannelse til å vurdere hva som er ”normalt” og hva som vekker grunn for bekymring.

I motsetning til foreldrene har barnehagepersonalet mulighet til å sammenligne sine observasjoner av barnet med observasjoner av andre barn, og trekke veksler på generalisert kunnskap om forhold som barns språklige og motoriske utvikling.

I dette arbeidet har de en sammensatt personalgruppe å trekke veksler på, samt et støtteapparat utenfor barnehagen. Denne rollen innebærer mange muligheter, men også et stort ansvar.

For det tredje har barnehagen, i kraft av sin daglige kontakt med barnet og foreldrene, en viktig sparre- og støtterolle ovenfor foreldrene. De foreldrene vi intervjuet gav alle uttrykk for at barnehagen spilte en uvurderlig rolle i oppfølgingen av barnet, og på den måten indirekte også ovenfor dem selv. Denne rollen bør ikke undervurderes.

Verdien av barnehagens kunnskap

Det fremstår på bakgrunn av dette som uheldig at barnehagepersonalets rolle og kunnskap ikke verdsettes høyere. Kvaliteten på førskolelærerutdanningen har, kanskje med rette, blitt kritisert.

Konklusjonene fra vår forskning er at betydningen av barnehagefaglig kompetanse må oppjusteres i det tverretatlige samarbeidet. Det er all grunn til å sette fokus på kvalitetsmessig god barnehagefaglig utdanning. Et godt tverretatlig tjenestetilbud, som integrerer all relevant og aktuell kunnskap, er av avgjørende betydning for kvaliteten på det tilbudet som gis barnet. Dette er et kollektivt ansvar.

På den ene siden er det de ulike samarbeidspartnernes ansvar å verdsette hverandres bidrag på lik linje. På den annen side er det den enkelte bidragsyters ansvar selv å flagge sin kompetanse og å synliggjøre dens relevans. Det er grunn til å anta at barnehagepersonalet i for liten grad er seg dette ansvaret bevisst.