Gleden over å gå opp en karakter i gym, gleden av å kunne løpe 1000 meter på tredemølle uten å stoppe opp for å få pusten tilbake, og mestringsfølelsen over å kunne fullføre i halvmaraton etter måneder med regelmessig trening, fremheves som noe av det mest virkningsfulle i hele opplegget, skriver forskerne bak denne kronikken. (Foto: Justin Sullivan / AFP / NTB scanpix)
Gleden over å gå opp en karakter i gym, gleden av å kunne løpe 1000 meter på tredemølle uten å stoppe opp for å få pusten tilbake, og mestringsfølelsen over å kunne fullføre i halvmaraton etter måneder med regelmessig trening, fremheves som noe av det mest virkningsfulle i hele opplegget, skriver forskerne bak denne kronikken. (Foto: Justin Sullivan / AFP / NTB scanpix)

Jakten på den beste metoden mot fedme

Kronikk: Det å konkludere med at opplegg virker dårlig basert på kroppsvekt og BMI, blir for snevert og avgrensende.

Publisert

Få tema vekker mer engasjement her i landet enn forebygging og behandling av fedme. Særlig når det er snakk om barn og unge tar folk i bruk sterke ord og uttrykk, både om hvem som har «skylden» og hvordan man kan få «bukt med problemet». 

Det er ikke uvanlig å stille spørsmål ved foreldrene og de valgene de gjør som ansvarlige voksne, både når det gjelder kosthold og fysisk aktivitet.  Ord som «omsorgssvikt», «dårlige foreldre», og «mangel på kunnskap» går igjen i ulike kommentarfelt.  

Nedslående resultater

Slike meningsytringer trigges ofte av medieoppslag der man med utgangspunkt i (nyere) forskning drøfter de nedslående resultatene som konservative behandlingstiltak har. Til tross for et uttalt fokus på endring i kosthold og fysisk aktivitet, finner man at behandlingen gir liten eller minimal effekt i form av vekttap.  Senest i Aftenposten i begynnelsen av november, ble vi igjen minnet om dette. Den aktuelle studien sammenliknet to ulike behandlingsopplegg. Det ene et sommeropphold på leir for barn sammen med foreldre, det andre et vanlig livsstilsopplegg på en sykehusavdeling. Forskernes konklusjon var at ingen av oppleggene hadde særlig effekt. Ingen av dem førte til noen særlig endring i overvekt.

Studien som er omtalt i Aftenposten er langt fra alene om å påvise de nedslående resultatene av livsstilsbehandling – en behandling som fokuserer på endring av deltakernes kostholds og aktivitetsvaner.  I sommer kom Kunnskapssenterets oppsummering av både nasjonal og internasjonal forskning på feltet, (for barn og unge) der det fremkommer at tradisjonelle livsstilsopplegg har liten eller minimal effekt på vektreduksjon.

Eller som ansvarlig redaktør Nina Kristiansen oppsummerte det i en kommentar på forskning.no:

Tiltakene hjelper ikke. Vel, de hjelper bittelitt, men så lite at den optimistiske overskriften er direkte villedende….. Rapporten viste at gjennomsnittlig nedgang i BMI etter månedsvis med behandling var 1 poeng. Ett. One. Det vil i praksis si to kilo, maks tre.

Kristiansen er kritisk til at livsstilsbehandling av barn og unge gir så lite «effekt», og at forskere bak slike studier er lite villige til å ta innover seg dette og finne alternative tilnærminger. I stedet skylder de på barna, ifølge Kristiansen, som etterlyser barnas egne stemmer i Kunnskapssenterets kunnskapsoppsummeringer.

Ikke overraskende

At barnas stemmer er totalt fraværende i slike kunnskapsoppsummeringer er bekymringsfullt, men ikke overraskende. Sett i lys av den vektleggingen effektstudier har i forskningshierarkiet, er det denne typen kunnskap som får prioritet og forrang også når det gjelder spørsmålet om hva som virker og ikke virker i vektbehandling.

Utfordringen er at for å måle effekt prioriterer forskerne barnets kroppsvekt fremfor barnets følelser, opplevelser, meninger og erfaringer.  Dermed snevres kunnskapsgrunnlaget om det å behandle barn og unge med overvekt kraftig inn. Deltakernes egne erfaringer får ingen plass i diskusjonen om hva som virker og ikke virker. Et betimelig spørsmål blir hvor mye tid og ressurser skal man bruke for å lete etter den beste metoden, når de som deltar i opplegget ikke tillegges betydning i drøftingene?

Hvor lenge kan forskningen som skal forsyne leger, helsesøstre og fysioterapeuter med etterrettelig kunnskap leve med å redusere barn og unge til kroppsvekt og kilo? Uten å være interessert i barnas og de unges forståelse av egen situasjon, risikerer forskere og behandlere å overse og velge bort avgjørende sider ved behandlingen.

Når barnas stemmer kommer frem

Undersøkelser basert på intervjuer av barn og unge som har erfaringer med slike behandlingsopplegg nyanserer inntrykket av at behandlingen «ikke har effekt». For det første snakker de færreste av barna om vekt som noe de selv er veldig opptatt av. Vekt er det først og fremst de voksne, og da spesielt helsepersonell som har vært bekymret for. For mange ble vekt først et problem da de ble med i opplegget, og regelmessige veiinger ble en del av hverdagen.

Derimot er de svært opptatt av fysisk aktivitet og hvordan det å delta i grupper for å bli mer fysisk aktive er noe de erfarer som både givende og virkningsfullt. Givende fordi det gir anledning til å prøve ut egne grenser samtidig som de får høre at dette er noe de kan mestre, og få til. Virkningsfullt fordi de opplever å utfordre egne grenser, bli sterkere og mer utholdende.

Sammenlignet med mange negative erfaringer fra kroppsøving i skolen opplever nå mange mestring og bevegelsesglede i et opplegg der både andre deltakere og helsepersonell heier på dem og gir dem troen på at de kan få det til. For de som får det til er gleden stor.

Gleden over å gå opp en karakter i gym, gleden av å kunne løpe 1000 meter på tredemølle uten å stoppe opp for å få pusten tilbake, og mestringsfølelsen over å kunne fullføre i halvmaraton etter måneder med regelmessig trening, fremheves som noe av det mest virkningsfulle i hele opplegget. Dette har bidratt til å gi dem troen på seg selv og på egen kapasitet, utholdenhet og styrke.

Risikerer å overse viktige «effekter»

Med et ensidig fokus på antall kilo opp eller ned risikerer forskere å overse slike avgjort positive ”effekter” av behandling. Og behandlere risikerer å ikke få den anerkjennelsen de fortjener for å arbeide godt med fysisk aktivitet for barn med overvekt eller fedme. Derfor mener vi det bør spille mindre rolle om vekta har gått ned en kilo eller tre kilo, for ungdommene kan merke det i egen kropp at opplegget har virket for dem.  Når ungdommene må gå på vekta og veies, spiller det imidlertid stor rolle om de har gått ned ett eller ingen kilo, eller kanskje gått opp. Da er det de målbare fakta som får forrang, og avgjør om de har hatt fremgang eller ikke i opplegget.

Når vekt og BMI får forrang

Det er bred enighet om at fysisk aktivitet har avgjørende betydning for individuell helse. Når samtalene med de som vekt, veiing og vektbehandling angår aller mest får frem slike utfyllende og kontrasterende resultater er det nødvendig å spørre: Hvorfor gis vekt og veiing allikevel forrang som effektmål for behandling?  Hvorfor er det vekt og BMI som avgjør om opplegget har virket eller ikke virket? Tror forskere og behandlere i vektfeltet at det finnes en metode som virker og virker likt for alle? Hvorfor er man ikke opptatt av de virkningene som de unge selv erfarer som viktige for dem? Hvorfor har de ingen plass når opplegg skal justeres eller endres?

Det å konkludere med at opplegg virker dårlig eller ikke har noen virkning i det hele tatt – basert på kroppsvekt og BMI - blir etter vår mening alt for snevert og avgrensende. I tillegg nører det også lett opp under en forståelse av at det er den enkelte selv som må stå til ansvar når behandlingen ikke lykkes. Vi mener det er på høy tid å revurdere det gjeldende forsknings-hierarkiet. Barn og unge trenger behandlere og forskere som er åpne for andre og utvidende forståelser av «effekt». Det vil gjøre det mulig å utvikle et nyansert og bredt kunnskapsgrunnlag for fremtidens vektbehandling.